Publisert 5.12.2022
Av Ole Texmo
Illustrasjon: Faksimile: Brurås, Svein: Etikk for journalister. Fagbokforlaget. 6.utgave, 2020. Bakgrunnsfoto: Colourbox
Vær Varsom-plakaten (VVP). Noen ikke helt tilfeldige sitatsekvenser. Bjugneffekten og pressens rolle. Personsaker og saksstyper. Myter og motsetninger. Pressens faglige utvalg (PFU). Hva forteller tallene? Forklaringer og selvforsikringer.
Det presseetiske regelverk er som selvdømmeordning (eller selvjustis), i motsetning til regler for advokatskikk og dommeretikk, ikke nedfelt i lov men formulert i Vær-Varsom-plakaten (VVP). Første gang 1936, deretter revidert omtrent hvert tiende år, sist i 2019. Behandling av advokat- og dommerklager er også former for selvdømmeordninger, da ingen lekfolk har noe de skal ha sagt. Det er jussen og jussens mulige feilforutsetninger som blir bedømt av jurister. Pressens klageorgan kalt Pressens faglige utvalg (PFU) består av fire bransjemedlemmer og tre sivile medlemmer, kalt «representanter for almenheten».
Hvem som får æren av å representere almenheten er opp til Presseforbundet. Ofte gis det inntrykk av at disse har spesielle (negative) erfaringer fra pressen som gir dem kompetanse på etikkspørsmål. Erfaring viser imidlertid at disse stemmer med i pressens eget kor og styrker pressens selvbilde når de først har kommet inn i varmen. I konkrete klager er det to parter hvorav presseorganet er den innklagede. Blant presse-etikere, dvs forfattere og forskere, eller skrivende journalister i den grad man bryr seg, er det visse motforestillinger til at klager kan fremmes uten konkret påberopelse av VVPs ulike punkter. Vi kommenterte denne pussighet i et intervju halvveis i serien.
VVP har en oppbygning som forsøksvis kan sammenlignes med både regler for god advokatskikk og, hvorfor ikke, Etiske prinsipper for psykologers system av kategorier som Respekt, Kompetanse, Ansvar og Integritet. Inndelingen angir en viss systematikk, også med tanke på hva slags etikk man kan reflektere inn i avgjørelsene: konsekvenser av personkrenkelser opp mot samfunnets behov for informasjon, eller også kritikkverdige forhold som skader yrkets anseelse. VVPs fire deler med underpunkter er kalt 1. Pressens samfunnsrolle; 2. Integritet og troverdighet; 3. Journalistisk atferd og forholdet til kildene, 4. Publiseringsregler.
Oppbygningen av VVP angir både en bevissthets- og en arbeidsprosess, med krav til publisering til slutt. 4.1. heter «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon». Det er de ferdige publiserte produktene som blir gjenstand for klage. En journalist som oppfører seg som en drittsekk under sitt kildearbeide, kan ikke klages inn for sin oppførsel: sluttproduktet kan kamuflere hvordan journalisten har gått fram. Holdningene hos journalister er ikke alltid like forbilledlige. Medias egen agenda kommer derfor ikke alltid like tydelig fram, f.eks at man vil dekke over egen svikt, politisk grunnsyn av ymse slag og orientering (kjønn ?) og hva jeg ofte kaller system- og fagstatusservilitet. I oppslag hvor flere kilder benyttes, vil de kildene det enkelte medie ønsker skal få siste ord med autoritativitet ha fordel av å kommentere andre kilders utsagn.
