Prosessfullmektigen som manglet fullmakt

Publisert 16.10.2024
Illustrasjonsfoto: iStock
Av Ole Texmo

Små saker og store spørsmål. Case fra forliksråd og rett (Elden a go go), Prosedyreerfaring og kompetanse. Materie og formalia: Salærjuss vs menneskelige spørsmål. Juristspråket. «En nødvendig handling». Fremme rett og ikke urett? Uriktig, for ikke å si usant.

Dette er en historie om hvor parodisk det kan bli når advokater ikke er opptatt av om de kan noe om de sakene og sakstypene de fører på vegne av sine klienter, men at det er selve prosedyreerfaringen som teller. Kun den. Jeg var selv på nært hold, meget nært hold, og fikk se hvordan et stort og kjent, merittert og mediaorientert, og ikke minst dyrt firma opptrådte på flere plan. Kort fortalt ble en far saksøkt av en mor for nte gang og kontaktet den advokaten som hadde representert ham i foreldretvist tidligere. En advokat han var brukbart fornøyd med. Denne advokaten hadde skiftet arbeidsgiver og jobbet nå i det store og kjente firmaet. Saken som omtales her er en delsak av et større kompleks. Delsaken som har gitt inspirasjon til artikkeloverskriften, skjedde for 2-3 år siden.

Advokaten som klienten var fornøyd med, det finnes slike tilfeller må vi ikke underslå, skulle ut i permisjon og overlot saken til en kollega. Denne viste seg å være ikke bare uerfaren med sakstypen, men også urutinert når det gjaldt formalia (kontrakter mv) som regulerer forhold til klienten og varigheten og omfang av oppdraget. Også i møte med retten, konkret saksforberedende rettsmøte og det som kalles Planmøte. Hvor klient ikke deltar men hvor dommer og partsrepresentantene over telefon skisserer opp hvordan saken skal administreres.

Advokaten som skrøt på seg mengder med prosedyreerfaring, det eneste saliggjørende, viste allerede på de innledende stadiene at han ikke dugde. Heller ikke i retten, hvor det var minimalt med prosedyrer. Etterhvert som foreldretvisten gikk sin skjeve gang ville ikke klienten betale det han ble avkrevd av salærer. Verken timeprisen som skulle være lavere grunnet advokatens uerfarenhet med sakstypen, eller volumet. Det ble ikke betalt noe, og man kan jo lure på hvorfor advokaten og hans firma lot det gå lang tid før de tok affære og brakte saken inn for Forliksrådet med sitt småkrav. Beløpet var da med renter blitt ca. 150 000.

Klienten var villig til å betale ca. halvparten, noe han hadde signalisert over lengre tid, eventuelt inngå i forhandlinger. Så hva skjedde når klienten og advokatfirmaet han i utgangspunktet hadde vist tillit møttes i Forliksrådet? Etter forutgående skriv som kostet penger, saksomkostningene for forliksrådsaken ble selvsagt plusset på, var nå timen kommet til å gjøre opp. Det store og kjente firmaet med logo i gullskrift på veggen sendte en ung advokatfullmektig for å skaffe seg prosedyreerfaring. Men advokatfullmektigen manglet fullmakt fra firmaet sitt til å kunne forhandle.

Klienten som representerte seg selv som motpart i sælærsaken, min hjemmelsmann og kilde, fortalte i etterkant hvordan medlemmene i Forliksrådet steilet. Møtet ble umiddelbart innstilt. Saken havnet derfor i retten, hvilket kanskje var planen hele tiden for firmaet som jo hadde ansvar for å lære opp sine fullmektiger i hvordan saker føres, prosederes og faktureres.

Den saksøkte klienten hadde flere innvendinger til Stevningen som fulgte, både innholdsmessig og til at det ble benyttet et rettsmiddel som kunne vært unngått. Saksøkte hadde ingenlunde unndratt seg arenaer og kommunikasjon hvor det kunne forhandles om minnelige ordninger. Saksøkte hadde heller ikke uttrykt at han ikke vil betale noe som helst, hvilket fremgikk av dokumentporteføljen fra Forliksrådet firmaet fakturerte ytterligere for å vedlegge for retten. Saksøkte motsatte seg ikke rettsmekling, men imøtegikk firmaets oppfatning om at det er «prosedyrehåndverket» som teller og at kunnskap om familiesaker er «irrelevant», jf firmaets egen språkbruk.

Fra lekmannssynspunkt ser det unektelig ut som om forutsetningen for å bruke Forliksråd som instans for småkrav ble undergravd av firmaet selv ved at man lot være å bemyndige sin prosessfullmektig med nødvendig fullmakt. Overfor retten ble dette misforhold selvsagt underkommunisert. I Stevningen for retten ble søksmålet fremstilt som «en nødvendig handling», jf firmaets egen språkbruk. Saksøkte fant det pussig at et stort advokatfirma som forfølger småkravsaker og klienter som ikke lenger har råd til å betale for advokatbistand, ikke selv er mer ryddig enn at man er formelt utrustet og i stand til å forhandle i egnede fora firmaet selv oppsøker.

