Publisert 30.10.2020
Illus.foto: Colourbox
Av Ole Texmo
Del 4. Psykologer uten grenser
Psykolog Svein Mossige på gjensyn: FOBIK-historien. Kvalitetssikringen som aldri kom på pensumet. NOU 1995:23. Sakkyndighet som industri. Psykolog Knut Rønbeck og Follo-modellen. Når manipulasjonseksperter manipulerer. Hvor dyp er egentlig dybdepsykologien? Barnesakkyndig kommisjon: bukk- og havre sekkpsykolog Katrin Koch über alles. Systemfeilpremissene. Skam.
Intro: En gutt på 7 år kommer til sin far på samvær og forteller at «de tror du kliner med tissen min». Faren blir smått opprørt og lurer på hvem disse er. Gutten sier han husker ikke navnet på damen men mannen som han har vært hos flere ganger heter Svein. Faren til gutten spør sine eks-svigerforeldre som kommer innom og henter gutten senere om hvem gutten er til samtaler hos. De sier da at det er noen psykologer, men ikke anledning, noe de kan hende ikke vet. Etter litt research på bl.a en diskusjonsgruppe, finner faren ut at det muligens kan være psykolog Svein Mossige.
Det som da skjer er verd å merke seg. Mossige har avlagt doktorgrad med tema «Har barnet vært utsatt for seksuelle overgrep? En narrativ analyse av mødres fortellinger» (NOVA rapport 21/98) og medansvarlig i et forskningsprosjekt kalt FOBIK: «Foreldre og barn i krise ved mistanke om seksuelle overgrep». FOBIK er Bjugn-hysteri i ny tapning, men med akademisk snert, utredning og behandling i ei salig smørje. Mossige får vite at navnet hans figurerer på nettet og tar kontakt med faren som imidlertid ikke får noen innsikt i hva hans sønn blir eksponert for.
I samtalen med faren er Mossige irritert og sier at «jeg liker ikke å bli diskutert på internett». Ikke ett ord om hvilke eventuelle dilemmaer det innebærer å fore gutten med påstander om at han angivelig blir utsatt for overgrep fra sin far. Ikke ett ord, ikke en eneste refleksjon over hva slags ansvar man dytter over på gutten når han kan tenkes å formidle de voksne psykologenes mistanke og overbevisning. Til sin far f.eks. Hva om faren virkelig var skyldig? Hva om faren var uskyldig, noe denne faren opplagt var, men likevel reagerte negativt på opplysningen og i sin frustrasjon og opprørthet over å bli usaklig mistenkeliggjort, lot det gå ut over gutten? Heldigvis var denne faren en sindig kar.
Ovenstående historie er kortversjonen av skandalen kalt FOBIK som imidlertid skaffet 4 psykologer doktorgrad. Noen delvis ødelagte foreldre-relasjoner riktignok, men mer status og prestisje til en psyko-bransje i stadig vekst. Fag i form av metode og intellektuell redelighet og personlig ansvar er mindre viktig. Markedet for fagpersoner som lever på forestillingen om uavdekkede tilfeller av vold og overgrep, samt påståtte personlighetsbrister, ser dessverre ut til å øke. Med samfunnets, de etablerte medienes og rettsapparatets velsignelse.
Sakkyndighet handler mer om marked enn om fag. Det særlige ansvaret for sakens opplysning som retten har og som man viser til når sakkyndige anlites, inneholder ikke ansvar for å sjekke om psykologene kan noe vettugt det er vitenskapelig belegg for og som retten trenger for å kunne vurdere foreldres skikkethet og «barnets beste». Tilbake i tid, som historisk og institusjonelt systemfeilpremiss er det interessant at den offentlige utredningen som skulle bringe sakkyndigheten faglig og rettslig legitimitet, sviktet tilnærmet totalt. NOU 1995:23 om «Barnefaglige sakkyndigoppgaver, Kvalitetssikring og rolleutforming» hadde eksplisitt mandat om å gjøre rede for relevant teori, empiri og metode. Utvalget bestående av kun sakkyndige besvarte ingen av delene, og evnet heller ikke å definere størrelsen kvalitetssikring.
