Publisert 27.6.2025
Foto: iStock (Innfelt: Privat)
Av Else Skjeldam
Redaktørens merknad: Dette er en personlig historie.
Jeg har i et par år vært pårørende ved Risvollan HVS. Mannen min er pasient ved sykehjemmet. Jeg har i løpet av denne tiden vært vitne til en innstramming av driftsmidler som gjør meg bekymret. Jeg har erfaring som sykepleier og leder i eldreomsorgen. Jeg forstår at innstrammingene bunner i maler hvor antallet ansatte pr. pasient osv. er lagt til grunn, men de fysiske forholdene og pasientenes diagnoser burde være med i beregningene. Jeg er skeptisk til hvor mye kunnskap administrasjonen sentralt, politikerne og de økonomiansvarlige har om den reelle driften.
Det har vært en nedbemanning som gjør meg betenkt. Slitne sykepleiere og helsefagarbeidere, dyktige fagpersoner med gode etiske holdninger og god arbeidskapasitet, har sagt opp stillingene sine etter tur. Når jeg har spurt dem hvorfor de slutter, får jeg høre at de føler at de ikke får utført jobben sin på en profesjonell måte, og derfor ikke kan stå for det tilbudet som gis. Tjenesten mister fagpersoner fordi de blir lokket til andre næringer med bedre betingelser hvor belastningene ikke er så store. Å erstatte disse personene er krevende. Stadige utskiftninger av personell er uheldig for pasientene.
Jeg er full av beundring for de som holder ut arbeidspresset. Men, jeg er redd for at enda flere kommer til å si opp jobbene sine hvis denne nedbemanningen blir permanent. Budsjettene er stramme, og det blir av den grunn ofte ikke leid inn ved sykefravær. Dette er slitsomt for de som er igjen på jobb. Det har stor betydning hvem som bekler stillingene.
Jeg registrerer noen ettermiddager eller kvelder hvor den ansatte setter seg ned i noen minutter med en sangbok og synger et par sanger eller snakker om gamle dager. Det tar ikke lang tid, men det endrer stemningen på avdelingen totalt. Pasientene blir sittende rundt bordet og kose seg. “Gamle dager” har en magisk virkning på de eldre. De etterfølgende timene endres totalt. Det blir ro. Dette gjøres sjeldnere nå, det innebærer en hverdag med mindre stimuli og kvalitet i hverdagen.
Jeg erfarer at pasientene alt for mange dager forlater bordet på spisestuen når de har spist opp maten sin, og det er trist å være vitne til. At pasientene blir sett og hørt er grunnleggende for en god atmosfære. Det har også vært mye fokus i media i det siste om hvor mye nærhet og tilhørighet betyr, spesielt for den som har kognitive utfordringer. Hva måltider angår, er de blitt trykt sammen på få timer. Det blir tatt mer hensyn til ansatte enn pasienten i eldreomsorgen. Alle bør/må være i seng før nattevaktene starter.
Tidligere var bemanningen på et slikt nivå at den som ønsket det kunne få en hvil i sengen midt på dagen. Da kunne pasientene få være oppe lengre om kvelden, og ha en mer normal dagsrytme. Jeg registrerer at det samme ofte skjer i hjemmetjenesten også. Nå blir dagene kortere fordi de eldre blir slitne og mange ønsker å legge seg tidlig. For enkelte som sitter i en rullestol hele dagen kan det være utfordrende.
Man får skiftet stilling kun den ene gangen man muligens får skiftet en bleie midt på dagen. Med de økonomiske utfordringene vi har og med den prekære mangelen på fagpersoner er jeg ikke i stand til å forstå hvorfor arbeidstakerorganisasjonene er så firkantet hva arbeidstid angår. Det hevdes at de fleste bør jobbe 100%. Mange er ikke i stand til det. Kanskje kan noen bare jobbe 3 til 4 timer pr. dag? Da kunne man benytte ressursene der arbeidsbelastningen er størst.
Det kunne også vært utmerket for noen som av en eller flere årsaker er uføretrygdet. Å føle at noen har bruk for en er verdifullt. Vi ville også fått et mer inkluderende samfunn. Noen som er uføretrygdet kan ha en restarbeidsevne, og en kombinasjon med trygd og arbeid bør være mulig og det må bli attraktivt å jobbe! Klær er også en stor utfordring. Det er viktig for selvfølelsen at man ser ordentlig ut i tøyet, men det lar seg nok ikke alltid gjøre. Tøyet ser allerede etter kort tid gammelt og slitt ut. Jeg forstår det slik at det meste går i tørketrommelen, men ikke alle tekstiler tåler det. Jeg ser også at tøyet forsvinner selv om det er merket med navn. Jeg skjønner at dette bunner i travelheten.
