Publisert 3.1.2025
Foto: iStock
Kakemenn i september, julebord, julepyntede forretninger i oktober, overflod av julereklame, julekonserter i bøtter og spann, nisser og atter nisser – alle butikker overgår hverandre i å gjøre julen til en kjøpe-orgie av dimensjoner! I månedsskiftet oktober – november er boliger pyntet med kilometervis med lyslenker, God Jul, reinsdyr som glitrer i alle slags farger osv. Når desember begynner – og advents-tiden -, er vi alle så godt forsynt av altfor tidlig julefeiring, at de siste 4 ukene fram til julaften er spenningen og forventningen blitt et langdrygt gjesp.
At verdens Frelser kom til verden natt til 1. juledag for 2025 år siden, og at det er det advent og julen egentlig handler om, tror jeg dessverre et ganske lite mindretall setter høyest på julens prioriteringsliste. Det glade budskap om Jesu fødsel (Lukas 2. 1 – 20.) har vært samlingspunktet kristne har gledet seg over i de ca. 1000 år kristendommen har vært grunnpilaren i norsk kultur, gjennom kirken, bedehusene og skolen.
At skole og barnehage ikke lenger markerer denne store høytiden lenger, med obligatoriske skolegudstjenester, adventsstunder, juleverksted og juletregang i gymsalen, er en trist utvikling, svekkelse av kulturarven, og en slapp ledelse som lar det fler-kulturelle overskygge vår egen nasjonale kultur-plattform, hvor kristendommen har vært ryggraden i norsk samfunnsliv – sånn ca. til 1970-/80-tallet. Da begynte vårt historiske forfall i barneoppdragelsen.
All ære til de lærere, søndagsskole-lærere og menigheter som fremdeles deler Det glade budskap med den oppvoksende slekt. Ingen barn og unge har vondt av det! Det er foreldrene som har skylden, når barna blir frarøvet muligheten til å bli kjent med alt det gode som kan bli halmstrået senere i livet, i en materiell og usikker verden. En barnetro har hjulpet mange når livet stormer!
Terje Haugom, pensj. adjunkt og organist.
