Av Ole Texmo, frilans skribent og kritiker
Foto: Sfm.no
For å svare på spørsmålet i overskriften til denne artikkelen, bør jeg helst definere i tur og orden, eller på annen måte, både hva som forstås med «vi» og hva som ligger i uttrykket «alternative medier». Kanskje bør det også sies noe om hva det vil si at man «trenger» noe.
Uttrykket alternative medier er ikke så lett å tidfeste, men har vært i bruk i alle fall de siste 20-30 årene. Om ikke i like stor grad her til lands. I anglo-amerikansk språkbruk, og da kan det være like greit å si, i «mediespråket», har uttrykket vært virksomt også før Internet-alderen kom. Men med de nye digitale mediene og mulighetene for omtrent hvem som helst til å publisere likt og ulikt, oppsto både en fascinasjon hos de etablerte mediene for å hente nyheter og kilder nå det passet seg, men samtidig også en forakt for hva enkelte av de alternative mediene stod for, redaksjonelt og politisk.
Hvis vi holder oss til Norge og vårt mediabilde, er det særlig to politiske temaer som «definerer» hva, typisk nok, de etablerte mediene og deres tilhengere, anser som betegnende: Klima- og miljøsak, og innvandringsspørsmål. Blant de som mer og mindre frivillig og egenerklært kalles klimaskeptikere, dvs de som ikke uten videre kjøper skremmebildene av hva de oppfatter som en påstått klimakrise, og innvandringsskeptikere, dvs. de som mener man i hovedsak ikke bare bør begrense men også stoppe innvandring fra land utenfor den vestlige sfære, blir det å identifisere seg mer og mindre med alternative medier en strategi.
Men bildet er mer nyansert enn som så. Mange som leser alternative medier like kritisk som de leser de etablerte mediene, verken avviser eller går god for alternative synspunkter og faktafremstillinger nødvendigvis, men stiller seg like fullt tvilende til den virkelighetsforståelse som de etablerte mediene, ofte i servil tilknytning til ulike myndighetsnivåer, presenterer som objektive sannheter. Medie- eller meningsmangfold er jo mer enn honnørord, eller hur?
Hvem «vi» er, kan best besvares med at vi er mangfoldet, og at innenfor dette mangfoldet fins det både krefter som vil styrke og de som ønsker å begrense mulighetene for å kunne ytre seg alternativt. Ikke bare om de nevnte to temaer om klima og innvandring, men også om mindre populære temaer i medieoffentligheten, navnlig kritikken av rett og forvaltning. Barnevernkritikk er nevnt før og skal ikke gjentas her. Myndighetsovergrep er ellers noe av det hotteste gravende journalister kan befatte seg med, gjerne i kombinasjon med avdekking av korrupsjon. De som gjennom etablerte medier, også kalt MSM (Main Stream Media), ofte sverger til politisk korrekte oppfatninger om kjønn og undertrykking, ikke utypisk venstresidestrategier som å skyve utsatte grupper foran seg i politisk og medial retorikk, ser ofte med forakt på alternative medier, og er kjappe med å klistre merkelapper på enkeltpersoner og grupper som enten holder seg med de alternative mediene eller også uttrykker mistillit til de etablerte. Hos noen av de mest foraktfulle er verdensbildet påfallende unyansert. Som om de er virkelig presset.
Fenomenet «alternative medier» blir derfor interessant av flere grunner, ikke utelukkende hva man kan lese seg til av alternativ informasjon, men også hvorfor og hvordan de blir så hetset og fordømt. Akkurat når uttrykket «fake news» oppsto har jeg ikke helt oversikt over, men det er vel neppe helt far fetched å si at uttrykket er skapt av etablerte medier for å diskreditere de som ikke deler deres oppfatninger. Dermed ikke sagt at nyheter presentert på alternative medier ikke kan være nettopp faked for å oppnå en bestemt reaksjon, politisk og medialt. Problemet er imidlertid at de største forbrukerne av fake news er de etablerte mediene selv. Man trykker og publiserer det som passer med den redaksjonelle linje, kildekritikken får bli deretter.
Uttrykket og ikke minst selve innholdet i «alternativ medisin» er gammelt. I nyere tid kjenner vi kanskje bedre til naturmedisin, akupunktur og slike praksiser som nå i hovedsak er godkjent av helsemyndigheter, men fortsatt møtes med skepsis av skolemedisinen. Jeg skal ikke trekke denne parallellen lengre enn å antyde at motstand/skepsis/forsøk på kriminalisering (f.eks gjennom påstått brudd på kvakksalverloven) kan være berettiget, sjarlataner som beriker seg på fortvilte mennesker fins overalt, men kan også være uttrykk for frykt for konkurranse. Etablerte medier som allerede befinner seg i krise, ikke bare den tillitskrisen de selv har forårsaket men ikke vil erkjenne, men rent økonomisk da de ikke lenger har tilnærmet monopol på nyhetsformidling, er tilbøyelige til å skape fiendebilder. Dette er klassisk, og det er ingen grunn til å tro at presse/medier som selv anser seg objektive og nøytrale og de riktige formidlerne av virkelighetsforståelse, ikke kan komme si skade for å spre til dels ødeleggende «fakta» om konkurrerende krefter når de føler seg presset.
