Publisert 31.7.2017
Av Wilfred Høsteland
Illus.foto: Colourbox
Hvem er det som holder mediene i ørene? Jeg tror at dette er et godt og velbegrunnet spørsmål. Både jeg og andre har tatt opp norsk medie-sensur en del ganger her i Samfunnsmagasinet, og har vist en rekke konkrete eksempler på sensur. De forskjellige avisene bedriver helt klart sensur, men hver gang men bemerker det for dem, nekter de hardnakket. De kan bare ikke nekte på realiteter som enhver som vil kan se!
Totalitært og diktatorisk
Et eller annet sted i systemet har der blitt utarbeidet et slags regelverk for mediene i Norge. Og at dette opprinnelig har sitt opphav på venstresiden, er hevet over enhver tvil. Det ser man nemlig på hvilke temaer som sensureres bort/blokkeres for i bl.a. pressen. Headingen min her kan muligens være litt upresis, for å holde noen i ørene forbinder man kanskje i første rekke med å hindre noen i å gå for langt – altså i negativ forstand. Men når et tilsynelatende skjult regelverk hindrer sannheten å komme på trykk, da blir det et totalitært og diktatorisk opplegg som ikke hører hjemme i et demokratisk samfunn! Men vi har det altså i Norge likevel.
Noen vet selvsagt opphavet til den ganske omfattende norske presse-sensuren, men tør ikke å røpe noe. Og andre vil ikke røpe det fordi de selv støtter sensuren. Men fra begynnelsen av har det utvilsomt sitt opphav i det norske såkalte sosialdemokratiet – for øvrig en benevnelse som i seg selv er falsk i forhold til meningen med det! Å være «politisk korrekt» er en vesentlig del av norsk presse-sensur. Man skal altså følge en offisiell menings-linje som på sett og vis er fastsatt fra øverste hold. Mange mener at disse norske forholdene egentlig er et resultat av altfor lang tid med «sosialdemokratisk» styre – selv om vi har hatt visse avbrudd i dette. Men nevnte styreform har vist å ha en smitte-effekt som også partiene helt ut til Høyre har fått varig mèn av. Det ser man jo ganske klart. Om det er det som har ført Arbeiderpartiet og Høyre nærmere hverandre i en rekke vesentlige spørsmål, skal være usagt, men virker likevel sannsynlig!
Fra høyere politisk hold?
Norske avisredaksjoner har i hvert fall helt klart fått en klinkende klar beskjed om hva de skal trykke og hva de ikke skal trykke. Det vil de selvsagt fortsatt benekte selv om virkeligheten sier noe annet. En ting som også har en betydelig innvirkning på er selvsagt at 80-85% av norske mediefolk tilhører venstresiden. Det er en del år siden dette ble uttalt etter visse undersøkelser. Disse folkene – journalistene – har stor makt – ja egentlig farlig stor makt, og benytter den som det den er verd til å kneble andres meninger og til å spre sine egne meninger fra sitt eget fargete ståsted. De har skapt «hellige kyr» som i stikkords form bl.a. omfatter anti-jødiske/anti-Israelske holdninger som kan direkte oversettes til antisemittisme.
Her er der også et klart «samhold» med en betydelig del av norske politikere. Et annet tema er homofili, hvor disse «stakkars undertrykte» ikke må utsettes for nedsettende/kritisk omtale. Et tredje eksempel er islamistene som gjøres adskillig mer vennlige når de bare kalles muslimer. Det er nemlig bare ved terroraksjoner at norske medier kaller dem islamister. Man kaller altså ikke en spade for en spade. Men la oss prøve å finne ut hvem og når sensur-avgjørelsen for norske medier – og spesielt for norsk presse – egentlig har sitt opphav fra. Det kommer nok fra høyere politisk hold – i nært samarbeid og forståelse med mediefolkene selv. Tør noen slippe katten ut av sekken og begynne å snakke? Eller skal vi fortsatt leve under ytringshemmende forhold i vårt såkalte demokrati?
