Publisert 23.10.2020
Foto: Pixabay
Av Ole Texmo
Del 3. Ansvar for sakens opplysning
Hva vil det si at en sak er indispositiv? Delegering eller fraskriving av ansvar? Hva betyr «Eierskap til konflikten»? Samrøresakene. Kommer foreldre idet hele tatt til orde? Foreldretvister til besvær; bekymringsmeldinger til besnær. Med saksvolum og konfliktnivå som konsekvens. «Hensyn til det offentlige» eller til foreldre og barn? Barnerettsjurist Geir Kjell Andersland.
En grunnleggende hensikt med en lov er å kunne regulere uenighet som måtte oppstå mellom definerte parter. En annen hensikt, som i overordnede lover som Menneskerettighetene med gyldighet nedover i lov og rettshierarkiet, er å beskytte mot myndighetsovergrep. For at en lovbeskyttelse skal være legitim, ikke bare legal, må det også kvalifiseres hvordan og hvorfor en antakelse om f.eks foreldres påståtte personlighetsavvik er grunnlagt. Offentlig ansvar er en ullen størrelse. Beskyttelse av utsatte bygger ikke sjelden på ideologi i fravær av etterprøvbar kunnskap. Ikke dermed sagt at ikke barn kan være utsatte. Eller kvinner for den del. Eller menn …
Mitt poeng som jeg vil underbygge i det følgende, er at «offentlig ansvar» er et lite pent skalkeskjul. Akkurat som «barnets beste» som kan skjule systemhensyn. Når det offentlige selv er part, enten erklært og formelt, eller også uformelt ved f.eks å få en ikke helt logisk rolle i foreldretvist, eller rett og slett som systemhensynforvalter, får vi raskt en samrøre. Mer konkret det som kalles «tosporsakene» med innsalg av både barnevern og foreldretvist. Dobbelt indispositive om man vil.
Du som leser dette har kanskje vært eller er part i sak om barn. Foreldretvist eller barnevernsak, f.eks undersøkelsessak Eller begge deler samtidig, med overlappende rettsadministrering, den siste tids mest smakløse juridiske samrøre. Men har du noen gang opplevd at en jurist, din advokat eller en dommer, på eget initiativ (eller på oppfordring?) har tatt seg bryet med å forklare hva det betyr at en sak er indispositiv? Ikke det. Kanskje har man brukt andre ord som «råderett»? Ikke det heller?
Ikke helt overraskende. Jurister er ikke opplært i å måtte stå til rette for sin kompetanse. Det anses som frekt å spørre om en jurist vet hva han eller hun snakker om, f.eks når det brukes uttrykk som risiko, troverdighet eller sannsynlighet. At en sak er indispositiv eller at partene ikke har råderett over prosesshandlinger (og i praksis heller ikke over tvistetemaene) betyr at en part, saksøker eller saksøkt, har liten eller ingen innflytelse på saken. Det er retten, ved dommeren, som bestemmer hva saken skal handle om og hvordan den skal behandles. Dette kalles ansvar for sakens opplysning, noe retten ofte viser til. Som om dette ansvar tynget spesielt og var noe man virkelig tok på alvor.
De som vil etterprøve mine ord skal få konkrete referanser. Først til Særdomstolsutvalget (NOU 2017:8) som skulle utrede grunnlaget for å etablere familiedomstol, med mulig forening av barnevern og barnefordeling som konsekvens. Her heter det at «retten ikke er bundet av partenes prosesshandlinger lenger enn dette er forenlig med de offentlige hensyn, jf tvisteloven § 11-4. Retten har et selvstendig ansvar for sakens opplysning, og kan bygge på et påstandsgrunnlag som ingen av partene har påberopt». Om forlik heter det i samme avsnitt og kontekst (s 77-78 om Hovedtrekkene ved domstolsbehandlingen): «Retten må likevel føre kontroll med at rettsforliket ivaretar barnets interesser på en forsvarlig måte.»