Punkt 3.3. begynner: «Det er god presseskikk å gjøre premissene klare i inntervjusituasjonen og ellers overfor kilder og kontakter.» Drevne mediefolk og fagpersoner som er ofte i kontakt med media kan leser spillet og innordne seg falskheten i den tilsynelatende objektiviteten som fremgår av at ulike kilder kommer til orde med ulikt syn på en sak eller saksfelt. Om enn på ulike premisser. Når en jurist som f.eks pressens egen Jon Wessel-Aas i «Fardal-saken» (Faktisk og VGs tendensiøse oppslag, se tidligere seriedeler), eller jurist og tidligere politiker Georg Apenes i egenskap av sjef for Datatilsynet mer enn antyder straffbarhet, uten at det en gang foreligger en anmeldelse, er medias budskap til leserne tydelig nok. Dette har jeg selv opplevd og påpekt, men lar det ligge her.
Glemt er alle formaninger i Brurås Etikk-bøker (hvis de leses av journalister i NRK og VG) om at anmeldelser ikke skal omtales før de eventuelt er et faktum og del av en «sak». Jurister media bruker flittig, og som mer enn villig lar seg bruke for egne og medias formål, uttaler seg ofte i strid med presseetikken, og bidrar til en type moralsk forhåndsdømming. Uten at den eller de som nærmest fremstilles som kriminelle/lovbrytere får komme til orde på likeverdig grunnlag. Et kurs i makt og avmakt; likevekt og assymetri mellom kilders status og kildebruk hadde nok vært på sin plass. Gitt at media synes det er viktig nok. At anmeldelser ikke er det samme som et straffbart rettskraftig avgjort og regulert forhold, ser ikke ut til å ha nådd helt inn i presse og media. Derfor ser man ofte oppslag som refererer til «overgriper», «gjerningsmann», «offer» mv. Med et presisjonsnivå man kan mistenke er bevisst manipulerende og misvisende overfor publikum. Dette gjelder ikke bare enkeltsaker fra politiets infoavdeling som tilflyter pressen mer og mindre tilfeldig. Men også generell omtale av volds- og sedelighetssaksstyper. Hvor mørketallene aldri er små.
Noen sekvenser fra boken «Etikk i journalistikk» (Brurås 1994), referert til tidligere i denne serien. Bokens forord er datert juli 1994, altså etter at Bjugn-saken strafferettslig var rettskraftig avgjort og medianorge hadde fått noe tid til refleksjon over myter, dogmer og realiteter i sedelighetssaker. Avsnittet i boken heter «Incest» (side 129): «Det er ikke så mange år siden incest var et ikke-eksisterende tema i norsk samfunnsdebatt. Fenomenet fantes sannsynligvis i like stor grad, men tabu-holdninger gjorde at slike overgrep fikk lov å eksistere i det skjulte utenfor samfunnets oppmerksomhet.»
Her er det mange påstander det ikke fins dekning for, og som det heller ikke gis kildemessig belegg for, f.eks med referanse til forskning eller annet metodisk underlag. I fortsettelsen skriver Brurås: «Dette har endret seg de siste årene. I dag blir dette problemet viet stor oppmerksomhet. Og de fleste vil nok være enig i at pressens lyskaster inn i denne mørke delen av vår kultur har bidratt sterkt til at både politi og politikere er blitt oppmerksom på problemet, og ikke minst til at de som er ofre for slike overgrep våger å si fra.»
Well, denne skribent er ikke enig i at pressens lyskaster har ryddet opp i påståtte mørketall, men det er meget vel mulig at presseoppslag og medias kolportering av volds- og overgrepshysteri kan ha bidratt til økning i antall anmeldelser for påståtte forhold. Vi tar med en sekvens til, i forlengelsen av ovenstående: «Også på dette området er det pressens oppgave å «avdekke kritikkverdige forhold» og å «beskytte enkeltmennesker mot overgrep» som det heter i Vær Varsom-plakaten. Det er viktig at pressen vier incest-problemet oppmerksomhet. Det kan skje ved å sørge for at de som kjenner problemet – sosialarbeidere, psykologer, politi, forskere osv. – får anledning til å bringe videre kunnskap om incest. Offentligheten må få kjennskap til omfanget, skadevirkninger, fakta om ofre og overgripere osv.»
