Publisert 17.12.2020
Illus.foto: Colourbox
Av Ole Texmo
Del 10: Barn og ansvar
Retten til å bli hørt vs retten til beskyttelse. Motstridende interesser. Barnelovutvalgets ideologi. Velment men misforstått. «Prinsippet om barnets beste». Barnets mening, men hva betyr mening? «Løsning i meklingssporet.» Umyndiggjøring av foreldre. Referanser, kunnskapsgrunnlag og kildekritikk. Involvering, press og påvirkning. Alder og modenhet. Barn først og sist.
Vi er nå kommet til 10. og siste del av denne artikkelserien om «Ansvar først og sist». Etter planen skulle del 10 ha vært ferdig skrevet og publisert for en uke siden, men utsettelsen er greitt begrunnbar: For en uke siden kom endelig den bebudede utredningen om Ny Barnelov, kjent som NOU 2020:14 (se link i bunnen av artikkelen hvor leseren kan etterprøve både mine reaksjoner og forøvrig relevansen av påpekninger gjennom hele serien). Utredningen er på ca 450 sider. Jeg har valgt å bruke noe tid på lesning av ikke bare selve NOUen men også sjekket endel referanser. På journalistisk kildekritisk vis. Sidehenvisninger til NOUen i parentes.
Denne artikkelseriedelen vil derfor, delvis utfra lesningen av NOU 2020:14 være vinklet mot hva barn blir og med enda større tyngde kan ble eksponert for: I hvilken grad barnelovens bokstav og praktisering bidrar til å lesse unødvendige belastninger over på barn. Samtidig som de fagfolk og instanser som tilsynelatende forvalter barnets interesser, enten ikke ser hva som skjer og hvilke belastninger barn utsettes for. Eller rett og slett finner at barna er egnede midler for å fremme egne agendaer. Hva foreldrene jevnt over blir mer og mindre berettiget beskyldt for. At Barnelovutvalget ikke har særlig tro på at foreldrene skjønner sine barns beste fremgår av denne sekvensen:
«Utvalget mener at det er avgjørende at en lov om barn og foreldre synliggjør at utgangspunktet er barnets rettigheter. Også foreldre har rettigheter etter loven, men foreldrerettighetene er sekundære i den forstand at de handler om å understøtte foreldrene i deres oppgaver med å sørge for realiseringen av barns rettigheter. Når det oppstår tvister i spørsmål etter loven, ser man tidvis at
barns ønsker, stemmer og behov settes på sidelinjen, og at barnet reduseres til en tvistegjenstand i saken. Barneloven må klart og tydelig fortelle at barnet er hovedpersonen i barneloven. Barnet er hele utgangspunktet for loven og har særegne rettigheter som gjelder spesielt for det.» (s85-86)
Strengt tatt er dette etterplapring av Barneombudet, en instans som ikke har særlig respekt for foreldre, og som i praksis er et sideforetak til barnevern og andre instanser som mener offentlig omsorg er å foretrekke foran den omsorgen foreldre kan gi. Biologisk foreldreskap synes forhatt. Barnelovutvalget vil fjerne legaldefinisjonen på «normalt samvær» og viser i praksis at man også etterplaprer Fellesorganisasjonen (FO) for sosionomer og barnevernpedagogers kampsak: Å få fjernet lovfestet samværsrett fra barneloven. Dagens legaldefinisjon har erstattet den tidligere oppfatningen av utvidet samvær. Utviklingen har gått i riktig retning. Men nå skal den reverseres. Samtidig som det fortsatt ikke skal være noen sanksjoner mot samværshindring.
Barnets rett til å bli hørt er en i overkant mye fokusert vinkling i utredningen. Det er forsåvidt ikke galt å gi dette spørsmålet plass, men volumet og tyngden er ikke begrunnet opp mot andre mulige perspektiver som beskyttelse av samværsrett (for både barn og foreldre) og maktmisbruk fra sakkyndige og andre angivelige talspersoner. En mye referert kilde for Barnelovutvalget er Barnekonvensjonen (BK). Artikkel 12 lyder i norsk oversettelse (s91):
«1. Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet. 2. For dette formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett.»
