Publisert 5.9.2022
Av Ole Texmo
Foto: Colourbox
Hva er hatkriminalitet? Uakseptable ytringer. Eller simpelthen politisk ukorrekthet? Straffelovens § 185.Hva er de «sataniske vers»? Elitenarrativet: Rushdie- og Nygård- som symbolsaker. Store ord. Hets og sjikane mot journalister som fortjent? Etter 22. juli. Hva er tilstanden i norsk offentlighet?
Ytringsfrihetskommisjonen har eget kapittel om «Straffbare ytringer» (kap 10, s185-214). Kapitler om Internet som infrastruktur, Desinformasjon, og Ansvar ikke minst, er interessante nok men vi lar dem ligge her når vi forsøker å innsirkle hva som sies og hva som ikke sies om tilfellene for hva som strafferettslig og eller etisk (?) bør tillates. Utgangpunktet er at alt er tillatt og at alle har den samme ytringsfrihet. Det siste problematiseres i liten grad. YK tar for seg flere bestemmelser i Straffeloven hvorav § 185 om «hatefulle ytringer» får mest oppmerksomhet.
Første ledd sier: «Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år»
Andre ledd presiserer: «Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse; b) religion eller livssyn; c) seksuelle orientering; d) kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, eller e) nedsatte funksjonsevne.» (Kilde Lovdata)
Jussen synes ikke å være mer presis enn at for å dømmes må utsagn være «kvalifisert krenkende». Hva «kvalifisert» strengt tatt betyr er i liten grad kvalifisert i praksis fra Høyesterett (HR), som bemerkelsesverdig teller relativt og absolutt sett flere avgjørelser, sammenlignet med konsekvenser av samværshindring (følg med i del 9). Man er opptatt av den sosiale dimensjon, politisk slagside blir i liten grad berørt. Påstander om hatefulle ytringer og i en enda større kontekst, hatkriminalitet, hvor flere bestemmelser enn § 185 kan være aktuelle, konkret §§ 156 og 265, kan potensielt og reellt brukes ideologisk. Til å innskrenke ytringsfrihetsrommet, er det vel unødvendig å si.
Straffelovens bestemmelser er yttergrensene, men likevel mye av kjernen i diskusjonen om Ytringsfrihetens samfunnsrolle. Som opphøyd størrelse og norm, med idealer om mangfold og andre flottheter. At politi og domstol bryr seg forholdsvis mye om slike saker skriver seg bl.a fra at Riksadvokaten beordret at dette måtte prioriteres. I 2014 ble dette presisert som en oppgave politiet måtte ta på alvor. Særlig hets og sjikane mot journalister. Er dert merkelig at folk som ikke kommer til orde i de etablerte mediene (MSM) blir forbanna og lar det stundom løpe av med seg? Slike problemstillinger som kunne utfordre medias systemservile og YK s mediaservile holdninger både kunne og burde YK tatt opp. Som en del av «Uenighetsfellesskapet» kanskje. I kap10 om straffbare ytringer er det mye opplysende og interessant. Det skal YK ha. Pedagogisk og oversiktlig med tema og saksbokser, fotnoter og referanser. Ryddig og greit. Uten for mye kodespråk får vi håpe og tro.
Men hvorfor er de så redde for å ta i de uttrykkene som kan se stygt ut på papiret og på skjermen via usensurerte Facebook-innlegg rettet mot media og myndigheter? Både institusjoner og personer som representerer makt og innflytelse. Uttrykk som ikke helt usannsynlig i vesentlig mange tilfeller bunner i dyp frustrasjon og tilkortkommenhet overfor toneangivende krefter som avviser kritikk, og hovedsakelig kaller systemkritikk og det de ikke liker for konspiranoia? Også i rettslige kontekster. YK vikler seg inn i for mange sirkelslutninger ved å forutsette totalt uten nyanser at når journalister «hetses» er det pr definisjon grunnløst. Det samme kan synes å gjelde for påstått hets og sjikane mot myndighetspersoner. Slikt forekommer, men ikke alt som ytres er like ubegrunnet eller ufortjent.