La firmaet på dette vis opp til at «saken» skulle bli stor nok til at man kunne fakturere enda mer for ytterligere sakskostnader? Uten egentlig å vise at man kan noe som helst annet enn å prosedere for penga sin skyld. Fremme rett og ikke urett? Advokatfirmaet fra sin side sendte kun fakturaer og purringer helt frem til Forliksklage. Den saksøkte klienten undertegnet strengt tatt aldri noen avtale eller oppdragsbekreftelse. Firmaet kunne således avsluttet klientforholdet på et tidlig tidspunkt da det heller ikke ble innbetalt forskudd.

I det dokumentet som er kalt oppdragsbekreftelse, men ikke signert fra klient, står interessant nok at advokaten sitt engasjement skulle begrenses til arbeid med Tilsvar til en begjæring om midlertidig avgjørelse og saksforberedende rettsmøte, av varighet ca 2 mnd. Alt som ble fakturert etter dette, burde dermed i utgangspunktet kunne strykes. I foreldretvisten måtte klienten i praksis innhente saksopplysninger advokaten senere fakturerte for. I tillegg til at advokaten ofte ringte for å bekrefte sendte mailer, noe han også fakturerte for. Forut for det saksforberedende rettsmøtet hadde advokaten ingen strategi for ulike tilnærminger eller scenarier. For forhandlinger om midlertidig regulering av samværsordninger og progresjon, eller bruk av sakkyndig og alternativ vitneførsel.

I pausen til rettsmøtet sa advokaten til klienten at dette var hans første foreldretvist. Litt av en innrømmelse å komme med når saker og ting begynte å gå skeis. Advokaten unnlot som eksempel å gå imot usaklige volds- og overgrepspåstander, vanlige ingredienser i foreldretvister, og kunne krevd at Begjæringen måtte avvises, materielt etter sitt innhold. Som grunnløs. En prosedyreerfaren advokat med kunnskap på feltet kunne ha gjort en jobb. Denne advokaten fra det store og kjente firmaet viste seg som ubrukelig allerede tidlig i prosessen. Klienten som ble saksøkt for salærkrav reagerte senere på at advokaten ble fremstilt som prosedyreerfaren og kompetent.

I så fall hadde han agert mer aktivt for å nøytralisere beskyldinger og ikke passivt latt ting skje. Utfallet av begjæringen om midlertidig avgjørelse og rettsmøtet var et «forlik» med en ordning kalt «støttet tilsyn». Firmaet fremstilte denne løsning som god, og som et ytterligere uriktig for ikke å si usant premiss: at saksøkte var fornøyd. Feilpremisset fremgikk ironisk nok av den mailen advokaten først fant å kommunisere ett år senere og vel så det, kalt «redegjørelse» i Stevningen om «sakens faktiske side». Setningen som skar saksøkte mest i øynene er: «Han oppnådde videre et godt resultat som saksøkte var fornøyd med ifm midlertidig avgjørelse i saken og i planmøte».

Dette er jo ren løgn, men advokater slipper ikke sjelden unna med slikt. Også i rettslige sammenhenger. Advokatens «redegjørelse» kom først ett år etter at saksøkte mailet imøtegåelse av fakturaer, ikke minst påbeløpelse av renter som blir større jo lengre saken varer og firmaet ikke svarer på saksøktes innvendinger. Heller ikke denne mailen ble besvart. Firmaet hevdet forutsigbart inntil det parodiske at deres medarbeider ikke er å klandre for noe som helst., understreket av et språk som inneholder uttrykksmåter som «åpenbart grunnløs», «hevet over tvil», mv. Juristspråket er gjenkjennbart og utmerker seg ved manglende kvalifisering eller konkretisering.

Den «prosedyreerfaring» firmaet stadig henviste til kom under enhver omstendighet ikke saksøkte til nytte og hjelp. Firmaet skrev i sitt prosessvarsel som imøtegåelse av saksøktes anførsel om manglende kompetanse på rettsområdet: «.. at advokat S-T på tidspunktet han utførte oppdraget var partner i Elden og hadde svært omfattende prosedyreerfaring. Han hadde også erfaring som dommerfullmektig og konstituert tingrettsdommer fom 2012 tom 2015».

Dette tar seg unektelig fint ut på papiret. Firmaet fremstilte det også som at foreldretvister ikke krever særlig kompetanse, hvilket kan oppfattes som respektløst overfor de mange foreldre som ufrivillig blir klienter i rettssaker som koster både økonomisk og menneskelig. Hvordan det gikk i denne saken skal vi se i neste artikkel.

Ole Texmo