Publisert 13.11.2020
Foto: Colourbox
Del 6. Hva kan vi forvente av barnelovutvalget ?
Mandat: «Et klart og godt språk». En helhetlig gjennomgang. Etter Strasbourg. Begreper, historie og begrepshistorie. Foreldretvist eller omsorgsfordeling? Sammenlignbare problemstillinger. Overordnet: Hva er «barnets beste»: Norm regel eller prinsipp? Utvalgets sammensetning. Høykonflikt og mekling: Et system uten egenrefleksjon. «Informativ og brukervennlig»
Vi er nå kommet til uke 46 og de som følger ekstra godt med på barnelovens område venter spent på barnelovutvalget (BLU). Utredningen (NOU) kan komme hvilken dag som helst, i henhold til oppnevnelse og mandat innen 1 1/2 år fra oppstart 1. mars 2019. Altså innen 1. september som begynner å bli noen uker siden For ikke å si et par måneder. Minst. Det blir spennende å se om BLU kan finne på noe meningsbærende. Mandatet ser som vanlig omfattende og stedvis interessant ut. Men hva vil komme ut av drøfting av språklige uttrykk; om grunnleggende struktur og begreper?
Jurister har som vanlig solid flertall i utvalget. Ingen medlemmer med kompetanse på språk og begrepslogikk, f.eks lingvister (språkkyndige) eller filosofer (for logikk og begreper). Heller ingen foreldre eller representanter for klientgrupper som mer og mindre frivillig blir dratt inn i foreldretvister. Vil utvalget forresten ta opp om «foreldretvist» er et egnet begrep? Hensett til dogmet om foreldrenes «eierskap til konflikten»? (se del 3). Jeg er stygt redd for at vi ikke får noen refleksjon der. Ikke der heller. Hvorfor, skal jeg forsøke å begrunne og belegge i det følgende.
Det er ikke første gang barneloven må utredes. Og det blir neppe siste. Denne skal være «tidsriktig», et tidsriktig uttrykk kan hende. Den siste mer omfattende utredningen kom i 2008. Hva kom ut av NOU 2008:9; hvilke føringer fikk den NOUen for lovutviklingen? Også den gang et omfattende mandat med tendenser og føringer for «barneperspektivet». Nå heter det «likestilt foreldreskap», i en tid hvor likestillingsbegrepet institusjonelt er delvis avviklet og omforent; hvor Abid Raja, erklært motstander av delt omsorg (hans kone Nadia Ansar sitter i utvalget), er kultur og likestillingsminister på et administrativt nytt felt som ikke er ment å tilgodese menn og fedres mulighetsbetingelser som omsorgsforeldre. Hva kan vi forvente av BLUs språkbevissthet?
Erfaringer fra tidligere utvalg og utredninger tyder dessverre på at vi nok kan få servert en rekke velmentheter, men at den grunnleggende diskusjonen om mulige iboende konfliktdimensjoner i lovens innretninger, dynamikk og begrepsforståelse vil utebli. Det ville blitt for farlig. For utfordrende. Utvalgets sammensetning gir også visse indikasjoner. Her er det tatt partipolitiske hensyn, Venstre har fått sine medlemmer og Krfs tidligere statssekretær Torunn Kvisberg har fått plass. Skjønt hun er utdannet jurist og har doktorgrad i Barnebortføring. Med Kvisberg er begge de to justisdepartementsoppnevnte dommerne i barnebortføringssaker med i utvalget. Ikke verst.
Som om ikke kryssende norske interesser opp mot bl.a menneskerettighetsperspektiver er brukbart nok dekket opp, er også staten representert med Marius Emberland fra Regjeringsadvokatembedet. Han har for tiden mye å gjøre med barnevernsaker Norge taper jevnt og trutt i Strasbourg. I de åpne rettsmøtene i Høyesteretts Storkammer februar 2020, hevdet Emberland på statens vegne at man må ta rettslig utgangspunkt i mindretallet i Strand Lobben – saken. Hvor Norge tapte klart. Emberland har ingen faglige meritter innen barnefordeling. Det har heller ikke barnerettsjurist Geir Kjell Andersland. Han har tidligere jobbet som Fylkesnemndsleder og er referert i denne serien på holdninger for at man kan sette likhetstegn mellom såkalt «høyt konfliktnivå» og «omsorgssvikt».
