Publisert 25.7.2025
Illustrasjonsfoto: Colourbox
Norske medier synes å være meget forsiktig med å rette kritikk mot norsk barnevern. Noen synes faktisk å slite med en slags angst eller direkte redsel for publisering av kritikk relatert til barnevernets ulike arbeidsmetoder, metoder som kan variere ganske mye fra kommune til kommune. Arbeidsmetodene kan til og med variere innenfor et og samme barnevernskontor – alt etter hvem som er leder.
Er det fortsatt slik at dersom et medium, eksempelvis med både presse- og en eventuell partistøtte, retter legitim kritikk mot barnevernet, så inndras støtten? Har mange norske journalister fått munnkurv av både sine redaktører og ansvarlige utgivere/eiere? Hvor er det blitt av pressefriheten som fortsatt skal stå så sterkt i Norge? Det er i denne forbindelse viktig for redaktører og ansvarlige utgivere å merke seg følgende: En sak har alltid minst to eller kanskje flere sider ved seg.
Mange av våre folkevalgte riks-, fylkes-, og kommunalpolitikere, kjenner heller ikke til alt som foregår bak veggene hos barnevernet. Flere politikere lever fortsatt i troen på at alt det barnevernet gjør, blir gjort med full støtte i det norske lovverket og til barnets beste. Men så er dessverre ikke alltid tilfelle, ei heller sant. Samtidig skjønner de fleste at politikerne ikke kan være kjent med enhver enkeltsak som barnevernet håndterer. Derfor er det viktig at media gjør det de kan for å sette søkelyset på rene fakta som kan verifiseres og dokumenteres fra flere sider, slik at også politikere får både se, høre og lese om feil og rene lovbrudd.
I mange barnevernssaker kommer ikke alle fakta og relevante forhold fra begge sider fram i lyset. Vi snakker om fakta som også har allmenn interesse. På forespørsel fra media svarer barnevernet som regel med at de ikke kan eller vil kommentere en sak grunnet taushetsplikt. Dette har sfm.no og de aller fleste andre medier fått erfare gang på gang. Og som regel er barnevernets brev, vedtak og dokumenter påsatt teksten,” Unntatt fra offentlighet”. Det kan de gjøre med full støtte i norsk forvaltnings- og offentlighetslov.
Sfm.no har også forståelse for at mindreårige barns navn og identitet unntas offentlighet for å beskytte barna. Men deres foresatte, de som mener seg overkjørt av barnevernet/ fylkesnemnder, alternativt domstoler i en eller annen form, har selvsagt full rett til å gå til media med saken om de føler behov for det, også før eventuelle ankemuligheter er brukt opp. Vårt lovverk sier også at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist.
Hvordan skal en person forholde seg, eksempelvis i de tilfeller hvor barnevernet allerede har forhåndsdømt vedkommende, gjennom å nedtegne direkte usannheter i rapporter, dokumenter, og som siden legges fram for både fylkesnemnder og domstoler som bevis. Dette er straffbart iht. Alminnelige borgerlige straffelov I mange tilfeller har den allerede forhåndsdømte, ikke fått en sjanse til å komme fram med hele sin versjon av en sak, før den når fylkesnemndene eller domstolene.
Sfm.no etterlyser igjen en langt bedre kvalitetssikring av barnevernsrapporter og sakkyndigerklæringer. Det finnes flere klare eksempler på sakkyndiger som midt under en hovedforhandling og partsforklaring, plutselig fant på å snu tvert om på sine tidligere nedtegnete meninger/antakelser/synsinger, men først etter at vedkommende følte at det begynner å brenne under egne føtter. Da burde brannalarmen ringe for dem som skal avsi dom i en slik sak.
Jan Hansen
Frilansjournalist MNJ
Ansvarlig redaktør.
