Publisert 4.12.2020
Illus.foto: Sfm.no
Av Ole Texmo
Del 9: Fine ord men stygge saker
Språket først og sist. «Løsning på tidlig stadium». Fellesskapets verdier. «Pedagogisk påminnelse.» Foreldres uskikkethet som projeksjon for faglig svikt. Metodefeil, systemfeil, tankefeil. «Ifølge nyere forskning». Strasbourg revisited? Meklingen som dukket opp igjen. Barnelovutvalget. Hva er attribusjonsfeil og hvordan fungerer de? Om å vekke til live: «Tor» 66 år. Offentlige hensyn.
I dag 4.12.20 blir Barnelovutvalgets utredning endelig presentert. Forventningene til hva utvalget kan komme med ble formidlet så optimistisk som mulig i del 6. Et mandatpunkt jeg vil forsyne med et case, er mulighet for «løsning på tidlig stadium». Fra en sak jeg følger på nært hold: Saksøker er en mor som bruker alle tenkelige kanaler til å sverte far og unndra seg ansvar for at barnet skal ha kontakt med begge foreldre. Moren krevde på falskt grunnlag separat mekling, og vil heller ikke ha mekling i domstolen. Usaklige bekymringsmeldinger genereres, delvis formidlet av fagfolk som ikke bryr seg om lov vilkårene, (se forrige deler): helsestasjon, barnevern mv. Mor og støttespillere kjører på alt hva krisemaksimeringsenter kan instruere og remmer og barnetøy kan holde.
Ingen stopper henne. Retten lukker øynene for hvem som står bak det konfliktskapende. Morens advokat er av den aggressive sorten og vil ha oppnevnt sakkyndig etter den bestemmelsen i loven som sier at «Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkelig opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig» (Barnelovens § 61.3). Faren protesterer, også på at det skal utleveres dokumenter fra barnevernet i tidligere avsluttede undersøkelsessaker det ikke kom mer ut av enn prestisjetap for sosionomene. Mor og hennes advokat tror knapt nok på sine egne beskyldninger mot faren. Men noe skal hun vinne saken på.
Lovsystemene legitimerer stygge strategier med tilhørende saksanlegg. Mor har lite å risikere ser det ut til. Tenker man seg løsning på tidlig stadium vil en forutsetning være at begge parter tvinges til forhandlingsbordet. På familievernkontoret. I domstolen baller det på seg med prosesskriv, delsaksspørsmål av prosessuell karakter, skriv til Fylkesmann om fritak for taushetsplikt, pålegg om fremleggelse av barneverndokumenter. Legal og legitim protest mot oppnevnelse av sakkyndig blir snudd mot den som bruker sin ytringsfrihet og alminnelig sund fornuft. Tilliten brytes ned.
I oppnevnelsesbrev fra retten (datert 2.10.20) til sakkyndig står eksplisitt at for at oppdraget skal være «tillitsskapende og forutsigbart» skal sakkyndig raskt informere om plan og framdrift. Frist for utredning settes til 4.12.20. Først siste uke før fristen går ut får faren spørsmål pr sms om det passer med samtaler samme uke. Hvem tar ansvar for slik uryddig og respektløs måte å arbeide på? Advokaten vil ikke tirre retten med tydelig kritikk. Faren er redd for hva sakkyndig kan finne på, selv om faren utfra jobbkurs- og logistikkhensyn mv ikke har anledning til å møte den sakkyndige.
En sak som er blitt stygg nok med til dels ubrukelige profesjonelle aktører. En far (kan i prinsippet også være en mor) som vil at hans advokat skal si tydeligere fra, risikerer at advokaten blir irritert og lar vær å opponere. Moren vinner frem med sine strategier. Det skal guts til å si fra til sakkyndig at «hør nå her, du har ikke gitt lyd fra deg på 8-9 uker hvilket er det motsatte av «tillitsskapende og forutsigbart». Du kan ikke komme her og kreve at jeg forandrer mine planer og avtaler for å tekkes deg og ditt tvilsomt hjemlede oppdrag». En sakkyndig som får en slik beskjed, vil når han også får vite at denne faren var imot oppnevnelse, neppe levne denne faren noen sjanser. Slik er kulturen.
Med sakkyndige i fri dressur vil fars begrunnede motvilje kunne bli omforent til en passe diffust diagnostisert personlighetsforstyrrelse ikledd psykospråk, passe akademisk vrøvlete til at retten finner vurderingen solid faglig forankret. Skulle gjerne skrevet «End of Story» her, men denne galskapen kommer til å fortsette i uker, måneder og år. Fagfolkene vil neppe ta ansvar for den uheldige utviklingen. Innspill om mandatpunkter som definerer kvalitetssikring i oppdragets linje føyses vekk: «Det tar vi i retten». Barnelovutvalget ble tidligere varslet om sider av denne saken. Til orientering. Til de som måtte mene at min beskrivelse er tendensiøs og uansett ikke representativ, har jeg langt verre case liggende klare. Kanskje henter jeg frem et eller to til før serien avsluttes.
Hvorfor blir noen saker stygge? Bla. fordi Barnelovens fornuftige bestemmelser undergraves og de mindre fornuftige fremheves. Mest benyttede regel er § 61 med underpunkter, sokalla tiltak under saksførebuing. § 61.1, første setning lyder: «Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det.». Denne regelen er i og for seg ikke så dum. Det er viktig å få god oversikt så tidlig som mulig. Men retten hopper ofte over mulighet til å «klarleggje tvistepunkta», påstår sogar at rettsforberedende møter ikke skal benyttes når det ikke ligger til rette for mekling, noe som er positivt feil. Slik er kulturen blitt.
