Publisert 18.11.2021
Foto: Olav Martinussen (R.I.P.)
Av Ole Texmo, frilansskribent
Den store saken i Media- og Ytringsfrihetsnorge i disse dager (medio november 2021) er nyheten og oppslagene rundt Nygård-saken. Det siste som har skjedd er at navnet på to personer som er siktet for attentatet på forlegger William Nygård høst 1989 nå offentliggjøres av NRK. Journalist Odd Isungset i NRK har stått på for denne saken, gitt ut bøker og fått brukbar uttelling medialt. Men Isungset og flere av hans kolleger i toppsjiktet i Media- og Ytringsfrihetsnorge klager støtt over at denne saken ikke får nok oppmerksomhet. Aller siste nytt pr 15.11.21 er at Stiftelsen Fritt Ords direktør Knut Olav Åmås krever granskning av politiet for deres påstått sviktende etterforskning i Nygård-saken: «Dette er Norgeshistoriens største politiskandale». Intet mindre. Flere toppfolk fra ytringsfrihetskommisjon, PEN-klubb og forleggerforening istemmer: Sånn kan vi ikke ha det!
For ordens skyld: Denne skribent mener på ingen måte at attentatet mot forlegger Nygård i 1989 skal forbigås i stillhet. For alt jeg vet kan politiet ha skuslet bort verdifull info og oversett viktige spor og beviser. Det har skjedd før og kommer til å skje igjen. I store saker og i små. William Nygård viste mot da han utga Salman Rushdies kontroversielle «Sataniske vers». Da flere av Nygårds kolleger ute i verden, samt oversettere var truet på livet og enkelte sogar drept, tok Nygård en risiko for ytringsfriheten det står respekt av. Bare så det er nevnt.
Men samtidig: Har ikke det elitenarrativet som nå avtegner seg på nytt og på nytt begynt å bli en smule parodisk all den tid elitesjiktet i ytringsfrihetsnorge igjen konsentrer seg om sine egne kolleger og venner på øverste hylle. Og som, parden my french, driter loddrett i hva som skjer nedover i ytringsfrihetslagene i samfunnet. For de som ikke er helt fortrolig med lingoen her: Med «elitenarrativet» menes at de fortellingene som får prioritet i media dreier seg om (kultur)eliten, med eliten som samstemmig og monomant kildetilfang for bekreftelse av vinkling og viktighet. Opp og i mente; oppatt og oppatt att. Egentlig ganske sløv journalistikk spør du meg.
Det samme skjedde da en kjent forsvarsadvokat ble skutt og drept av sin egen voksne sønn for ikke lenge siden. Da stilte mainstreammedia (MSM) opp sine mikrofonstativer for avdødes kolleger som i tur og orden, alle hva man kaller kjendisadvokater som jevnlig får promotere sine saker og seg selv i de samme mediene, ga avdøde advokat de beste skussmål. «Hel ved» var omkvedet. Udifferensiert og lite intelligent journalistikk her også. Hva om man hadde intervjuet noen skuffede klienter, for ikke å nevne noen som eventuelt har opplevd denne og andre kjendisadvokaters drittsekktilbøyeligheter. Stikkord: bruk av falske volds- og overgrepsanklager som ikke underkastes bevisprøving men som fungerer utmerket som konfliktskaper. Kunne media tenke seg å risikere noe, er tipset gratis.
Så til en sak som også kunne kalles en politiskandale. Eliten er behørig og ærbødig omtalt og nå skal det være «vanlige folks tur». Det har statsminister fra Arbeiderpartiet sagt så mange ganger at det ikke kan være tvil. Jonas Gahr Støre er fra Vindern på Oslo West og riktignok ingen proletar, men statsministre snakker uansett aldri usant. Hvorfor gjentar de sine slagord så ofte om det skulle være fake. Det skulle tatt seg ut. Da hadde nok MSM våknet. Den som rammes i vårt neste case er også mediamenneske, nærmere bestemt Samfunnsmagasinets redaktør Jan Hansen som i 2015 ga ut boken «Når makteliten trues – og ofrene knebles». Utgitt på Licentia Forlag. For ordens skyld: denne skribent er en smule «inhabil» her da jeg skrev etterordet til boken og forøvrig er en bekjent av forfatteren. Boken som omhandler barnehjemskandalen i Bergen på 1950-70 tallet er blitt tiet ihjel av MSM. Interessant også fordi boken går delvis ut over enkeltsaker og kritiserer det barnevernet som etterhvert har skaffet Norge dårlig rykte i Strasbourg.