Andersland ønsket seg også nylig flere bekymringsmeldinger (se del 5). Sannsynligheten for at disse systemenes kvinner og menn vil være kritiske til samrøret med barnevernsaker, er minimal. Det må det kunne gå an i si uten å bli stemplet som «paranoid konspirasjonsteoretiker». Når utvalget skal drøfte implikasjonene av en stadig mer omfattende praksis hvor barnevernet på dels sviktende (lovhjemmels)premisser er inne i bildet, er det neppe trolig at det kommer noen egenrefleksjon om negative sider ved System og delsystemer. Mandatet hjemler oppgaver utfra «behov for en helhetlig språklig og strukturell gjennomgang av barneloven». «Loven skal utformes i et klart og godt språk, og være informativ og brukervennlig for alle grupper i samfunnet».
Om muligheter for ytterligere samrøre er mandatteksten formulert som at «Utvalget skal vurdere hvordan sammenlignbare problemstillinger er løst i barnevernloven og utviklingsarbeidet på dette området (…) Utvalget bes selv om å identifisere de mest relevante problemstillingene og komme med sine anbefalinger». Man merker seg språket og plussordene, samt at det er barnevernlovens «løsninger» som skal vurderes, ikke barneloven. At dette utvalget «selv» får definere «de mest relevante problemstillingene» lover ikke godt. Andersland slipper dermed unna nok en gang. Systemfeilene kommer ikke under lupen, verken for usaklig og uhjemlet bruk av bekymringsmeldinger eller annet konfliktdrivende som f.eks ukritisk bruk av sakkyndige.
At utvalget med hovedsakelig jurister fra stat og det offentlige klarer å skape lovtekster som er informative og brukervennlige, tror vi bare sånn passelig på. Hvorfor er jurister som ikke daglig befatter seg med barnelovvirkeligheten overrepresentert i utvalget? Da utvalget inviterte til inspillsmøte het det i invitasjonen «Dialogmøte», men i praksis ble det ingen dialog. Ingen utveksling av synspunkter. Hver organisasjon/forening fikk 15 minutter til monolog/presentasjon. Temaer som touchet innpå det uheldige samrøret mellom barnelov og barnevern, ble ikke debattert, med f.eks Andersland som dermed ble skjermet. Grunnleggende innvendinger mot den språklige uttrykksmåten «barnets beste» blir neppe drøftet eller gjenstand for begrepsdiskusjon.
Foreldregrupper inviteres for syns skyld til innspillsmøte, men der stopper det. «Begrepsbruken bør gjennomgås» heter det i mandatet, men hvor skal de hente intellektuell næring? Kommer dette utvalget til å selv oppdage at foreldres påståtte «eierskap til konflikten» ikke gir mening, og at foreldretvistbegrepets begrunnelse er feil? Mitt forslag er «omsorgsfordeling». Det er lovlogisk hjemlet og avledet fra det overordnede foreldreansvaret som i utgangspunktet må være felles skal det gi mening å snakke om likestilt foreldreskap. Slike innspill blir neppe hørt av juristene som ser ut til å ha tatt eierskap til språkforståelsen.
I NOU 2008:9 utvalget hadde man funnet plass til en kjønnsforsker, trolig for å bibringe utvalget kunnskap om hvorvidt enkelte begreper og praksiser var såkalt «kjønnet», noe man selvsagt fant ut at de ikke var. Ingen kjønnsdiskriminering altså. Men det ble ikke definert eller formildet hva «kjønnet» betyr, langt mindre hvordan man går frem metodisk for å bestemme om begreper og praksis kan tenkes å være «kjønnede». Totalt bortkastet, men neppe tilfeldig. Kritikk mot barnelovens bokstav og praktisering kommer, mer og mindre berettiget, oftest fra fedre som mener seg diskriminert, generelt og på enkeltsaksnivå. Kjønnsforskeren var for sikkerhets skyld erklært feminist og hadde bygget sin karriere på mørketall om menns voldelighet. En skikkelig kar for et offentlig utvalg med andre ord. Barnefordeling hadde han vist fnysende forakt for gjennom lang tid.