Jeg oppfatter disse sekvensene i NOUen som typiske for Barnelovutvalgets legitimering av ideologi og dveler derfor kanskje noe uforholdsmessig lenge ved disse sidene, sett opp mot NOUens totale volum på 450 sider. Barnekomiteen er en kilde som siteres og eller utlegges flittig. Med referanse til en generell kommentar (GK) om artikkel 12 (fra 2009, altså ikke helt up to date kanskje):
«Komiteen gir uttrykk for at en slik familiemodell fungerer som forberedelse for at barnet skal utøve retten til å bli hørt i storsamfunnet, og anbefaler statene å utvikle programmer som kan gi støtte og opplæring til foreldre, for å virkeliggjøre barns rett til å bli hørt i familien. Komiteen går også nærmere inn på retten til å bli hørt i rettslige og administrative prosesser og nevner saker om skilsmisse og separasjon som en sakstype der lovgivningen må sikre barnet retten til å bli hørt av både beslutningstakere og i meklingsprosesser.» (s91)
Nå mener jeg ikke nødvendigvis at absolutt alt dette er galt fanget. Det er ikke feil å ta barn på alvor og høre hva de har å si. Det som er feil er måten man underbygger foreldreusikkerhetsindustrien, samt undergraver foreldrenes naturlige og kulturlige autoritet, og forutsetter at psykonomene vet best. Det som typisk nok mangler fra tidligere rettskilder og som blir litt for tydelig også i denne NOUen er fraværet av kunnskap om nettopp barns modenhet og evne til å forstå sammenhenger, overskue konsekvenser av handlingsvalg/scenarier mv. Når ikke kunnskap om slike forhold er med i regnestykket blir det ubalansert og i beste fall velment. I verste fall misforstått. Det som står i det følgende er derfor ikke helt feil, men det mangler noe vesentlig:
«Komiteen knytter videre kommentarer til ordlyden i konvensjonen om at barnet «fritt» skal få gi uttrykk for sine synspunkter: Barnet har rett til «fritt å gi uttrykk for disse synspunkter». «Fritt» betyr at barnet kan gi uttrykk for sine synspunkter uten press, og selv velge om han/hun vil benytte seg av retten til å bli hørt. «Fritt» betyr også at barnet ikke skal manipuleres eller utsettes for utilbørlig påvirkning eller press. «Fritt» er videre i sin natur knyttet til barnets «eget» perspektiv: barnet har rett til å gi uttrykk for sine egne synspunkter, og ikke synspunktene til andre.» (s91)
NOUen mangler refleksjoner omkring hvordan barn faktisk blir utsatt for press, ikke utelukkende fra stridende foreldre men også fra f.eks barnevern og psykonomveldet, hvordan dette virker og hvilken ideologisk slagside som prioriteres når profesjonelle aktører står for manipulasjon og utilbørlig påvirkning. En brukbart kjent diskurs er sakkyndiges uvilje mot delt bosted/omsorg. Barnelovutvalget vil at sakkyndige skal brukes oftere, også mot foreldres vilje. Ingen faglige begrunnelser, man følger slavisk Departementets anbefalinger. Ikke mye selvstendige oppfatninger der i gården. Hva så med norsk rettspraksis?
Barnelovutvalget er meget eksplisitt kritisk til en Høyesterettsdom (HR-2019-1230-A) utvalget mener ikke tar hensyn til barns rett til å bli hørt. Eksempelvalget er pussig. De to barna i saken var 5 og 6 år gamle. Høyesterett siteres på (HR avsnitt 56): «Bornas eiga meining vil etter omstenda kunne få avgjerande vekt. Dette føresett at borna er i stand til å vurdere spørsmålet på eit sjølstendig grunnlag. Det er ikkje tilfellet her. Borna er for små til å ha noka velgrunna meining om dette komplekse spørsmålet». Barnelovutvalget «mener at barnekonvensjonen må forstås slik at det ikke kan være en forutsetning for å innhente barnets mening at barnet har evne til å danne seg synspunkter om det konkrete spørsmålet som skal avgjøres.» <sic>
Verken Barnelovutvalget eller for den del ulike kilder og fagfolk utvalget refererer til og støtter seg på er i stand til å definere hva som ligger i «mening». Langt mindre modenhet og selvstendighet. Her svikter det totalt, for ikke å si «helhetlig». Men «prinsippet om barnets beste» som det heter så fint, blir påberopt opp og i mente, i flere sekvenser så opplagt selvrefererende inkonsistent at det blir stundom parodisk.
Fins det ingen innvendinger eller motforestillinger til implikasjonene av høring av barn blant fagfolk? Jo, de fins men blir ikke reflektert over. Ett eksempel som bør nevnes da den forekommer på litteraturlisten til NOUen, er en artikkel kalt «Involvering av barn i foreldremekling – Barns erfaringer fra meklinger ved varierende konfliktnivå og problembelastning» (Strandbu mfl. 2016). Denne artikkelen nevner faktisk noen innvendinger som «frykt for at barn skal føle ansvar for beslutningen (…) at barn kan oppleve lojalitetskonflikt, og at barn kanskje ikke snakker sant». Jeg går ikke nødvendigvis god for denne artikkelen, men nevner den fordi den er den eneste i referansetilfanget som i det minste nevner motforestillinger. Ellers er det temmelig ensidig og ikke sjelden tendensiøst propagandistisk i favør av en oppfatning som devaluerer foreldrerollen.
Vi er nå over i meklingssporet. Nevnte artikkel inngår i et prosjekt kalt «Barn i mekling» (BIM) som selvsagt er vellykket. En annen konklusjon fra forskerne og utvalget ville vært utenkelig. Akkurat som «Follo-modellen» som nå delvis skrotes, i sin tid ble innannonsert som suksess. Før psykolog Knut Rønbeck idet hele tatt kunne dokumentere sin forskning og sin doktorgrad. I en senere artikkel (Strandbu mfl 2020) er hovedfokus å fortelle hvor fornøyde barn er med å snakke med psykonomene, med responskategorier som «smilefjes», «surmunn», mv. «Tidsriktige» digitale verktøy synes viktigere enn etterprøvbar og relevant kunnskap. NOUen overser to doktorgrader om mekling i høykonfliktsaker fra 2015 og 2017. BIM differensierer ikke på konfliktgrad. Eller alder.
Trenden som NOUen innvarsler er at mekling i større grad skal skje på familievernkontorene. Med barn som involverte. Vi tillater oss å stille spørsmål ved kunnskapsgrunnlag og forståelse av problematikken. Det er et paradoks at den mye oppskrytte meklingen som skulle skje i retten fra ca 2004, ikke har festet seg som praksis. Nå skyves ansvaret nedover i systemet. Og man skyver barn foran seg for å legitimere fagfolkenes svikt. Der er vi når «Ny Barnelov» kommer noen måneder forsinket. Et allerede konfliktdrivende barnelovsystem vil ikke usannsynlig generere flere men kanskje ikke alltid like lett oppdagbare problemer når barn ned i 5 og 6 årsalderen digitalt skal formidle sine opplevelser. Ikke i retten, men på familievernkontoret. Uten bevisumiddelbarhet som rettssikkerhetsgaranti for involverte parter. Og uten kontroll for mulige feilkilder. God Jul!
