Publisert 6.11.2020
Illustrasjonsfoto: Wikipedia
Av Ole Texmo
Del 5. Advokaten tar saken
Hva er prosessrisiko? Advokater på mediahugget: Systemkritikk eller markedsføring? Når faktureringsmaskinen går varm: La klienten betale for kunnskapssvikt og systemfeil. Disiplineringskrav. Organisasjonsadvopatene gir råd: Ulver i fåreklær. Råderett over tvistetemaer. Hvor er jussen? Foreldelsesskremslet og andre aktualiteter. Case closed. Forbrukermakt nå!
Slår du opp på hjemmesiden til et advokatfirma får du oftest en meny hvor presentasjonen av advokatene på menylinjen heter «Menneskene». Hvorfor det er behov for å bruke den betegnelsen lar vi ligge. Vi skal ikke bruke mot firmaer at deres ansatte presenteres smilende og velkledde og delvis også med CV. Det skulle bare mangle, de skal jo yte service. Men hvor er merittene: havarier og de tapte sakene? Det første en advokat gjør på første klientmøte er oftest å skyve fram over bordet en klientavtale og krav om forskudd.
Redegjørelse for prosessrisiko er det så som så med. Strengt tatt har retten også ansvar for at partene er forsvarlig representert. I praksis kan retten måtte sørge for at en part som har en dårlig prosessfullmektig i sin advokat, blir bedre ivaretatt. Jeg har aldri sett dette skje konkret. Men muligheten er der. Muligheten for at ansvaret for at en sak ikke blir unødvendig vidløftiggjort, blir holdt i hevd fra rettens side. Men jeg har aldri sett det i praksis. Advokatene kan føle seg trygge. Tilpasning til disiplineringskrav og fravær av kritikk er gunstig, selv om klienten får unngjelde.
Barnerettsadvokatene Ane Fuglesang Herskind og Maria Cabrera Stråtveit fra firma Dalan er på hugget i Aftenposten 11.10.20 med uttalelser etter en tvilsom avgjørelse i Høyesterett 24.9.20: «Barn flyttes i strid med barneloven». Deres tekst er uten brodd og begrunnelse for hva de eventuelt måtte finne kritikkverdig. Høyesteretts dom som inneholdt vurderinger av «varslingsplikten» er dog ytterst tvilsom, særlig hensett til vektingen av mors emosjonelle oppheng og fars forsøksvise anførsler omkring balanse og rettferdighet. Advokatens innlegg kommer imidlertid på trykk, ikke utenkelig mer motivert av markedsføring enn av angivelig systemkritikk, noe det er fælt lite av.
Varslingsplikten ved flytting har alltid vært uten virkning, den er kun til for syns skyld. Saken kan derfor betraktet delvis som en «ikke-sak» og fars advokat kan i verste fall ha holdt sin klient for narr. Med utfallet i Høyesterett er betydningen ut over enkeltsaken en svekket status for samværet når mor velger å flytte. Den enda mer profilerte advokat Anne Hazeland Tingstad fra Dalan kan observeres på nettforum hvor foreldre utmaler sine erfaringer. Hun forsvinner raskt når og hvis hun blir etterspurt belegg og referanser. Man skulle tro at systemfeil bidrar nok til rekruttering, men det fins endel organisasjonsadvopater rundt omkring. Etikk, habilitet og advarsler mot dobbeltroller stod ikke på pensumet deres da de fikk sine bevilgninger. Ulver i fåreklær er ikke uvanlig.
Etter at barnevernkritikk ble stuerent tyter de frem. Ekte motivert systemkritikk er vanskeligere å spore. Tidligere Fylkesnemndleder og BUFdirektør Geir Kjell Andersland presenterer seg nå som advokat. I en anmeldelse av boken «Meldeplikt til barnevernet, Er det nok å være bekymret?», om bruk av bekymringsmeldinger fra det offentlige, viser han sin forakt for systemfeil og «hylekoret» og «arge kritikere» av barnevernet. Han avslutter med å oppfordre til flere bekymringsmeldinger. <sic> Denne karen er ikke ironisk. Heller ikke når han presenterer fakturaer for «systemkritikk» bestilt av Barnevernet i Samnanger, basert på «juridisk metode», presentert i en setning.
Advokaten tar saken, og når han tar saken tar han oftest saken fra deg, jf indispositiviteten (se del 3) Fagfolk har sine grunner for ikke å ville forklare det rettssøkende publikum hvordan saker og ting henger sammen. En grunn er manglende metode og logikk i fag og systeminnretninger. Advokater skal ha hørt og lest om prosessrisiko. Men de er ikke alltid like nøye med å informere sine klienter om ulike scenarier og utfall. Eller kostnader. Klienten, en mor eller en far for å bruke eksempel fra familiesaker, er oftest prisgitt advokatens kunnskap og agering, noe klienten ikke altid blir tidsnok oppmerksom på når faktureringsmaskinen har gått varm og det som i etterkant ser ut som rene ekspedisjonsgebyrer av diverse skriv og henvendelser er blitt 5, for ikke å si 6-sifrede beløp i sum.
