Tilsynet som sviktet

Publisert 13.3.2024. (Oppdatert 13:05)
Av Ole Texmo
Foto: Klipp fra skolefilm av Arne Evensen
(Innfelt: Utklipp fra off. brev til Sosialdepartementet)

Den perioden mellom 1954 og 1980 Granskningsutvalget (GU) pr 2001 tok for seg var ikke tilfeldig valgt. Ikke bare med tanke på Bergen storkommunes vekst i perioden, kommunesammenslåinger og slike endrede forhold i offentlig sektor. En by barnevernlov ble vedtatt i 1953 og det er denne loven GU bruker en del spalteplass på å fremstille. Det er også i tilknytning til Bvl 1953 vi for korthets skyld benevner den, at tema tilsyn aktualiseres. Men hva skulle tilsynet bestå i, og hvilke forhold var man mest opptatt av? Et bestemt inntrykk av fremstillingen hos GU er at tilsyn, i den grad det ble gjennomført, i hovedsak ble foretatt i forbindelse med fysiske forhold som ombygginger og reparasjoner som selvsagt kostet penger, samt ved ansettelser av styrer mv.

Fra pkt 6.7.4. i rapporten om tilsyn med Bergen guttehjem (Garnes) i perioden 1958-1972 (side 90-91) heter det: «Fylkesmannens barnevernsekretær har opplyst til Granskningsutvalget at hun sannsynligvis i 1958 hadde et besøk ved guttehjemmet. Hun vil i dag (pr 2001-3, red.anm) ikke betegne det som et ordinært tilsynsbesøk, men det var et besøk som var initiert for å avklare en del forhold knyttet til institusjonen, og nærmere omkring hvilket ansvar fylkesmannen skulle ha eller hadde i forhold til inspeksjon og godkjenning».

Hva et «ordinært tilsynsbesøk» betyr sies intet om, men den som leser resten av konteksten (s90) vil se at det hersket noe uklarhet om hvilken type institusjon: skole eller barneverninstitusjon. Det sies ganske klart at barnevernsekretæren la til grunn hva styrere sa. Pr 1958. Hvorvidt den tvil som uttrykkes i ettertid var riktig, dvs om man virkelig tvilte på hva styreren sa om at guttehjemmet var en skole, er fremdeles et åpent spørsmål. Vi siterer et par setninger til fra s90, i det vi oppfordrer til å lese hele konteksten: «Hun har videre forklart at ingen av guttene som bodde ved guttehjemmet noen gang kom til henne og beklaget seg omkring forholdene der» <sic> og rosinen i ansvarsfraskrivelsespølsa: «På denne bakgrunn ble det ikke ført tilsyn før i 1972».

Man kan vanskelig tolke det som her blir fremstilt som annet enn at det kun ble foretatt ett besøk i perioden 1958-1972, og at dette tilsynsbesøket ikke var såkalt «ordinært». Likefullt sier tilsynet at det ikke «noen gang» fremkom beklagelser fra guttene på guttehjemmet. Fra kun dette ene besøket eller fra andre kilder?

Et større bilde er Norge i etterkrigstiden fram mot vår mer moderne tid. Med vekst i velferdsstaten, et begrep som ikke utelukkende innbefatter helseinstitusjoner og trygdeordninger, ytelser mv. Men også staten Norges investeringer i utdanninger og skoler for helsepersonell, sosialarbeidere og andre ansettelser. I denne kontekst nevner vi veksten i byråkrati med tilhørende lovverk. Or the other way around: mer byråkrati og saksbehandling som følge av mer lovverk (som følge av flere jurister §:-). På papiret tilsynelatende trygt og solid. Men i praksis sviktende på mange nok områder til at velferdsstaten slår sprekker. Barnevernet har i alle år kunnet vri seg unna kritikk kan det synes som. Vri seg unna i mer enn en betydning, hvorav ansvarsforskyvning og tvilsomme begrunnelser for sviktende tilsyn er de mest aktuelle for våre vinklinger her.

Den kanskje viktigste konsekvenser av påvisbar svikt var, som GU dokumenterte, at lovpålagt tilsyn med institusjoner ikke ble utført. Det sviktet på flere vis ved at tvilsomme forhold enten ikke ble avdekket eller ikke ble rapportert. Noe som i et utvidet perspektiv representerer en lang og blodrød tvinnet tråd i barnevernets historie i velferdsstaten. I veven er det fristende å si metaforisk/billedlig. Flere nivåer (statlige, fylkes og kommune) skaper ikke nødvendigvis mer oversikt og tydeliggjort ansvarsfordeling, men krever flere byråkrater. Forvaltningsloven kan synes som en sikkerhetsventil for brukerne, men kan også være et skydd mot avdekking av offentlige forsømmelser. I søken etter dokumentasjon på hva man har blitt eksponert for har byråkratiet stor makt og innflytelse.

Til GU sin «fortjeneste» må sies at man avdekket betydelig svikt i tilsynet på flere nivåer. Dette kommer tydelig nok fram i rapporten. Men, det er et stort men: hvordan forklares svikten? For to konkrete tilfeller av klager (Jacob R. Olsens hjem og Bergen guttehjem), omtalt i rapportens avsluttende del om Tilsyn (s91-92) blir det konkludert med, jf siste avsnitt s92, at «I begge tilfeller ble de ansattes versjon av hva som hadde skjedd lagt til grunn av tilsynsmyndighetene, og det som hadde skjedd ble forklart med at de ansatte hadde en vanskelig arbeidssituasjon. Det som hadde skjedd fikk heller ikke konsekvenser for de involverte ansatte. Videre synes barna i de nevnte sakene ikke å ha blitt viet særskilt oppmerksomhet, og deres synspunkter har i alle fall ikke blitt tillagt nevneverdig vekt».