Medier og navngitte journalister «hetser» villig vekk ytrere som ikke går i flokk med det korrekte kjønnsuttrykket og ikke tilslutter seg ydmykt (stats)feministiske dogmer og feilpremisser om f.eks omfang av fedres/menns vold mot kvinner og barn. Eller om slagside hos profesjonelle rettsaktører, enten man taler om «kjønnskrigen», eller kan påvise kjønnsuavhengig trakassering fra fsakkyndige psykologer (se del 1). Man skal ikke yppe seg mye mot politisk korrekthet i MSM før man risikerer å bli stemplet som homofob, kvinnehater mv. Som «uakseptable ytringer». <sic>
I Ambulansesaken brukte den «krenkede» somalieren Ali Babah, etter å ha fått hele mediahylekoret i MSM på sin side, gjennom inngifte i en NRK-familie som viktig nettverksvilkår, i sin opphøyde posisjon, ytringsfriheten til å hetse hva han kalte «White Trash Democrazy». Somalieren kalte Ambulansesjåføren «taper» i ulike kontekster, selv om Ambulansesjåføren etterhvert fikk medhold over alt. Denne ble uføretrygdet som følge av oppmerksomheten. YK fremstiller Ambulansesaken i boks 12.1, side 241 noe anderledes. Mer mediavennlig. Man fremhever bl.a dissens og at HR legitimerer å bruke sitater fra vitner som mente ambulansesjåføren uttrykte seg rasistisk.
Over til «de sataniske vers»? Ved revisjoner av koranen, er skrevet ut og inn i fremstillingen (uten sammenligning forøvrig, slik også vår kristne Bibel er revidert opp gjennom årene) noen vers som kalles «sataniske vers». Disse handler i Salman Rushdies roman med samme navn, delvis om profetens Muhammeds forbindelse med en engel Gibrail (Gabriel). Utfra islamsk rettroenhet bryter fremstillingen med dogmet om at det finnes kun en gud: Allah. Forenklet fremstilt. I Rushdies romanunivers er dette et fiksjonsgrep, iscenesatt med sråklige uttrykk som både form- og innholdsmessig provoserte muslimer over hele verden. I Oslo, Norge gikk flere hundre muslimer i demonstrasjonstog da boken ble utgitt på norsk av Aschehoug i 1993.
Fatwaen som ble utstedt mot Salman Rushdie i 1989 var og er en reell drapstrussel med udiskutabel oppfordring om å ta livet av forfatteren som har brukt sin ytringsfrihet, om enn i sarkastiske ordelag godt innafor vestlig tradisjon, men ikke helt far fetched mindre respektfullt overfor muslimer. Noe kjettersk kanskje, men også muligens noe ovenfra og ned, fra solid arrogant vestlig ståsted, kan man spørre: er det nødvendig å utfordre til de grader folk og religioner som ikke respekterer vår (vår mye oppskrytte riktignok, men dog vår) hegemoniske oppfatning av selveste ytringsfriheten? Rushdies roman provoserte også pga skildringer av bordellaktiviteter hvor de prostituerte fikk navn etter Muhammeds hustruer.
Det franske satiremagasinet Charlie Hebdo ble 2015 angrepet av muslimske terrorister, et titalls redaksjonsmedlemmer ble brutalt drept. Saken har fått stor symbolbetydning i vesten, sammen med Rushdie som nylig (12.8.22) ble utsatt for attentat. I vesten vet man hva som provoserer muslimer, og muslimske terrorister vet selvsagt, dummere er de ikke, hva som provoserer oss i vesten mest: Angrepet på ytringsfriheten, vår største helligdom kan det stundom se ut som. Derav de store ordene i f m symbolsakene om at «det angår oss alle», «vi blir alle berørt når ytringsfriheten angripes» mv. Blir vi det? Blir ytringsfriheten bedre eller verre for vanlige folk og ytrere om Rushdie og de franske Caviar Gauche intellektuelle må begrense spredningen av sine sarkasmer?