Psykolog Katrin Koch var medlem i bukk- og havresekkutvalget. Det var ikke psykolog Knut Rønbeck, men han er nevnt som ressurs og i forlengelsen av utvalgets anbefaling om å utvide sakkyndigrollen til mekling, rådgivning, veiledning mv, har Rønbeck tilogmed tusket til seg en doktorgrad (pr 2008, kalt «Evalueringsundersøkelse»). Dette er kjent som Follo-modellen. Den ble delvis legitimert i lovs form i 2003, uten at en eneste fagartikkel eller vitenskapelig referanse forelå, noe politikerne ikke brydde seg om. Den nye sakkyndigrollen innebærer psykologer i fri dressur, ikke alltid med mandat. Retten og de profesjonelle aktørene er fullstendig ukritiske til at de sakkyndige verken kan skrive rapporter som står for metodisk prøving, eller har lært seg å mekle.
Som mer enn antydet i forrige del 3 om «Ansvar for sakens opplysning» fins det belegg for å mene at myndigheter er villig til å fraskrive seg ansvar for konfliktdrivende lovverk og praksis ved å dytte dette over på foreldrene. At grupper av foreldre som når og hvis de ulykkeligvis havner i retten, blir forsøkt stemplet som uskikkede. I barnefordeling eller i barnevernets søkelys, eller begge deler, hvilket ikke er så uvanlig. Undersøkelsessaker foregår ofte som vidløftiggjørende parallelle saksløp. Det fins solid belegg for at retten fraskriver seg ansvar og tolkningsmakt hvis og når de overlater til sakkyndige å rede ut premissene. På ytterst tvilsomt grunnlag. Heller ikke advokatene som skal representere foreldrene bryr seg nevneverdig, noe vi skal se nærmere på i neste del 5.
Grunnene og årsakene til at foreldreparter ikke alltid er fornøyde med de sakkyndige varierer fra usaklige til saklige. Retten foretrekker å kalle det «misnøye» jf nyere rettspraksis hvor både sakkyndiges og i noen tilfeller også dommeres habilitet stilles spørsmål ved. Man kan ikke anke over en avgjørelse om å oppnevne sakkyndige. Eneste rettsmiddel man kan bruke hvis oppnevnelse og begrunnelse tyder på forhåndsdømming i den ene eller andres favør, er habilitetsinnsigelse. En part med begrunnet frykt for det verste, har få muligheter hvis advokaten feiger ut. Kvalitetssikring av sakkyndige kom heller aldri på juss-pensumet. For ordens skyld: Kvalitetssikring betyr metodisk feilkildesøk i oppdragets linje, systematisk med tilbakemeldings og oppdateringsrutiner.
I en artikkel i Lov og Rett 2014 s89-108 hevder forfatterne Trude Haugli og Grethe Nordhelle at: «I denne gruppen av foreldre er det høyst sannsynlig en overrepresentasjon av foreldre som ikke fungerer tilfredsstillende som omsorgspersoner, der minst en av dem ikke primært er opptatt av hva som er best for barna.». Premisser som «sannsynlig», «overrepresentasjon», «fungerer», «tilfredsstillende» eller «hva som er best for barna» er ikke gjort rede for metodisk eller argumentativt. Trude Haugli er professor dr. juris og Grethe Nordhelle er advokat og psykolog. Imponerende og betryggende, får man si. Men titler og formell kompetanse er ingen garanti for reell kompetanse, spesielt ikke på et område som utmerker seg med stigmatisering, uetterretteligheter og ansvarsprojisering til å fylle faglige tomrom. Grethe Nordhelle har ikke praktisert som advokat på vel 20 år. Som psykolog har hun bygget seg opp som ekspert på manipulasjon, med henvisning til egne kliniske erfaringer og dybdepsykologien.