Med ulike nivåer blir det ytterligere understreket hvordan byråkratiets evne og vilje til å kommunisere eventuelle avvik i henhold til forskrifter om tilsyn som er vårt tema, må settes under lupen. Mat for jurister og andre granskere. Til en viss grad gjør GU dette: de tar for seg konkrete saker og opplysninger. GU utførte omfattende arkivsøk og innhentet ikke usannsynlig det som var å oppdrive av materiale. Flere steder brukes uttrykket «konsekvenser», men i liten grad hvordan uteblivelse av tilsyn bidro til å forkludre ansvarsforholdene. Med mulig unntak for historien om barnevernsekretærens vitnespyrd nevnt over som jo innrømmer svikt på egne vegner. Skjønt, innrømmer er kanskje å ta litt hardt i. Forklaringen på sviktende tilsyn, konkret omtalt i pkt 6.7.5. om «granskningsutvalgets vurdering av overtilsynet» er interessant nok, sammenholdt med hvordan tilsynsmyndigheten hvitvasket tildragelsene nevnt i avsnittet over her. Overtilsynet er barneverninspektøren i Sosialdepartmentet. Om forholdet mellom nivåene skriver GU (s91):

«Endelig synes overtilsynet å ha sviktet når det gjelder tilsynet med barnevernnemndenes tilsynsvirksomhet. Granskningsutvalget legger til grunn at denne virksomheten hadde alvorlige mangler, og at både fylkesmannens barnevernsekretær og departementet var klar over, eller i det minste burde være klar over dette. (…) Granskningsutvalget mener at det bl.a hadde sammenheng med kapasiteten ved departementet og fylkesmannsembetet.»

Også GU tyr til begrunnelsen om at svikt skyldes vanskelige arbeidsforhold og kapasitetsproblemer. Hvordan er dette bildet i dag? Hvor mange nye sosionomer og jurister og byråkrater er ansatt i og rundt og over offentlig omsorg i vår tid? Vi har en relativt fersk sak kalt «Mysen-saken» hvor to jenter døde av heroinoverdose mens de var under barnevernets omsorg på institusjon. Tilsynelatende kommer offentlige instanser med granskninger og beklagelser, men passer samtidig på å legge til rette for å skyve ansvar og spørsmål om habilitet ut og inn av bildet etter behov.

Vanskelige arbeidsforhold kan være så mangt, å skylde på klientene og deres problemer er en grei undertekst. Men kapasitetsproblemer? For tilfellene 50-60-70 år tilbake i tid, var nok byråkratiet lite i stand til å forstå hva tilsynsforskrifter kunne og måtte bety. Med mindre det allerede var innarbeidet en systemkodeks om at det som står på et papir, står kun på papiret. I dag har vi neppe for få sosionomer og barnevernpedagoger, eller jurister. Eller direktorater og helseavdelinger hos stat, fylke og kommuner. GU toet sine hender på denne måten, i forlengelsen av sitat fra s92, helt til slutt, som punchline kanskje, for vurdering av tilsynet som sviktet:

«Granskningsutvalget er kritisk til at barnas versjon av hva som hadde skjedd ikke er nevnt i noen av rapportene fra tilsynene med de to barnehjemmene. Dette harmonerer ikke godt med at departementet i sine rundskriv til barnevernsnemndene ba disse «se til at barna blir viet stor oppmerksomhet av de tilsynsførende»

Som vi mer enn antydet i delen om «Foreldelse» kan en granskning med etterfølgende søknadsprosesser om billighetserstatning ha som formål å unngå eller omgå spørsmål om krav kan være foreldet i lovens forstand. Med sine frister og forståelser av skade. GU dokumenterte svikt, ikke bare når det gjaldt tilsyn, men også på det formelle som gjaldt godkjenning av institusjonene. GU undersøkte disse forholdene og vier endel plass på tema. GU konkluderer også for Bergens Guttehjem som eksempel, at institusjonen var uten godkjenning for hele perioden granskningen omfattet. Det er jo i seg selv temmelig drøyt.

Som GU også dokumenterer ble tilsyn utført hovedsaklig i forbindelse med bygninger og ansettelser. Som ble funnet i orden. Men for noen tilfeller uten at institusjonen var godkjent av departementet. I tillegg, eller skal vi heller si, i bunnen av denne svikten i formalia, lå at institusjonen (Bergen guttehjem) ble ansett å være en skoleinstitusjon i lang periode, noe man måtte vite var galt. Også den barnevernsekretæren GU har intervjuet.

Hvilken betydning for erstatningsansvar det har hatt at tilsynsnivåene har vært uklare, kommer ikke fram. Foreldelse er som nevnt grei å ty til når man ikke vil gå inn i problemstillingene om årsakssammenheng mellom skade og ansvar. En aktuell sådan er hvilken betydning det hadde at tilsyn ikke ble ført i lang periode. Søkerne av billighetserstatning måtte forholde seg til to offentlige instanser for å kunne få erstatning: kommune og staten.

Med tanke på rettergangsskritt og etablering av forholdet mellom skade og ansvar, kan det være interessant å stille spørsmålet om erstatningsansvaret er forskjellig på de to nivåene. De to sakene vi skal gå mer i detalj på i del 7 og 8 hadde henholdsvis Bergen kommune og Staten som saksøkt. Bruker de saksøkte samme argumentasjon til å vri seg unna ansvaret, eller er det samme jussen?

Ole Texmo