Publisert 25.11.2025
Fotomontasje: Sfm.no
Illustrasjon: Faksimile fra oppslag i Morgenbladet Nr 5/31. januar – 6. februar 2020. Med kort kommentar fra artikkelforfatteren: Beviser kan være så mangt. Den ene eller andre veien.
Fri bevisvurdering. Fakta og juss (høna og egget). En vanlig begrepsbruk. Sannsynlighetsovervekt og begrunnelsessvikt. Praktisk rettsliv og teoretisk lære. «Kan beviskravet konsumere bevisbyrden?» Kan vi stole på jussen? Hva foreslår KI? Framstilling og forbehold. Regelbunden eller ulovfestet.
På et åpent møte om «justismord og bevisvurdering» for noen år siden fikk jeg etter hvert ordet og stilte spørsmål ved en av jussens hellige kuer, hva som kalles «prinsippet om fri bevisvurdering». Stemningen var ikke overvettes positiv, men en deltaker i ekspertpanelet nikket ivrig og jeg passet ham opp etter møtet og fikk vite at han hadde avlagt en doktorgradsavhandling. Om sivile saker riktignok, men hvor min tanke om at det kan være noe grunnleggende galt med selve «prinsippet» om fri vurdering av bevisene, kunne tenkes å ha en viss berettigelse. Teoretisk i det minste.
Til en forandring var denne juristen og rettsforskeren imøtekommende for mine synspunkter. Juss-folket er ellers i hovedsak avvisende og arrogante overfor lekfolk. Som om juristenes liv og lære er hevet over kritikk. Bevislæren er omfattende ser man nærmere på lærebøker og for mer avanserte fremstillinger: doktorgradsavhandlinger. Jeg har konsultert verket gjennom flere år når jeg har skrevet om rettslige temaer: Magne Strandberg (2010) Beviskrav i sivile saker. <ref 1> Som eksempel på forholdet mellom sentrale begreper, og problemstillinger vi neppe møter i det praktiske rettsliv, tar vi med denne sitatsekvensen <ref 1 side 217>:
«En vanlig begrepsbruk er at bevisbyrden sier hvilken parts faktumpåstand som må være mer sannsynlig enn motpartens, mens beviskravet sier hvor mye mer sannsynlig den må være. (…) Noen tilhengere av overvekts prinsippet hevder at beviskravet kan utslette bevisbyrden, dvs. at bevisbyrden ikke trengs når beviskravet er sannsynlighetsovervekt. Dette er et vanlig argument (…) i norsk bevisteori, der (…) tvilsrisiko skulle erstatte bevisbyrdereglene»
Eventuelle uklarheter til tross, det som synes klart i ulike framstillinger er at de såkalte grunnprinsippene for beviskrav stort sett er ulovfestede rettslige størrelser dommeren er bundet av. Vurderingen er dog fri, jf tvistelovens § 21-2 (1) <ref 2> Min refleksjon på det åpne møtet dreide seg om «prinsippet om fri bevisvurdering» kan være kilde til både justismord i straffesaker, og legaliserte overgrep i sivilsaker. Nettopp fordi det blir uklart hva retten egentlig legger til grunn, «hvilket saksforhold avgjørelsen skal bygge på». For den mer akademiske diskusjonen, men med opplagt betydning i trivielle sivile saker: Hvor opptatt er de som sitter og dømmer daglig i norsk rett av hvordan «sannsynlighetsbegrepet» og «overvektsprinsippets egenskaper» begrunnes og anvendes i praksis. Hva lærer jusstudentene og de ferdige kandidatene om sannsynlighet?
Hvordan foregår gradering av sannsynlighet i praksis i norske domstoler? Hvor avanserte er dommernes avveininger og resonnementer? Sammenholdt med læren, de omfattende og til dels avanserte framstillingene i forskningsarbeider jeg som lekmann har tatt meg bryet med å se nærmere på. Jeg har også lest deler av en nyere avhandling fra 2014 <ref 3>. Spørsmålene står dels åpne, idet vi ydmykt antyder at juristene kanskje ikke lærer så meget. Eller også unnlater de å bruke sin lærdom i det praktiske rettsliv når og hvis saker og ting blir for krevende. For etterprøving med bruk av gjennomsiktige metoder. Transparency for å være sofistikert. Som lekmann oppfatter jeg bevisproblematikken som helt sentralt i rettslige prosesser. Uten beviser ingen sak.
