Publisert 2.12.2025
Foto: iStock (Innfelt: Privat)
Den 9 desember skal Stortinget votere over hvorvidt helt grunnleggende menneskerettigheter for mennesker med funksjonsvariasjon (CRPD) skal tas inn i menneskerettighetsloven. Dette burde være en selvfølgelighet, og det enkleste vedtaket å fatte inneværende periode.
Senest 27.11 publiserte VG en kommentar av redaktør Hanne Skartveit som stiller spørsmål ved om dette kan være et «feilsteg». Redegjørelsen hennes er full av faktafeil og vitner om en kunnskapsløshet rundt tema som dessverre er svært utbredt i det norske samfunnet. Hun peker på de økonomiske implikasjonene med å sikre helt grunnleggende menneskerettigheter til «svake grupper», og advarer mot å sette disse «opp mot hverandre».
Dette er holdninger som ikke hører noe sted hjemme i et kunnskapssamfunn og sosialdemokrati som Norge. Jeg er spesielt engasjert på vegne av barn, unge og voksne som ikke kan snakke. Jeg har brukt store deler av livet mitt for å gi disse en stemme. Dette er en stor og uensartet gruppe som faktisk ikke kan bli hørt, fordi vi ikke gjør nok for å gi de en måte å kommunisere på. Vi har teknologien, vi har kunnskapen, men manglende fokus på dette medfører at til og med små barn, som både kan løpe og gå, blir holdt fast og tvunget til å «oppføre seg», når de helt klart forsøker å kommunisere sine ønsker og behov, få utløp for frustrasjon og glede, gjennom de små kroppene sine.
Det er brudd på helt grunnleggende menneskerettigheter, likevel skjer dette hver eneste dag i norsk barnehage og skole. Ikke fordi noen vil at disse barna skal lide – men fordi vi ikke vet bedre. Å ta CRPD inn i menneskerettighetsloven vil kunne sørge for at disse barna får et sterkere rettsvern enn de har i dag. Det burde være en sak som alle partier på Stortinget skulle kunne stille seg bak.
Og det økonomiske aspektet?
Vi bygger motorveier i rekordfart for at folk skal komme seg raskt og trygt frem til jobb. Vi gir tilskudd og billig kraft til batterifabrikker som bidrar minimalt til verdiskapning, selv om de aller fleste opplyste mennesker i Norge i dag vet bedre. Det er ikke pengene det står på – det er rett og slett hvordan vi bruker de, som er problemet.
Jeg oppfordrer alle politikere til å våkne opp og se at virkeligheten ikke nødvendigvis er så rosenrød som vi kanskje både skulle tro og ønske. Det er det nå mulig å gjøre noe med. Fordi alle mennesker er like mye verdt, og fordi at kvaliteten på et samfunn måles på hvordan vi tar vare på de som trenger det mest.
Kristine A. Fossheim
Landsforbundet for utviklingshemmede og pårørende (LUPE)