Som sentrale kilder til presseetikken og dermed både profesjonene selv og vi andre mer og mindre kvalifiserte lesere av kildene, er Etikkbøker som helt eksplisitt setter etiske problemstillinger i sammenheng spesielt viktige. Med eller uten referanser til moralfilosofiske teoribygninger. Det er i hovedsak slike etikkbøker jeg har tatt for meg i denne serien for å se hva bransjen bygger på. En problemstilling lite eksplisert er kildekritikk av kunnskapsgrunnlag, for både pressens kilder blant fagfolk som psykologer og jurister blant rettens aktører, når det kommer så langt. Den kanskje viktigste kilden til å forstå hvordan pressen forholder seg til etiske spørsmål er som nevnt klageorganet Pressens faglige utvalg (PFU).
Det er ukjent hvor representativt tilfanget og klagebehandlingen er for de ulike problemer av etisk karakter, god eller dårlig presseskikk, som berører personer og sakstyper. Her er det nok noen mørketall ute og rusler rundt, blant frustrerte som utfra PFUs rolle og status, ikke ser hensikten i å fremme klager som kunne satt standarden. En av denne seriens kilder til pressens etikkforståelse, og dermed også pressens selvbilder, Svein Brurås, mer enn antyder i sin dr grads avhandling fra 2009 hvor han tar for seg tallmateriale som viser utviklingen i antall klagesaker (for årene 1972-2006 (for spesielt interesserte se figur s150 og tabeller s153 og s160 (differensiert på temaer) som også viser kriminalsaker, antall saker behandlet, frifinnelser og fellelser) at:
«De store variasjonene fra år til år kan ha flere forklaringer. En forklaring er åpenbart at forekomsten av kontroversielle og presseetisk utfordrende enkeltsaker i nyhetsbildet (…) varierer fra år for år. Mer interessant er den langsikte og markante økningen i klagesaker som har funnet sted i perioden. En enkelt og etter min mening forfeilet forklaring på dette er at «pressen blir stadig verre». Jeg vil senere vise eksempler på at så ikke er tilfelle på presseetikkens område. En mer sannsynlig forklaring er at klageordningen er blitt stadig mer kjent blant publikum, både gjennom aktivt informasjonsarbeid fra pressens side og gjennom medieomtale av enkelte PFU-saker. Omtale av klagesaker fører til flere klager.»
Vi sammenholder med sitatene fra avsnittene om «incest» over med resonnementet om årsaker til økning i klager. Pr 1994 mener forfatteren at presse og media må bidra til opplysning av omfang for seksuelle overgrep. Som sakstyper. Uten at det tas forbehold for strafferettslig status. På et tidspunkt hvor antall anmeldelser ifølge straffesaksregister for anmeldelser, henleggelser etter ulike koder, siktelser, mv, kulminerte med Bjugn-saken, og var på vei ned. Også kalt Bjugneffekten, med ulike diametralt motsatte forklaringer . Økning i klager på pressen forklares ifølge Brurås (2009), i den grad hans syn er representativt for bransjen, ikke med dårligere journalistisk arbeid, men med bedret informasjon om klageadgang. Vi merker oss resonnementet som forsåvidt kan være riktig.
Som om pressen ønsker seg flere klager. Gitt at kvaliteten allerede var så god at klager ikke ville føre frem i større grad, for å sette problemstillingen litt på spissen. I Brurås etikkbok fra 2020 er avsnittene om «incest» ikke med. Men Pressens dekning av Bjugnsaken får solid pluss (Brurås 2020, side 248), med referanse til undersøkelser pressens egne forskere gjorde i etterkant av saken. Det interessante er da hvor mye pressens selvdom er verdt når man ser på dekningen av volds- og sedelighetssaker i fortsettelsen frem til dags dato. Eller også for barnevernsaker hvor fagmiljøene er avhengige av støtte fra media. Ukritisk støtte i kampanjer for å få flere til melde om bekymringer.