I straffesaker ligger bevisbyrden på den som reiser sak, nemlig påtalemyndigheten. Hvis det ikke finnes bekreftende fysiske bevis, f.eks. DNA eller videoovervåkingsbilder som binder tiltalte til tid og sted for den kriminelle handling, vil man i endel tilfeller prøve seg på den del av jussen som er basert på bevislæren om sannsynlig gjøring. Om grader av sannsynlighet. Ikke sjelden basert på spekulasjoner og ulne begreper om «troverdighet» hos sakens parter og vitner. Basert på ikke etterprøvbare teorier om f.eks. kjønn og kultur med tilhørende tvilsommere slutningsstrukturer.
I sivile saker er bevisbyrde og tvilsrisiko ikke alltid like klart, heler ikke for jussens ypperste, påpekt i serien om Rettsstat under press fra 2021. <ref 4>. med videre referanse. For ordens skyld presiserer vi de vanligste typer begreper som også bruk av Kunstig Intelligens (KI) dels kan fange opp for en overfladisk oversikt over noen av de mest vanlige begrepene. Men ikke særlig reflektert om forholdet mellom begrepsstørrelsene. Foruten fysiske bevis som vi har nevnt, også muntlige bevis i form av forklaringer fra parter og vitner, har vi også dokumentbevis og sakkyndigbevis som er viktige som underlag. Kapittel 21 i tvisteloven <ref 2> gir mer oversikt.
Både straffesaker og sivile saker har prinsipp om muntlighet og bevisumiddelbarhet. Det betyr at beviser skal føres for den dømmende rett, også vitner. I sitatsekvensen over er beviskrav og bevisbyrde valgt for å settes inn i en sammenheng (… pausene i sitatene berører ikke konteksten …) med de størrelsene som undersøkes mer kritisk av Magne Strandberg <ref 1> nemlig sannsynlighetsovervekt og begrunnelsessvikt. For ordens skyld: min valgte framstilling må ta forbehold for at det kan være noe jeg ikke har fått med meg helt. Og at jeg ikke tar mine oppgitte kilder til inntekt for min egen begrunnede skepsis til jussen og svikten i begrunnelser og fag.
Et annet forbehold er i hvilken rekkefølge begrepene forklares. For ordens skyld nevner jeg at «bevistema» er det som skal bevises, og at det er den som presenterer et bevistema som kan sies å ha bevisbyrden på dette punkt. Slik jeg har forstått det når jeg sammenholder flere kilder. Men som man forstår kan en samlet vurdering bli feil. På sviktende premisser. For sikkerhets skyld tar jeg med et klargjørende sitat fra avhandlingen til Markus Jerkø (2013) <ref 3 side 335-336>:
«Prinsippet om bevisvurdering innebærer at retten hverken er bundet av partenes argumentasjon om bevisspørsmål, jf. også tvl. 11-2 (2), eller av rettslige normer som bestemmer hva som utgjør et tilstrekkelig bevis, hva som er relevant bevis, hvilke slutninger som kan trekkes fra det enkelte bevis, eller hvor stor vekt det enkelte bevis har. Retten står fritt (…)»
I seriedel 4 om bruk og misbruk av KI <ref 5> nevnte vi hvordan vi stilte en KI-tjeneste følgende spørsmål: «Hvilke er de viktigste elementene i en rettslig bevisvurdering?» Som nevnt strevde KI men uten resultat. Vi annulerte spørsmålet etter noen minutter uten svar, og stilte et enklere spørsmål: «Kan Gemini beskrive prosessen i en bevisvurdering?» Svaret vi fikk tok få sekunder og inneholdt flere viktige stikkord. Leseren kan selv foreta samme øvelse og se hva som kommer opp. Leseren vil da se at teksten ikke rommer et begrep som «bevistema», viktig for å sette bl.a temaer som forholdet mellom fakta og juss, og ikke minst forholdet til bevisbyrde, i den rette sammenheng.