Knut Ragnar Knutsen, en sakkyndig som ikke vegrer seg for å lufte sine fordommer i media, uttaler i Aftenposten 6.7.13 at foreldre i barnefordeling «ofte har klare personlighetsforstyrrelser». Vil en part som ikke finner seg i å bli stigmatisert og risikere forhåndsdømming, bli behandlet som annet enn en kverulant om hun eller han etterspør profesjonelle aktørers reelle kompetanse med tilhørende metodeforutsetninger? I Haugli og Nordhelles artikkel vises til en undersøkelse fra psykolog Katrin Koch jeg kommenterte i et innlegg i Rett på Sak nr 4 2011. («Demokratisk underskudd» med referanse til feilforutsetninger i Koch: «Når far og mor møtes i retten», NOVA rapport 13/2000). I mitt innlegg hevder jeg at undersøkelsens påstander om omfattende negativ score på fenomener som rus, psykiatri, barnevern og politi ikke er metodisk beleggbare. Koch oppgir ingen referanse til verifiserte anførsler eller bevisprøving. Psykolog Kochs har hatt mange roller: som «forsker», som ansvarlig for psykologforeningens utdanning av sakkyndige, og nå med forlenget tillit som leder av Barnesakkyndig kommisjon fra 1. september 2020. Med ansvar for kvalitetssikring av sakkyndige.
Rammene for denne serien har vært og er fortsatt et format hvor hver del ikke skal overstige mer enn ca 3 siders tekst. Fra tidligere (dette er den 7. serien i Samfunnsmagasinet) har et slikt format vist seg å være passende: ikke for lite, ikke for mye, noe dybde og konkrete referanser, noe mer generelt. Når jeg herved overstiger 3-siders rammen, er det ikke for å melde meg inn i klubben «Skribenter uten grenser» men for å kunne ta med et par temaer til samt en passende punchline for hvor langt samfunnet tilskriver psykologer kunnskap og forståelse. Kort derfor til fag-etisk råd i psykologforeningen som faktisk har «Ansvar» som en av flere kategorier blant sine «Etiske prinsipper». Her heter det riktig så flott at «Psykologen erkjenner at fagetiske dilemmaer forekommer, og at det er psykologens ansvar å klargjøre slike (…) Psykologen tar ansvar for den vitenskapelige og profesjonelle virksomheten ..» Gjaldt dette også for FOBIK-prosjektet mon tro?
Nylig var det sendt ut på høring et notat om «Bruk av sakkyndige i foreldretvister.» Som et sentralt premiss, smurt tykt både på og mellom linjene var forestillingen om foreldres minusfaktorer. Men ikke hvor det empiriske belegget for antakelse og lovgrunnlag kan spores. I Barnelovens § 61.3 er det de siste årene kommet en ny setning som hjemler adgang til å oppnevne sakkyndig når og hvis det fremsettes påstander om personlighetsbrister. Uten at det er stilt krav til bevisføring. Dette er en gavepakke til psykologer som ikke trenger å begrunne sine synsinger. Og en gavepakke til de foreldre og advokater som satser på at sverting av motparten skal gjøre susen. En skikkelig konflikttrigger. Hovedbudskapet er innføring av Barnesakkyndig kommisjon også for foreldretvister. Som om ordningen allerede var forsvarlig for barnevernsaker.
Det er ikke etterprøvbar og vitenskapelig kunnskap som styrer bruk og vektlegging av sakkyndig. Jeg avslutter denne delen med en godbit fra Oslo tingrett, administrert av tingrettsdommer Marianne Trætteberg (sak 19-063232MED-OTIR/03, den mye omtalte «Kulturprofilsaken»). Dommen falt 25.6.20 og er ikke rettskraftig. På side 39 i dommen vises til uttalelse fra psykologspesialist Nils E. (hele navnet er ikke gjengitt, kanskje like greitt for denne eksperten): «Hovedfokus i timene har vært forståelse og bearbeidelse av skamfølelse (…) Overgrepene ble etterfulgt av en følelsesmessig kaotisk periode og har sannsynligvis vært en driver inn i mindreverdighetsfølelse og angst. (…) Retten finner etter dette bevist at A natt til 14. august 2011 i —gate 0 i Oslo, slikket kjønnsorganet til J, født 00.00.1995. Retten finner også bevist at A handlet forsettlig.» <sic> Hva skulle retten og samfunnet gjort uten psykologer? Tatt til vettet kanskje. Det hører med til denne saken at hovedsakkyndige og med tungt vitneprov i retten var Svein Mossige. Hans bidrag, sitert i lengre sekvenser, var psykologiske teorier om skam. Rett mann på rett plass altså.
Ole Texmo