Alternative medier som, enten de definerer seg selv som alternative i opposisjon til de etablerte eller ei, skriver kritisk om myndighetsmisbruk, oppfattes som talerør for rettshavarister, konspirasjonsteoretikere og for øvrig høyrepopulister: personer og grupper som etter de etablerte medienes myndighetsservile holdninger har seg selv å takke for sine skjebner. Ser man nøkternt på etablerte mediers evne og vilje til å avdekke myndighetsmisbruk, er det ikke mye å vise til. Dette kan skape et dominerende offisielt inntrykk av at systemovergrep enten ikke fins, eller er forsvinnende lite i omfang og alvorlighet. En selvforsterkende effekt for både de etablerte og de alternative mediene. Med polarisering som konsekvens. Jeg viser her til norske forhold. Mer nyansert er ikke et av verdens mest avanserte demokratier innrettet. Hos den fjerde statsmakt med samfunnsoppdrag.
En type kritikk som rettes mot alternative medier et at de i motsetning til de etablerte ikke er redaktørstyrte, en annen måte å si det på at de er uansvarlige. Nå er ikke denne kritikken like treffende for alle, fordi flere medier på den alternative siden, ikke bare har redaktør som er nevnt ved navn, men også har visse redaksjonelle innretninger som siler skitt og kanel. Når det går litt over stokk og stein, vises til at sånn går det når ikke redaktøransvaret er på stell. Hos etablerte medier derimot, fristende her å bruke VG og deres redaktør Gard Steiro med bakgrunn fra Bergens Tidende, beklager man, inviterer til dialogmøte og lager pressekonferanse hvor kolleger inviteres til å hvitvaske overtrampene. Det er verdt å merke seg at av VGs beklagede og delvis rettede saker det siste halvåret, er det bruken av anonyme kilder som er fellesnevneren. Pressens kildevern skal man helst ikke pirke borti.
En av media-norges mer frittalende kommentatorer, Nordlys Skjalg Fjellheim «tror VGs feil kan gi grobunn for alternative medier» (Aftenposten 5.5.2019), men se hva han legger i dette utsagnet: «Dette er en gavepakke til dem som bruker de alternative mediene til å så mer splittelse i det norske samfunnet. Vi ser allerede at de blir utnyttet og brukt». Sier altså en mye brukt politisk kommentator i en av norges mest systemservile medier. Som om det å så splittelse i samfunnet er forbeholdt ytrere i de alternative mediene; som om ikke VGs feil er symptomatiske for andre etablerte medier som har seg selv å takke for at tilliten rakner, ikke bare til mediene, men også til den virkelighetsforståelse basert på kildeukritisk journalistikk på myndighetenes premisser disse mediene formidler.
Leseren kan gjette seg til hvor stor sannsynlighet det er for at Aftenposten ville trykke et nyanserende innlegg fra undertegnede, i form og innhold ikke ulikt denne artikkelen om enn i et mindre format. Kronikk- og debattpraksisen er et eget kapittel hos de etablerte mediene, der er det ikke mye mangfold, myndighetskritikk frabes.
Trenger vi de alternative mediene? Ja, skulle jeg mene, utfra betraktninger om at mangfold og ulike syn og vinklinger må ivaretas når de etablerte mediene svikter. Dette siste er selvsagt en akilleshæl. For blant mer systemservile krefter sitter det langt inne å tillate kritikk av f.eks profesjonelle aktører i presse/medier, i lov og rett og forvaltning.
Også de etablerte mediene trenger de alternative. Som Prügelknaber; som «den gode fiende»; som projeksjon for forestillinger om fake news, høyrepopulisme og andre spedalskheter det gode selskap frykter og ikke vil vedstå seg hvis ikke godhetstyranniet kan høste profitt eller anerkjennelse. Det er fristende å leke hobbypsykolog her: Mye likt og ulikt, mer og mindre saklig filtrert passerer gjennom de alternative mediene, men dette er ikke så ulikt de etablerte. Men disse vil helst ikke vedstå seg sine feil og vrøvlete holdninger. Da er de alternative mediene greie å ha.