Svaret fra KI kan virke ryddig, men mangler referanser. «Fri bevisbedømmelse» listes opp med tre kulepunkter: at retten ikke er bundet av faste regler for bevisverdi; at hvert enkelt bevis vurderes konkret (noe vi som har vært i retten noen ganger vet ikke stemmer), og at retten vurderer bevisene samlet. Vår kritikk av både «prinsippet» og av KI på dette tema er som leseren har skjønt, i hvilken grad det egentlig foretas en såkalt samlet vurdering, eller helhetlig som jo også høres fint ut. Gitt at hvert enkelt bevis virkelig blir vektet. KI presterer å skrive under kulepunkt 3 om samlet vurdering av bevisene at «Et bevis som alene virker svakt, kan bli styrket av andre bevis, og motsatt».
Hvor parodisk og farlig denne tenkemåten er reflekteres ved at svar fra KI ikke beveger seg langt fra forståelser i juridiske fremstillinger, lærebøker og andre kilder KI støvsuger digitalt. Slike framstillinger evner ikke å underbygge en analyse eller drøfting om fri bevisbedømmelse er forenlig med ivaretakelse av rettssikkerheten. Kritisk tilnærming til problemer knyttet til teori og praksis med «sannsynlighetsovervekt» får vi ikke fra KI, jf. punktet om at hvert bevis vurderes enkeltvis.
Strandbergs avhandling pr 2010 <ref 1> var den første kritiske undersøkelsen av bevislæren på mange tiår, ifølge samtidige kommentarer faktisk den første siden Eckhof (1943). Det viktigste funnet hos Strandberg var og er at den norske beviskravslæren bygger på sviktende forutsetninger. Sentralt er antakelsen i gjeldende rettsforståelse at kravet om sannsynlighetsovervekt, basert på gjeldende forståelse av «prinsippet om fri bevisbedømmelse», ikke nødvendigvis gir det man legger til grunn: nemlig at denne «juss» og regelanvendelse gir flest materielt riktige dommer over tid.
At retten legger «det mest sannsynlige rettsfaktum til grunn» er med mine ord en falsk bevissthet, ideologi eller også uvitenskap. Hvor er metodene forankret som utstyrer dommerne med dømmekraft og kunnskap om sannsynlighet, risikoavveining og troverdighet? Hvordan etterprøver man over tid at dommer er materielt riktige? Har Høyesterett noen funksjon på dette punkt? Vi tar opp tråden i neste artikkel 8 om «Høyesteretts roller» <ref 5> Jeg har en viss erfaring fra befatning med rettspraksis og lovmakeri innen familierett, og har til gode å se at bevislæren med tilhørende begreper jeg dels har presentert i denne teksten, er til stede i foreldretvister eller barnevernssaker.
Strandberg understreket i sin avhandling at oppfatningen om sannsynlighetsovervekt mangler begrunnelse. Denne svikten er påfallende for norsk rett, da land vi naturlig og kulturliv kan sammenligne oss med, mer og mindre har forkastet denne læren. Vår oppfatning er gjennom flere tiårs kontakt med retten at nettopp begrunnelser tas det lett på.
Til slutt et lite frampeik til ikke bare del 8 om Høyesteretts roller, men også del 9 om «Foreldretvistparadokset» <ref 5>. Med referanse til den del av bevislæren som bygger på forutsetningen om fri bevisføring og såkalt «partsautonomi» vi har spart leseren for her. Jeg skal forklare disse begrepene nærmere etter hvert. Poenget her er å stille de grunnleggende spørsmålene om hvor «fri» både vurderinger hos retten viser seg å være. Og hvor frie partene er til å fremme sine synspunkter og får dem seriøst vurdert. Mer og mindre underbygget av beviser. Mer og mindre overstyrt av rettens oppfatning av bevisbyrde. Regelbunden eller ulovfestet.
Ole Texmo
Kilder og referanser del 7:
<1> Strandberg, Magne: Beviskrav i sivile saker. En bevisteoretisk studie av den norske beviskravslærens forutsetninger. Avhandling for graden philosophiae doctor (ph.d.). Universitetet i Bergen. 2010.
<2>Tvisteloven: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-90?q=tvisteloven
<3> Jerkø, Markus: Rettslig bevisvurdering. Om dens rammer, redskaper og grensene for vår erkjennelse. Avhandling for graden philosophiae doctor (ph.d.). Det juridiske fakultet. Universitetet i Oslo. 2014. ISSN: 1890-2375.
<4> del 5 i artikkelserie Rettsstat under press: https://sfm.no/del-5-nar-tvilsrisiko-skaper-tvil/
<5> serieoversikt Retten kan ikke se 2025: https://sfm.no/serie-om-rettsapparatet/
