Av Ole Texmo
Publisert 13.11.2023
Illustrasjon: Faksimile fra avisforside i Klassekampen 26. september 2023: «Snudde om filleristing» med portrett av pensjonert barnelege Jens Grøgaard.
Små og store. Ekspertenes status: The Battle of the Experts. Straffesaker og sivilsaker. «Triaden» og årsakssammenhenger. Gjenopptakelse av fillerristingsaker på gang. Opptattheten av vold mot barn. Bjugneffekt og andre sammenlignbarheter.
Mange foreldre har ikke usannsynlig opplevd frustrasjoner over små barn som skriker og ikke faller til ro ved normal kroppskontakt og fysisk omsorg. For særlig spedbarnsforeldre kan søvnmangel for egen del, i kombinasjon med usikkerhet over hvorfor ikke barnet vil holde fred, utløse typer av frustrasjon som i noen tilfeller innebærer at man «tar litt hardt i barnet». I værste fall snakker vi her om ekte filleristing, vold mot barn, av det slaget som ikke må finne sted. Barn skal ikke ristes, de skal roes og trøstes. Foreldre som kommer i skade for å riste barnet gjør det neppe i ond vilje. At risting av små barn kan føre til hodeskader anses vel kjent. Når ulykken er ute, når barnet ikke reagerer som det skal og mistanken om en helsefarlig situasjon og tilstand er der, kobles helsevesenet inn. Oftest ved at foreldre selv tar affære. AMK på 113 får noen slike henvendelser.
I noen slike tilfeller vil helsepersonell få mistanke om vold mot barnet og da utløses ikke bare meldeplikt overfor barnevern men også politi settes på saken. Vi er i gang. Mange foreldre blir urettmessig beskyldt for å mishandle barna sine. Hvilket ikke er å si at alle foreldre er uskyldige. Noen utøver vold og slike tilfeller må avdekkes. Hittil har retten slått ned på vold mot barn, med de medisinsk sakkyndiges uttalelser som solid faglig ballast for sine avgjørelser. Men noe er i ferd med å skje på dette spesielle området som heldigvis ikke omfatter mer enn et 20-talls dommer på ca 20 år. Da nevner vi ikke eventuelle mørketall, en problematisk størrelse uansett hvordan man ser eller ikke ser. En ny erkjennelse har grodd frem blant mange eksperter. I rollen som sakkyndige for retten sier nå fler og flere medisinere at det man tidligere kalte filleristing, konsekvensene, i form av et symptombilde man etterhvert stiller spørsmål ved, ikke trenger være årsak til den tilstanden barnet rapporteres og observeres i. Når helsevesenet kommer inn i bildet og mulige straffesaker er på gang.
Et viktig begrep er den såkalte triaden. Dette er tre medisinske funn man leter etter og ofte finner: tre identifiserbare funn, (1) blødninger under den harde hjernehinnen (kalt subduralt hematom), (2) øyebunnsblødninger (retinale), og (3) hjerneskade (encefalopati). En ofte brukt hypotese blant medisinske eksperter, i og utenfor retten, er at filleristing er årsaken til disse hodeskadene, kalt triaden. Det er altså denne tradisjonelt forklarte årsakssammenhengen man nå stiller spørsmål ved. Skjønt noen toneangivende eksperter, som har hatt og har sentrale verv i Rettsmedisinsk kommisjon (RMK) og som sakkyndige for retten, ikke uten videre er med på snuoperasjonen. Som at de tre funnene, enkeltvis og samlet, helst samlet, kan være årsaket av andre forhold og tilstander, som f.eks eksternt vannhode. Til dette bildet hører det med at undersøkelser i strafferettslig forstand også baserer seg på foreldre og omsorgspersoners forklaringer. Troverdigheten av disse nedvurderes hvis triaden er påvisbar. Andre fysiske skader som f.eks. ribbensbrudd kan også delvis forklare.
Når denne sakstypen får større aktualitet handler det om både barn og foreldres rettssikkerhet. Det er stort sett pensjonerte medisinere som har frontet kursendringen. Sammen med advokater for de som hevder seg feilaktig dømt, justismordofre inntil eventuell gjenopptaking fører til frifinnelse. Flere slike saker og selve sakstypen har fått relativ stor oppmerksomhet. Selv om det kun er et fåtall saker. Et effektivt gugelsøk bringer mange digitale treff med tilhørende forslag til alternative søkeord. Her vil man finne definisjoner på «Shaken baby syndrom» (SBS) og beskrivelse av medisinske tilstander. Samt uenighetene blant ekspertene. Når jeg velger å skrive om dette er det av flere grunner. En grunn er at dette faktisk skjer: At toneangivende eksperter med stor innflytelse, også på det rettslige, faktisk kan uttrykke uenighet. Om årsakssammenhenger blant annet, og om symptombeskrivelser. At en faggruppe som medisinere tør å si at urett kan ha blitt begått.