Klientens stemme stilner i stormen, for å bruke en klisje. Det er ymse hvilke muligheter en klient har til å vinne frem, respektive kunne forsvare seg mot usaklig angrep. Vil en advokat fortelle en far som tar kontakt at: Dessverre, dette er en lost case for deg. Mor trenger ikke begrunne sitt søksmål eller sine anførsler, det er ingen krav til slikt. For å spare deg selv for skuffelser og utgifter vil jeg anbefale deg å godta alt mor krever med en gang og inngå forlik, så slipper du ydmykelsen fra sakkyndig og dommer når de sier sitt, med bakgrunn i tusentalls sider med psycho-babble og dårlig norsk fra offentlige instanser som barnevern, BUP og Krisesenter: «Prosessrisikoen er høy! Skriv under her og sett inn 25 000 på konto så skriver jeg et prosesskriv hvor du legger deg helt flat.»
Motsatt vil en mor som via et krisesenter presenterer sin «sak», eller rettere sin vrangvilje mot faren, for en advokat, ikke automatisk få beskjed om at «i vårt yrke og som profesjonell rettsaktør krever vi belegg og dokumentasjon. Dette kommer retten til å slå ned på». Snarere tvert imot vil advokaten gni seg i hendene og starte prosessen med å facilitere mengder av vidløftigheter understøttet av psykonomsamveldet, f.eks via ugrunnede bekymringsmeldinger barnerettsadvokat Andersland vil ha mer av. Eventuelt også en falsk folkeregistermelding, politianmeldese og annet som kan trigge fram reaksjoner som gir jurister og psykologer det de trenger for å kunne si: «Ja her har vi nok med et høyt konfliktnivå å bestille. Vi må vurdere å terminere all kontakt mellom far og barn. Inntil saker og ting har roet seg». Uten et eneste krav til argumentasjon eller bevis.
For ordens skyld: Mulighet for å få saken presentert slik du som lek kvinne eller mann mener den bør, både kan og skal motvektes av den profesjonelles syn på hva som er juridisk-rettslig relevant. Med noen kjønnsavhengige unntak vi har mer enn antydet. Men hva når juristen enten ikke kan sin juss, eller hvor det ikke er noen juss, ikke ser nødvendigheten av å veilede sin klient i hva som er betydningsfullt, men heller lar den gjensidige skittkastingen ta overhånd? Høykonflikt er et selvoppfyllende profeti advokaten ikke gjør noe som helst for å forebygge da han (eller hun) ikke har noe i mot mye dokumenter å ekspedere.
Ingen profesjonelle aktører, verken dommere, sakkyndige eller advokater ser ut til å ville skjære gjennom. Vi har brukt ansvar som omdreiningspunkt for denne serien og vi har valgt oss, ikke helt tilfeldig, familiesaker som casetilfang. Spørsmål som bør stilles er: Hvor mye koster en advokat i en ordinær foreldretvist? Hva faktureres det for? Ekspedisjonsgebyrer, alt en advokat kan fakturere for. Retten ser ut til å legitimere unødvendig høye advokatsalærer, mot at advokatene lar seg displinere til å ikke stille spørsmål ved systemfeil. Dette er dessverre ingen «paranoid konspirasjonsteori». Nå fins det forsåvidt eksempler fra andre områder hvor «uaktsom rådgivning» blir slått ned på, jf et oppslag i Rett24 12.10.20 om «profesjonsansvar». Noen er også interessert i betydningen av å være representert av «en mer erfaren advokat enn motparten», jf kommentarartikkel i Rett24 20.10.20.
Bildet er altså ikke entydig. Det offentlige har også sine advokater: Regjeringsadvokat og kommuneadvokat. Og kommunalråder og ministrer med advokatbakgrunn. Aktører som strengt tatt vet at bevisbyrde ikke kan snus på hodet (Knut Storberget) og som kan prokuratortriksene for å immunisere det offentlige mot ubehageligheter (gjett hvem?). Vi avslutter denne delen med følgende godbit:
«Du «Tor», Æ lika ikkje å tap på foreldelse, så æ trækk mæ». Vi må passe oss for å ikke pådra oss injuriesøksmål, disse advokatene kan være veldig følsomme, iallfall på egen prestisje og stands vegne. Men denne dessverre ikke så helt karikerte beskjeden til klient falt faktisk for noen år siden uken før de skulle i retten. Advokaten, som vi kan kalle Asbjørn Torbjørnsen, i et firma hjemmehørende i byen vestpå et sted hvor solen ikke skinner, her kalt «Rævland & co», viste ansvar for egen status og juristkollegialitet, og lot klienten i stikken. Sammenheng, eller kontekst om man vil, var tydelig nok. Når det offentlige er motpart, som i erstatningssaker hvor objektivt ansvar er definert og plassert, er det ikke like hyggelig for en advokat å konfrontere f.eks en tidligere kollega i firma Rævland. Vi kan kalle henne Melissa Moland. For å unngå injuriesak. Det skulle tatt seg ut: «Justisminister, tidligere advokat MM, tatt i juks. Nå er hun og hennes juristkolleger såret og vil kreve erstatning» Så meget for sammenhengen mellom skade, ansvar og årsakssammenheng. Juristenes domene. Forbrukermakt Nå!