Litt historikk mot slutten her som intro til siste tema i denne omgang. Da sakkyndigutvalget NOU 95:23 ble oppnevnt fikk de et mandat de ikke besvarte (se del 4). Sakkyndigrollen man ville utvide til å gjelde mekling og rådgivning, fikk man gjennomslag for bl.a ved lovrevisjon pr 2003. NOUen var forsynt med et utall av referanser til Psykologtidsskriftet. Disse gjaldt salærsatser og injurievern, men intet om fag og eller metode. No nothing. Heller ikke om mekling, en disiplin psykologer har utøvd på familievernkontorer i langt tid. Uten beleggbar suksess. Utvalget presenterte sine anbefalinger uten faglig belegg, det må det være lov og si. Kliniske selvforsikringer og velmentheter var det imidlertid flusst opp av. Den samme tendens har gjentatt seg i alle sammenhenger psykologer skal bibringe rettsapparatet sin kompetanse. Ingen metodisk etterprøvbarhet. Slik ble Follo-modellen designet av psykolog Knut Rønbeck innført, noe jeg personlig advarte Stortingets familiekomite mot i en høring vår 2003. I samme kontekst som aldersgrense for høring av barn ble senket fra 12 til 7 år. Heller ikke den delen av lovforarbeidet inneholdt referanser. På sviktende (psykologfaglige) premisser kan man tillate seg å si.
Det som nå skjer er at Follo-modellen langt fra har demonstrert sin klinisk innanonserte suksess. Sakkyndige i flere og innbyrdes forvirrende roller har ikke klart jobben. De har fått sugerør i statskassen og er fornøyd med det. Ingen fagutvikling. Ingen relevant forskning. Kun fortsatte kliniske selvforsikringer. Rettssystemet er overopphetet. Saksforberedende møter er på vei ut da retten ikke prioriterer å oppdatere seg underveis i sakens gang. Mekling blir ikke gjennomført, dvs man stempler raskt saker som «høykonflikt». Det man underslår er at mekling som fag ikke er utviklet på forsvarlig vis. Retten vil nå ha sakene tilbake til familievernkontoret, men lite eller intet er hittil sagt eller skrevet om hvordan man tenker seg dette rettslig regulert.
«Forebyggende arbeid – høykonflikt og mekling» kan dermed se ut som det mest interessante i utvalgets mandat: «Utvalget bes vurdere hvordan rettslige reguleringer kan legge til rette for konfliktløsning på et tidlig stadium». Når retten hittil ikke har klart å regulere barnefordelingssaker, eller foreldretvister som man foretrekker å kalle dem, vil man nå dytte ansvaret over på utenrettslige institusjoner? Ansvarsprojisering har vi sett eksempler på før. Egenrefleksjonen vil nok utebli denne gangen også. Det ligger også føringer i mandatet på å «komme med anbefalinger knyttet til hvordan barns rett til å bli hørt kan ivaretas best mulig og hvordan måloppnåelsen under meklingsordningen kan styrkes». Ingen føringer på å vurdere selve de rettslige prosessene. Ingen oppfordringer om å belegge kunnskap om hvordan høring av barn foregår i teori og praksis innenfor rettslige rammer.
Disse tematiseringene vil jeg videreføre i del 10 som om noen uker er planlagt og ment å avslutte serien: «Barn og ansvar». Om hvordan barn kan tenkes å bli gjort til gjenstand for valg og ansvar de ikke uten videre er modne for. Som projeksjon for (voksen)samfunnets sviktende kunnskap om konfliktregulering. Og ansvar. Blant anna. Inntil videre venter vi spent på Barnelovutvalget og deres utredning. Barne og familiedepartementet passet på å sende ut et høringsnotat om «Bruk av sakkyndige i foreldretvister», med høringsfrist 31.8.20. Dagen før utvalget skulle levert sin utredning 1.9.20. Som sagt: man trenger ikke konstruere konspirasjonsteorier. Timing is tidsriktig.