Dette har jeg savnet på sivilsaksområdet, mer konkret på barne- og familieretten hvor sakkyndige og psykosynsere i media med hovedsakelig klinisk psykodynamisk orientering har dominert og vrøvlet det til. I foreldretvister og i barnevernsaker, og i omtalen av disse. Hva om toneangivende psykologer fant ut at man må respektere biologisk foreldreskap og betydningen av tilknytning mellom foreldre og barn på en kvalitativt helt annerledes måtte enn hittil, hvor holdningen har vært fiendtlig innstilt til biologiske bånd. Eller også mer spesifikt, om barns evner (og viljer for den del) til å snakke om sin i mange tilfeller påstått voldsutsatte situasjon. Med foreldre som er skviset ut av lov og rett, av hjelpeapparat og fagmiljøer som ikke har utviklet grunnleggende metodiske verktøy til å finne ut hva som har skjedd. Eller om det har skjedd noe som helst, jfr. forrige seriedel.
Hva om det ble ansett som legitimt å stille spørsmål til begreper som «tilknytning»? Uten å bli stemplet som kverulant og paranoid konspirasjonsteoretiker av rettens profesjonelle aktører. Ens egen advokat inkludert. Jeg stoler på at leseren skjønner hvor jeg vil hen. Hva om fagfolkene involvert i prosessene kunne redegjøre for sine faglige forutsetninger for å uttale seg om troverdighet, sannsynlighet og risiko? Med fare for å irritere juristene, ironi til side.
Og hva om fagfolkene, sakkyndige og andre eksperter så på alternative forklaringer til såkalt «samværsvegring». Uten å diskvalifisere en internasjonalt anerkjent begrepsstørrelse som «parental alienation» (PA) For å nevne noen diskurser som preger mange saker. Men uten kvalifisering. Til sammenligning med psykologer som avviser varianter av foreldrefiendtliggjøring (PA) og ber retten skrote slike fenomenbeskrivelser. Med henvisning til at fenomenet ikke har formell status som diagnose, har medisinere som er kritiske til filleristingsakeene glatt innrømmet at SBS ikke fins i anerkjente diagnosesystemer. Denne artikkelen fra 2020 skjerpet min interesse mye fordi man så åpent sa at de ulike betegnelsene ikke var anerkjente diagnoser. Men likefullt var i bruk.
For de som vil lese mer fagstoff fra medisinere, med omtale både av medieoppslag og en konkret sak fra desember 2022, anbefales denne. Kritikken av sakkyndige kommer altså fra fagene selv, interessant nok. Når får vi substansiell kritikk fra psykologhold når det gjelder bruken av psykologer i foreldretvister og barnevernsaker? Sistnevnte en sakstype som begynner å få en passe stygg portefølje av dommer fra Strasbourg (EMD). De sakkyndiges rolle og bidrag får ikke eksplisitt kritikk i disse dommene, men noe kan og bør leses mellom linjene. Mer om dette senere.
Når en medisinsk sakkyndig bruker et uttrykk som «abusive head trauma» (AHT, på norsk påført hodeskade), samtidig som det ligger implisitt i uttrykksmåten at skadeårsaken er vold, skal det noe til for en jurist eller lekdommer å avkreve medisineren hans vitenskapelig belegg for mulig tvil. Det er på dette punkt endel medisinere nå har endret oppfatning. Enkelte har gått lengre og hevdet at justismord kan ha skjedd.
Som man ser av guglingen og dateringen av oppslag er det mange medier som har fattet interesse, også om bruken av sakkyndige. Kanskje er det noe på gang også der, ikke utelukkende med fokus rettet inn mot mulige avdekkinger av nye justismord og gjenopptakelsesprosesser som medialt pirrer. Noen ganger mer enn de opplyser.
