Publisert 1.8.2017. (Oppdatert 1.8.2017 16:20)
Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ/Senior)
Arkivfoto: JH Media
Høsten 2001 smalt det kraftig i byen mellom de syv fjell. Landets desidert største skole- og barnhjemskandale ble avslørt i sin helhet. Det som kom fram fra flere ofre grunnet barnevernets særdeles grove uansvarlighet, rystet store deler av byens innbyggere. I Bergen Rådhus derimot, begynte man å skjelve og det med meget god grunn. De ante nok allerede da hva som ville komme. Skandalen var så alvorlig at den ikke kunne dekkes over av noen.
Knusende rapport om barnevernet
Skandalen som ble avslørt ledet til at daværende fylkesmann i Hordaland, Svein Alsaker, nedsatte en offentlig granskningskommisjon. Oppgaven deres omfattet granskning av hele 11 barne- og skolehjem i Bergensregionen. Rapporten kom ut den 26. juni 2003 og var knusende. Under samme periode som den offisielle granskningen pågikk, fikk artikkelforfatter og Åge Hagevik godkjenning til å foreta en parallellgranskning med statlig økonomisk støtte. Denne rapporten ble siden avlevert til daværende Kripos-representant Arild Oma.
I 2001, før granskningen kom i gang, reiste 15 tidligere elever søksmål mot Bergen kommune. Da rettssaken kom opp i 2002 var det bare 3 elever igjen som saksøkere (inkludert artikkelforfatter). Øvrige 13 hadde valgt en annen vei enn rettens, og Bergens Tidende medvirket til å lage skikkelig splid blant de tidligere barnehjemsbarna, og hvor artikkelforfatter og Åge Hagevik ble grovt beskyldt for å ha løyet om egne opplevelser på Bergens Guttehjem. Bak disse anklagene sto en særdeles farlig lystløgner som fortsatt befant seg blant de resterende 13 elevene som hadde saksøkt kommunen. Han satt med en fot i hver leir – gjennom råtten og falsk som han var.
Svartkappene som svek
En uke før rettssaken kom opp for Bergen Byrett i 2002, ringte saksøkernes advokat som da jobbet for advokatfirmaet Odd Drevland (innehaver gift med Trude Drevland). Han meddelte artikkelforfatter at han trakk seg fra saken med følgende ord: ”Æ like ikke å tape på foreldelse”. Resultatet var at tre ofre ble stående alene i retten mot kommunen og måtte opptre som selvprosederende. Men hvordan kunne denne advokaten allerede en uke før saken kom opp, kjenne til resultatet? Som om at det hele var et forbannet avtalt spill og forhåndsavtalt mellom kamerater i svarte kapper.
Kommunen vant selvsagt saken, og ikke engang den kvinnelige dommeren klarte å få ned alt av viktige momenter i sin dom. Hun nedtegnet også direkte usanne påstander om de tre saksøkerne. Disse gikk ut på at saksøkerne ”ikke hadde nedlagt påstand om at Bergen kommune skulle dømmes til erstatning”. Saken havnet siden i Gulating Lagmannsrett og siden Høyesterett. Bergen kommune, hvor Trude Drevland da hadde ansvar for avdeling for helse- og sosial som var ansvarlig avdeling, vant selvsagt hele saken som forventet. Årsaken var at domstolene ikke våget å gå mot en gjennom korrupt elite.
Pressen stakk med halen mellom bena
Så kommer vi fram til det som står i artikkelens overskrift. Jeg spør rett ut hvem det var som beordret pressen i Bergen til å holde seg unna rettssaken i både Bergen Tingrett og Gulating Lagmannsrett. En så meget alvorlig sak styrte altså hele den norske pressen unna, og svek derfor ofrene til de grader. Ikke en eneste norsk journalist var å se i noen av rettssakene. (Se hva pressen skryter av i sin egen ”vær varsom-plakat”). Det hele er til å kaste opp av.
Jeg spør nok engang om dette ble gjort for å skjerme Bergens Tidenes daværende redaktør og løgner-journalist, hun som lot seg forlede og bruke av den farlige og fordrukne lystløgneren, en som på et virkelig uriktig grunnlag klarte å tillure seg rundt 800 000 kroner fra både Bergen kommune og den norske stat: Ved å hevde og ha blitt utsatt for hendelser på Bergens Guttehjem som han derimot aldri ble utsatt for. Han fant sin ”egen” historie etter å ha fått låne artikkelforfatters manuskript før skandalen ble avslørt, og som i dag står trykket i boken ”Når makteliten trues og ofrene knebles”. Lystløgneren avslørte seg selv nokså grundig da han senere klaget sfm.no innfor PFU (nå PU). Da kom sannheten om hans tidligere påståtte lidelser virkelig fram. Mer om dette står å lese i sfm.no serien ”Tid for oppgjør”.
Les også boken som kan bestilles her: Link: http://www.licentia.no/index.php?p=1_2_0_33
