Publisert 14.11.2025
Foto privat: Bakgrunnn: iStock.
Etter et tøft samlivsbrudd i 2022 fikk jeg et nytt perspektiv på livet, og jeg valgte å bytte parti. Etter over 20 år i SV, forstod jeg at det var for sent å tenke at de forvaltet løsningen på de problemene vi har i samfunnet i dag, og det førte meg i retning Partiet Sentrum. Her møtte jeg flotte mennesker, og opplevde det som positivt å kunne bidra inn i et parti som i hovedtrekk samsvarte med mine verdier. Samtidig tok privatlivet mitt en relativt kaotisk vending, og jeg stod plutselig i en situasjon hvor jeg hadde behov for psykisk helsehjelp. Jeg tok imot hjelp, og klarte etter mye om og men å komme meg på føttene igjen.
Jeg var hele tiden åpen om dette, men som innbygger i en relativt liten by, verserte det mange historier om hva som hadde skjedd meg, hvor ikke alle versjoner var i samsvar med det narrativet jeg selv forvaltet. Det nærmet seg lokalvalg i 2023, og jeg stilte på liste. Med friskt mot skrev jeg leserinnlegg til avisen, og reagerte ikke nevneverdig på at dette ikke ble delt videre fra eget lokalparti, til tross for at tematikken var helt i tråd med partiprogrammet. Deretter kom flere episoder med liknende «knebling». Jeg opplevde i det hele tatt at mine meninger ikke ble hørt, og jeg forstod at dette nok kunne ha bakgrunn i at jeg utfordret et annet partimedlem med en sentral posisjon i partiet.
Når de negative opplevelsene over en halvårsperiode var eskalerende, reagerte mine nærmeste på måten jeg ble møtt i partiet, og jeg ble oppfordret til å si ifra. Jeg sendte inn et varsel, og responsen på dette var nedslående. Partileder Geir Lippestad hadde da vurdert varslet mitt, og kunne ikke finne at det hadde skjedd noe kritikkverdig. Varslet ble ikke håndtert i tråd med partiets retningslinjer, jeg ble ikke kontaktet, og jeg stilte derfor spørsmål ved Lippestads habilitet, noe som ikke ble besvart. Jeg gir meg ikke så lett, og derfor vurderte jeg at det beste var å legge dette bak meg, og fortsette. Deltok og bidro etter beste evne.
I tiden opp mot Stortingsvalget 2025 tiltok opplevelsen av utenforskap i Partiet Sentrum ytterligere, og kulminerte i et svært krevende nominasjonsmøte. Jeg hadde blitt foreslått til listen, men ikke blitt nominert, til tross for at leder av valgkomiteen bedyret at det hadde vært svært krevende å finne kandidater. Jeg har lang politisk erfaring, innehar ulike verv i mange interesseorganisasjoner, har vært folkevalgt, og fant det i det hele tatt meget spesielt at jeg ikke var vurdert som kompetent nok til å stå på stortingsvalgslisten til et av Norges minste partier. Mange av mine partikollegaer mente det samme, og jeg ble foreslått som benkekandidat mot førsteplassen på listen, nemlig personen jeg hadde varslet om i 2023.
Etter avstemning fikk jeg kandidaturet i en av to deler av fylket (Agder deles i to ved valg). I møtet kom den opprinnelige førstekandidaten med uheldige utsagn i kampens hete, og jeg tok meg selv i forsvar ved å nevne at jeg hadde hatt en varslingssak mot vedkommende som jeg mente var blitt dårlig håndtert. Dette var ikke kjent for noen. Å meddele dette er egentlig å regne som en direkte varsling i et møte, noe som det absolutt burde være rom for i et partidemokrati, men dette ble det varslet på, og resulterte i at jeg mistet plassen på stortingsvalglisten samt vervet mitt som sekretær i lokallaget.
I dialog med partiets generalsekretær fremkom det at «min psykiske helse» hadde vært et debattema i sentralstyret i forbindelse med varslingshåndteringen. Noe jeg syntes var ytterst spesielt, da ingen fra partiledelsen hadde vært i dialog med meg om dette tema. Helt åpenbart hadde feilaktig informasjon om min psykiske status blitt tatt som troverdig informasjon, og har da medført tap av troverdighet opp mot ledelsen sentralt. Lokalt har mange vært klar over hva som har vært mine tidligere utfordringer knyttet til psykisk helse.
Jeg er en kvinne som mistet mye på kort tid, jeg mistet både troen og håpet, og trengte hjelp. Dette fikk jeg, og har siden dette inntraff vært frisk og motivert for videre arbeid. At psykisk helse skal bli brukt som en diskvalifiserende faktor i Partiet Sentrum, er vel så langt fra kjerneverdiene man kan komme. Jeg har opplevd mye utenforskap i livet mitt, men aldri noen sinne har det rammet så hardt som når det kommer fra et sted som Partiet Sentrum. Geir Lippestad har aldri vært i dialog med meg, tross gjentatte forsøk på å oppnå dette.
Stillheten er øredøvende. Jeg formidler dette fordi jeg er bekymret for at det skal kunne skje igjen. Jeg har gode venner, en flott familie, god jobb og i det hele tatt et godt liv, men det er det ikke alle som har. I et parti som har kampen mot utenforskap som fanesak, burde dette faktisk ikke være mulig. Det er en person som er ansvarlig for dette, og det er Geir Lippestad. Jeg mener at det er grunn til å tvile både på hans evne til å vurdere egen habilitet, hans lederegenskaper og hans menneskesyn.
Kristine Augland Fossheim
Redaksjonens merknad: I henhold til pressens «være varsom-plakat», skal omtalte gis mulighet til samtidig imøtegåelse. Partiet Sentrum sin generalsekretær, svarer her på vegne av partileder Geir Lippestad. Red.
Svaret fra partiet Sentrum lød slik:
«På generelt grunnlag kan jeg bekrefte at varsler og disiplinærsaker i Partiet Sentrum behandles i henhold til partiets regelverk for dette, med en uavhengig disiplinærkomité som saksbehandler og innstiller, sentralstyret som avgjørende myndighet, og hele landsstyret som siste ankeinstans. Vi har generelt en høy terskel for å vedta disiplinærreaksjoner, og kan selvfølgelig heller ikke kommentere personsensitive opplysninger i media.» Av hensyn til Kristine Augland Fossheim ønsker hverken Geir Lippestad eller undertegnede å gi noen spesifikke kommentarer om hennes påstander».
Mvh Anders Møller-Stray
Generalsekretær i Partiet Sentrum