Fra 16. september 2023 har avisen Klassekampen, eller avisa som det heter på den kanten, spøk til side, hatt et titalls mangfoldige oppslag som har presentert flere sider av problematikken, også intervjuer som sjangermessig presenterer ståsteder og erfaringer med delvis kontrasterende preg. Ikke ueffent, og balanserende ikke bare for de faglige uenighetene men også informativt om hvordan «the battle of the experts» argumenteres når motparten delvis avfeies med henvisning til at hypoteser må sjekkes. Og om tilliten til fagfolk. Noen som kjenner igjen utsagn fra psykologer og andre fagfolk etter Bjugn? Her er en mye brukt medisinsk ekspert, Arne Stray Pederson, sin uttalelse i Klassekampen om å stole på fagfolk, og forsåvidt også hvem han snakker på vegne av:
«Jeg representerer et sykehusmiljø, og mitt faglige syn er basert på den rådende kunnskapsforståelsen i fagmiljøet nasjonalt og internasjonalt. Hvis ikke det offentlige har tillit til hva vi holder på med, er det helt forferdelig. Da kan man jo ikke stole på en veldig liten, men helt sentral del av etterforskning» (KK 16.09.2023 s23).
En annen av de som fastholder på triaden som nærmest ubetinget årsak er nestoren Torleiv Rognum med solid fartstid som sakkyndig og «kvalitetssikrer» i RMK. I Klassekampen 29.09.2023 uttaler han «at debatten om diagnosen har ført til at påtalemyndigheten vegrer seg for å gå inn i saker om barnemishandling». Det er jo også en påstand, eller hypotese om man vil, som bør testes. Utsagnet er ikke ulikt det mange fagfolk som fremdeles mente at den tiltalte burde vært dømt uttalte som «Bjugneffekten» etter 1994: at man etter frifinnelsen vegret seg for å anmelde overgrep mot barn. Men uten alternative forklaringer til «effekten» slik denne skribent i all beskjedenhet beskrev noen år senere. Sammenlignbarheter kan være så mangt. I neste seriedel har jeg planer om å omtale «Strasbourgeffekten» i barnevernsaker hvor Norge har blitt dømt.
De medisinske funnene i Bjugnsaken var kjernen i tiltalebeslutningen, selv om antall barn var redusert til 10, og kun ett av disse hadde gått i den avdelingen Ulf Hammern jobbet. De medisinske funnene var tvilsomme i seg selv, men noe av forklaringen på at de i det hele tatt ble anført var nok at man manglet normalmateriale å sammenligne med. Legene var dertil overbevist om årsaker til de skadene de mente å kunne identifisere. Det man hadde av materiale (bilder av barns underliv) var i saker hvor man med temmelig stor sikkerhet mente at overgrep hadde funnet sted. Oppfatningen på begynnelsen av 90-tallet var ikke særlig nyansert mht såkalte jomfruhinner og hva man tolket som skader som måtte være forårsaket av overgrep. I dag vet man en del mere, om normalvariasjon og alternative årsaksforklaringer. Skulle man tro.
I Tengs-sakens ankebehandling (pr 1997) førte forsvaret vitnepsykologen Gisli Gudjonsson med dr grad på falske tilståelser. Han ble ikke godt mottatt av retten men gjorde rede for hvordan fetteren mest sannsynlig ble manipulert av etterforsker Stian Elle. De juridiske dommerne valgte å lukke ørene, men det er ikke utenkelig at juryen lyttet til den partsoppnevnte sakkyndiges redegjørelse. Gudjonsson gjorde et poeng av at han tar på seg 50 prosent av oppdragene for forsvarerside og for politi og påtalemyndighet respektive. Partssakkyndige er ikke populære hos Riksadvokaten (RA) som kun vil ha en rettsoppnevnt. I filleristingsakene har RA flagget et syn som ikke lover bra for rettssikkerheten. Aksept for tvil, alternative forklaringer og for den del, teorimangfold, har ikke høy status i justisvesenet. Der vil man ha klare uttalelser man kan skrive inn i sine avgjørelser. Rett inn.
Om vi kan stole på de sakkyndige, på ekspertene, beror på flere forhold. Det viktigste er så enkelt som at de må representere fag. I betydningen vitenskap med tilhørende presentasjon av funn som kan etterprøves metodisk. Dessverre blir spørsmålet om tillit til de sakkyndige stilt utfra om de spiller opp til forventningene fra retten, om de har lært seg gamet. En kritikk som begynner å bli ganske tydelig er hvor de sakkyndige uttaler seg om skyld i saker der de helt må unngå dette. Også når kulturen i retten spiller opp til rolleutglidning. De sakkyndige må ha både personlig og faglig integritet. De må tørre å sette sin egen prestisje og karriere på spill for en sannhetssøken hvor det å ta forbehold og nevne opp alternative (årsaks)forklaringer burde være opplagt nok. Så enkelt.
Ole Texmo