Tallene hos Brurås (2009) gir inntrykk av at grovt regnet noe over halvparten av behandlede klager gis medhold. Over år er det tale om flere tusen klager, hvorav en god del av ulike grunner ikke behandles. Kriminalsaker som behandles utgjør ca 25 % av sakene, med tildels store variasjoner hvor toppårene viser over 40 %. De kategoriene som har ført til flest uttalelser, utviklet gjennom tid er «identifisering av mistenkt», «forhåndsdom», «korrekte opplysninger», «privatlivets fred», «dimensjonering» og «kildekritikk» (2009:160). En fellelse i PFU får som kjent (?) ingen egentlig konsekvens i form av sanksjon. De som felles må publisere fellelsen, men trenger ikke beklage eller vise/dokumentere at de tar lærdom. Som med sakkyndige psykologer som blir felt hos Fag-etisk råd (FER) i psykologforeningen eller Statsforvalteren (SF).
Som påvist tidligere i denne artikkelserie, sverger både toneangivende psykologer (Øvreeide: Fagetikk i psykologisk arbeid, 2013 ) og etikknestor Brurås (1994 og 2020) til konsekvensetikken. Som om påpeking av brudd på varianter av denne etikken fører til forbedring av fagene. Gitt at journalistene og mediene som blir felt er konsekvensetisk orientert. Jeg oppfatter det som en myte at fagene virkelig forbedrer seg på bakgrunn av «kollegial veiledning» og eller fellelse i PFU. Der har psykologene og journalistene noe til felles mht kliniske selvforsikringer. Man kan spørre seg hva fagmiljøer og presse lærte av Bjugn. I Dagsavisen pr 2010 er Bjugn-hysteriet fortsatt levende.
Etikkbøkene sier at anmeldelser ikke skal omtales. Gjelder det også mørketall som ligger i forlengelsen av tall på anmeldelser, som strengt ikke forteller om reelle overgrepstilfeller, kun påstander av i verste fall ideologisk karakter? Gjelder journalistenes yrkesetikk for retts- og kriminalsaker også omtale av påståtte ulovligheter, eller er samfunnsoppdraget så absolutt at andre hensyn må vike? Herunder kritisk søkelys på overgrepsideologiene. Pressen frikjente seg selv for dekningen av Bjugn-saken. I resonnementet til Brurås pr 1994 kan det utlegges at media må hjelpe myndigheter i å få avdekket flest mulig overgrep slik at folk ikke kvier seg for å melde fra.
Hvis man ukritisk godtar pressens egenforsikring om samfunnsnytte og informasjonsplikt er dette selvsagt helt ok. Men ikke hvis man ser hvordan psykonomfagfene og endel jurister forsømmer metodeutvikling, herunder kompetanse på påstanders oppkomstbetingelser og utviklingshistorie. Mye gikk galt i Bjugn-saken. Pr 2010 var ikke Bjugn-skandalen sunket helt inn i pressen eller hos barneombudet for den del. Hvis presse og media var så forbilledlige i den spektakulære Bjugn-saken, hvordan og hvorfor kunne det da gå delvis over styr med journalistikk og etikk senere? F.eks i dekningen av barnehjemsakene som kom som en aldri så liten bølge rundt årtusenskiftet.
Vi avslutter med et ferskt oppslag som kan tyde på at pressedekning av sakstper hvor såkalt samfunnsnytte må vurderes med nye briller opp mot privatlivets fred, kan være på rett vei. Et oppslag som står i sterk kontrast til pressens tidligere mikrofonstativfunsjon for barnevernet, Bufdir mv. Oppslaget er fra Dagsavisen pr 02.12.2022 om usaklige bekymringsmeldinger, et fenomen som har blitt en kreftsvulst for større deler av samfunnsbygningen. Mitt tips til de som tenker på å forske på presseetikk er se nærmere på pressens dekning av familiesaker. Her er det det mye grums.