Ulljakker blir alt for ofte til dukkejakker til tross for at de er merket med “vaskes privat”. Man blir oppfordret til å ikke ha klær som man er “redde for” skal bli ødelagt, men man mister en del av personligheten sin når man må endre klesstil. Dessuten er ull best når det er kjølig. Hjelpemidler er også et krevende kapittel. Mannen min har ventet i 8 måneder på en rullestol fordi det ikke fantes en ledig ergoterapeut som kunne bestille og tilpasse en ny rullestol. Det har resultert i feilstillinger, og det har vi vært nødt til å “jobbe” med hver dag. Det er ubehagelig for pasienten og tidkrevende og strevsomt for ansatte når kontrakturer oppstår unødvendig.
Det kreves ifølge ansatte mye tid på dokumentasjon av arbeid som er utført. Konkrete, utførte oppgaver hva behandling angår må selvfølgelig dokumenteres. Det jeg ikke forstår er at all livsglede må dokumenteres spesifikt. Den tiden burde vært til nytte for pasientene. Jeg har levd i den troen at livsglede er noe man har og som man spontant og vederlagsfritt gir til andre. Alt må ikke ned på papiret.
Hva etterspørres i tjenesten? Det later ikke til at hverken noen i administrasjonen i kommunen, eller politikere, etterspør om den enkelte har fått riktige medisiner, godt stell som innebærer god personlig hygiene, nyvasket hår, rene, kortklipte negler, lukter godt, samt næringsrik mat. Det ville for meg personlig gitt den største livsglede. Alarmsystemet fungerer sjelden. Dørsystemet til utgangsdøren likeså.
Jeg har også et ønske om at det gjøres noe med TV – signalene. Man blir hele tiden forstyrret av flimring og hakking. Slik har det vært i månedsvis. En privatperson hadde ikke tålt en eneste kveld med en ustabil TV. Men, det er vel ikke så nøye med sykehjemspasientene? Utvalget av kanaler er også relativt spinkelt. Hva skjedde med de flotte utearealene? Risvollan sykehjem er et flott bygg med stor sansehage. Hagen var i utgangspunktet et nydelig sted. Den er stor og skjermet. Den er bare ikke blitt tatt vare på. Ugresset fortrenger nydelige beplantninger. Fontenen er i ustand, og bord, stoler og benker er ikke blitt tilstrekkelig rengjort de siste 2 somrene. Ingen puter til å legge på harde benker og stoler er tilgjengelige på ettermiddagstid. Dette er et kommunalt sykehjem, men hvem er ansvarlig?
Det er investert mye penger, og det er trist å se at hagen og uteområdene forfaller. I andre etasje på sykehjemmet ligger en stor, flott terrasse. Her har heller ingen ting blitt gjort med ugress eller rengjøring. Jeg syntes dette har vært så flaut at jeg ikke har hatt lyst til å ta med meg besøkende, hverken på terrassen eller i hagen. Nå ser jeg til min store forbauselse og glede at løvet er fjernet fra terrassen, både årets og fjorårets! Det er bare å håpe på at det skjer noe i hagen også. Hvilke planer foreligger? Jeg registrerer at sykepleiere kan bli erstattet med helsefagarbeidere eller assistenter. Hvilken plan har de ansvarlige for tjenesten slik at det blir attraktivt for sykepleiere å jobbe på sykehjem?
Sykehjemspasienter, ofte med flere diagnoser, er den gruppen som har størst behov for faglig kompetanse etter mitt syn. Sykehjemmet er stort og har bare en aktivitør. Her burde det vært minst én til, selv om det gjøres en fantastisk jobb av mange frivillige. Det som skjer på sykehjemmet nå, er vondt å registrere. Det er nok ikke bare på Risvollan. Jeg er til stede stort sett hver kveld og gir mannen min kveldsmat, trener med ham og tar litt av kveldsstellet.
Når det ikke passer, og jobben min tillater det, er jeg der i middagstiden i stedet. Er det en sjelden gang jeg ikke rekker å komme, har jeg dårlig samvittighet. Jeg føler meg heller ikke så trygg for mannen min lengre som jeg gjorde i starten av oppholdet. Når skal lovnadene som ble gitt i valget bli realisert?
Else Skjeldam