Slike velmentheter nevner ikke noe om forpliktelse fra retten eller samfunnet om å se til at avtaler blir respektert, f.eks en samværsrett som skal være i både forelderens og barnets interesse. Her unndrar rett og samfunn seg ansvar. Men saksopplysningen skal man angivelig være opptatt av, utenfor partenes kontroll og innflytelse, og rettens egen realkompetanse skal det vise seg. Dette åpner for de sakkyndige, da retten selv aldri vil nedlate seg til å drive research på kunnskaps og forskningsfronten, reflektere over begrepslogikk, eller foreta hjemmebesøk, snakke med partene og barnet. Dette holder dommere seg for gode for. Lenger går ikke ansvaret. Hvilken informasjon som dermed filtreres gjennom de sakkyndiges øyne og briller blir aldri underlagt domstolskontroll. Mer uavhengig ønsker ikke retten å være i denne type saker.
En av siste tiårs verkebyller er samrøret retten har med barnevernet og hvordan bruken av bekymringsmeldinger fungerer konfliktdrivende. Det virker ikke som at retten ser at dette samrøret skaper uoversiktlighet og kan bidra til skjerpet konflikt mellom partene som enkeltvis eller hver for seg ser barnevernet som strategisk alliert. Barnevernet selv har ingen kultur for å se problemer eller konflikter som effekt av systeminnretninger. Der har barnevern og domstol noe felles.
Konkret brukes bekymringsmeldinger privat til å sverte motparten. Offentlige meldere som skole, barnehage, helsestasjoner mv sender også et påfallene stort antall ukvalifiserte meldinger som har opprinnelse i synsinger rundt barns situasjon når foreldre splitter opp. Barnevernlovens § 6-4 stiller opp vilkår om at det skal være grunn til å tro at det ansett bekymringsfulle skyldes «alvorlig omsorgssvikt». Melder har plikt til selv å undersøke forholdene. Retten bryr seg ikke om å sjekke om vilkårene er oppfylt. Lenger går ikke ansvaret for sakens opplysning. Selv om saksvolumet kommer på tusen sider + med barneverndokumenter uten substans. Selv om konfliktnivået kan vise seg å være en delvis effekt av fagpersoners sviktende kunnskap og dømmekraft.
Samrøret hylles bl.a av tidligere Fylkesnemndleder, nå selverklært barnevernkritiker Geir Kjell Andersland som glatt setter likhetstegn mellom «høyt konfliktnivå» og «omsorgsssvikt». Dette uvitenskapelige dogmet er med og grunnlegger tendenser til å forskyve tvistetemaer, noe ansvaret for sakens opplysning ikke fanger opp. I flere stygge saker tilrettelegger retten selv for samrøre og forhøyet konflikt. Barnerettsjurist Andersland har ikke vondt for å komme til orde i etablerte medier, han var med i Særdomstolsutvalget, er også medlem av Barnelovutvalget, men har ingen bakgrunn fra foreldretvister. Det kan være grunn til å spørre om Andersland ser problemene hans yrkesgruppe bidrar til (egen seriedel om «Hva vi kan forvente av Barnelovutvalget» Stay tuned!)
Domstols og systeminteresser peker i retning av å ansvarliggjøre foreldre, samtidig som man tar fra dem råderett og innflytelse. Usmakelighetene viser seg også i begrunnelse for valg av begreper og uttrykk. I et sentralt lovforarbeide, Prop 85 L (2012-2013) Endringer i barnelova. Her heter det:
«I denne proposisjonen bruker departementet begrepet «foreldretvister» i stedet for «barnefordelingstvister» som benyttes i dagligtale og juridisk teori. Det nye begrepet understreker for det første foreldrenes eierskap til konflikten. For det andre markerer dette at barn ikke er noe som er til fordeling.»
Nå er det vel omsorgen for barna som er til fordeling. Hva med «Eierskap til konflikten»? Hvordan skal dette forstås? Er det noe lovprosesser og offentlig debatt om barnelovens bokstav og praksis har forsømt i minst 40 år, er det å instituere i lovs form og innhold på hvilket grunnlag og hvem av reelt og potensielt stridende parter som må ha søksmålsbyrde med tilhørende bevis og argumentasjonsbyrde. Med andre ord: Hvem har ansvaret for at det blir sak som belaster retten og «offentlige hensyn». Denne verkebyllen må det stikkes hull på. Helst før det tyter hele veien til den Europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i Strasbourg med ytterligere ugunstig oppmerksomhet for svikten i norsk familierett.