Ved en digital tilfeldighet kom forfatteren over en link/site på nettet hvor hans bok i sin helhet kunne lastes ned gratis. Ulovlig og vel også straffbart skulle man tro. Personen som stod bak siden het Anita Moen. Serveren lå i Litauen. Forfatteren kontaktet nettselskapet og siden ble umiddelbart stengt. Forfatteren fikk oversendt informasjon fra nettselskapet, bl.a. epostadresse, IP-nummer på datamaskin og bekreftelse av for- og etternavn på nevnte som etterhvert ble benevnt «skadevolder». Forfatter gikk til anmeldelse og vedla konkrete bevis. Å spore opp skadevolder burde ikke være stor jobb for politiet.
Kortversjonen av denne politiskandalen lyder slik: Anmeldelse ble sendt Øst Politidistrikt 14.02.2018. Saken henlegges så med koden «ukjent gjerningsperson». Ukjent? Anmelder synes nok denne begrunnelse var pussig, henleggelsen derfor anket til Statsadvokaten. Så ble det stille. Lenge. Forfatteren lurer på hva som skjer, og etter en lengre tid får han kopi av brev fra Øst politidistrikt datert 11.01.2021 til Statsadvokaten i Oslo. Forfatteren fikk denne kopien i april 2021. I brevet meddeles at saken er foreldet. Forfatter får kopi av et nytt brev fra Statsadvokaten datert 16.03.2021. Fra dette brevet hitsetter vi noen sitater:
«Saken har ved en beklagelig feil blitt liggende ubehandlet i meget lang tid» (…) «Politiet er enig med klager i at henleggelsen «ukjent gjerningsmann» neppe er korrekt» (…) «Politiet er også enig med klageren i at politiet har en mulighet til i alle fall å forsøke å identifisere brukere på internett via enten IP eller e-postadresser.» (…) «Anmeldelsen ble lagt inn i BL 27. februar 2018, og siden ble fjernet 5. februar 2018.» (…) «Foreldelsesfristen for slike forhold er 2 år, jf strl. § 86 første ledd bokstav a). Forholdet ble dermed strafferettslig foreldet 5. februar 2020»
Vi tar også med siste setning i brevet signert politiadvokat Jan-Thomas Lunde: «Politiet beklager sterkt overfor fornærmede at saken har blitt liggende ubehandlet og saken nå er foreldet», idet vi lurer på hva en slik beklagelse er verdt. I tapte inntekter. I tapt tillit til politi og justisvesen.
Uaktet kritikken mot politiet i Nygård-saken: Hva ville skjedd om f.eks Nygårds forlag, et av Norges største og produsent av store divisjoner lærebokmateriell, gikk til anmeldelse av piratkopiering. Med kjent gjerningsmann eller kvinne. Med krav om erstatning for tapte inntekter. Hvordan ville MSM reagert og hvordan ville politiet reagert? Med sommel som etter en tid kunne gi politiet påskudd til å endre henleggelsesgrunn/kode til foreldet kanskje. Eller med begrunnelse: «Nå er det vanlige folks tur og vi kan ikke forskjellsbehandle ytringsfrihetsgiganter i bokmarkedet og småredaktører som gir ut bok på eget forlag. Her differensieres ikke på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker; her skal det være demokratisk sommel over hele linjen.». For ordens skyld: Det var ikke meningen å være uærbødig. Det skulle tatt seg ut.