En yrkesgruppe som beskyttes av YK og som media selv passer på å gi oppmerksomhet så det rekker, på vegne av «oss alle» må vite, er journalister. Ett tema eller tilnærming som det også kan kalles, som jeg gjerne skulle omtalt mer, er hva som skjedde med ytringsrommet etter 22. juli 2011. På tilnærmet objektivt grunnlag får vi anta, skriver professor i journalistikk ved OsloMet, Elisabeth Eide på kronikkplass (Klassekampen 22.07.2021) på tiårsdagen, med referanse til egen forskning på bl.a «trykk-koker-teorien» som diagnose på norsk offentlighet:
«I kjølvannet av tiårsmarkeringen trengs mer debatt om tilstanden i norsk offentlighet; om hvilke grupper og diskurser som dominerer, om hvilke som har størst problemer med å komme til, eller som blir skremt eller truet bort»
Påstått hets, sjikane og trusler mot journalister har fått dominere. De som vil nyansere dette bildet, slipper ikke til, såpass vil jeg hevde. Fra et stort Aftenpostenoppslag (26.06.2014) påstås fra forskerhold (Aina Landsverk ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI)), før selve prosjektet er satt i gang, men hvor konklusjonen synes trukket allerede, slik også for YK som nevnt flere ganger i denne serien) at «Netthets er et stort demokratisk problem» i Ingressen står at «omfang av netthat, vold og seksualisert sjikane mot norske journalister og bloggere skal kartlegges».
Hvorfor ikke forestå kartlegging, med koordinater og fastpunkter, synfaring av terrenget og opplysning om anerkjente definisjoner på karttegn. Før konklusjonen trekkes. Er tilrettelegging av sirkelslutninger hvor premissene inngår i konklusjon trukket på forhånd, en vesentlig del av «tilstanden i norsk offentlighet». Er det kanskje derfor kritikk av rettspleien er blitt tilnærmet umulig i den etablerte offentligheten?
Straffesaksstatistikken kan synes til liten hjelp for å differensiere, noe også YK er inne på flere steder. Så hva vet man? Et mer og mer populistisk orientert Høyesterett behandler for tiden en sak om påstått hat mot skeive, nærmere bestemt § 185 bokstav d om kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet. HR skal som kjent (?) ta opp prinsipielle spørsmål av rettslig og samfunnsmessig viktighet, og er ingen ordinær ankedomstol. Med lovfestet rett til å påberope seg krenkelser, vil flere benytte anmeldelser også som kjønnspolitisk våpen, om ikke kvalitativt så iallfall kvantitativt. For å øke oppmerksomhet og press. Grenseoppgangene trekkes tilsynelatende opp av de lærde, Anine Kjærulf revisited. Opplagt en vanskelig øvelse som krever sin ytringsfrihetsjurist. Eller?
At verken YK eller de lærde ser hvordan minoritets- og diskrimineringsvern kan og blir misbrukt for å fremme kjønnspolitikk det må være lov å si «ikke har livets rett», er ingen overraskelse. For å tilfredsstille anerkjente krav til fremstilling av ytringsfrihet bør man benytte seg av flere og uavhengige kilder. Helst tilhørende etablert maktposisjon. Hvor nettverksbestemte disse ytrerne er skal ikke spekuleres i. Men særlig opplysende og kritisk er oppslaget ikke «bør» det være «lov» å mene. Mer og mindre kvalifisert. Når får vi en jusspodd om «ensomme eksperter» som skyver sårbare barn foran seg, samtidig som de solid systembeskyttede ekspertene hevder å bli hetset?
Til slutt: Lesningen av YK er viktig, det skal de ha. Og fremstillingen er oversiktlig og bra på flere måter. Men at man ikke ser hvordan og hvorfor det intenderte «uenighetsfellesskapet» undergraves, er om ikke skremmende, så muligens demoraliserende. På flere grupper. På flere individer, på flere uavhengige individer. På flere måter. Var det ikke nettopp slike diskurser YK skulle finne ut av?