Dermed får man heller ikke tvunget partene til forhandlingsbordet. Den som unndrar seg foreldresamarbeide «vinner» første runde og kan øke volumet på vidløftigheter. Invitten til å pøse på er hjemlet i § 61.3, særlig annen setning: «Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkelig opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig». En skikkelig konflikttrigger. Som om ikke dette var nok, har Departementet i sitt seneste forslag i 2020 som en «pedagogisk påminnelse» foreslått at det kan oppnevnes to sakkyndige. «Der det trengs». Fordobling av systemfeil med andre ord.
Noe faglig eller vitenskapelig grunnlag for bestemmelsen i § 61.3 har aldri blitt utredet. Leter man i lovforarbeider, leter man forgjeves. Det er fagfolks ugrunnede påstander om foreldres minusfaktorer som har fått gjennomslag. I del 4 omtalte jeg Professor Trude Haugli og «psykolog og advokat» Grethe Nordehelles artikkel fra 2014 om «overrepresentasjon av personlighetsforstyrrelser» blant foreldre. Min påpekning da artikkelen var fersk gjelder fremdeles. Påpekningen er ikke utdatert: «Hvis fagartikler med ukvalifiserte referanser til uetterrettelige lovforarbeider fra Departementet om at «psykisk vold er ifølge nyere forskning et langt mer utbredt fenomen enn tidligere antatt» gis innflytelse på lov og rettspraksis, kan Norge før eller senere risikere å bli felt i Strasbourg, slik man ble i 2007 uten å ha realitetsbehandlet udokumenterte påstander om overgrep.» Sann mine ord.
Hva som ligger bak rasjonaler om å hente frem gamle dokumenter fra ferdig behandlede saker uten relevans kan være så ymse. Produsere volum og fete fakturaer kanskje? For senskader hos et traumatisert barnehjemsbarn (se intro til del 1) gjelder andre begrunnelser: «Man kan ikke vekke til live et krav sånn uten videre» sa Regjeringsadvokatens representant i retten pr 2015 da «Tor» 66 år la fram sine opplevelser og dokumentasjon på helseplager som følge av mishandling på Barnehjem over 50 år tilbake i tid. Traumer i form av mareritt slutter ikke å plage etter 20 år, jf Foreldelsesloven og Regjeringsadvokatens oppfatning om å beskytte «fellesskapets verdier».
Advokater og psykologer med sugerør i statskassa derimot, kan vekke til live gammelt utdatert grums uten å kvalifisere relevans. Med retten som garantist. Jeg skal ikke dra dette for langt, men det er fristende å trekke paralleller til Departementets begrunnelse for indispositivitet (se del 3) som eksempel på dårlig skjulte systemhensyn. Eller for den del som en side av ansvarsfraskrivelse det offentlige er i maktposisjon til. Det oppstår en egen dynamikk når rettsapparat, Fylkesmenn og annen forvaltning eller profesjonsinteresser ikke vil innrømme feil på fagenes vegne. Spesielt hvis feilene kan forstås som utslag av system, prosess, eller tankefeil. Personlige feil eksisterer ikke i deres vokabular. Inkompetente jurister og psykologer går dermed fri. Sammen med deres «fag».
Å ville henlede oppmerksomheten på påstått uskikkede foreldre for å dekke over egne feil, eller rett og slett muligheten for å oppdage systemfeil, er derfor ikke helt uforklarlig. Foreløpig er det lite som tyder på at en norsk rettsinstans eller Barnelovutvalget vil være istand til å se muligheten for at en konflikt som synes opplagt nok, som setter sinnene i kok og engasjerer prosessfullmektigene og påkaller sakkyndig ekspertise etter Bl § 61.3 annen setning, kan være annet enn personrelatert. F.eks systembetinget, eller rett og slett situasjonsbestemt. Stressutløst om man vil. Parter som innbys til konfliktskap, kan lett føle seg fristet til å køle på med påstander om personlighetsforstyrrelse hos den annen part. Advokater vil aldri finne på å stoppe slik aktivitet. Vil dommerne skjære gjennom når både advokater og psykologer svikter? Dog vel neppe.
Vi er nå over i psykologien og skal presentere et fint ord som det faktisk kunne og burde være mulig å lære av. Attribusjon betyr tilskrivelse. Attribusjonsfeil, eller feilattribuering betyr å tilskrive feil årsak til et påstått eller identifisert problem. Dette er en vanlig forekommende tankefeil hos så vel lek som lærd. Som metodefeil blant psykologer er det katastrofalt. Helt vanlig er det at psykologer og andre fagfolk tilskriver problemer forbundet med samvær og omsorg foreldrenes person og ikke situasjonen de mer og mindre frivillig har havnet i. Eller en uheldig eller ugunstig relasjon, f.eks til profesjonelle aktører og systemer.
Ikke dermed sagt at ikke foreldre er å klandre i enkelte saker. Mange foreldre unndrar seg det personlige ansvar for å unngå og gi ris til egen bak; mange nok oppfører seg både stygt og uklokt. Men altfor ofte ser vi at uvilje/skepsis mot sakkyndige og andre psykologroller kan bli tolket som personlighetsbrist. Maktmisbruk blir et for mildt uttrykk. Retten lar det passere. Da har ikke foreldre mye igjen av sitt «eierskap til konflikten». Å lete metodisk og systematisk etter alternative forklaringer blir påpekt som helt grunnleggende av Rachlew & co i «Den profesjonelle samtalen» (se del 8). For å unngå tunnelsyn og bekreftelsesfeller. Jeg legger til: For å unngå projiseringer og usaklige forskyvninger. For å unngå stygge saker.
