Publisert 28.11.2022. Oppdatert.
Av Ole Texmo
Illustrasjon: Faksimile: «Kildevern under press». Aftenposten 27. februar 2015/Innfelt: Colourbox.
Retten til anonymitet. Mellom presseetikk og juss. Pressens kildevern eller kildens vern? Rolfsen-saken 2015: «Mennesket bak skjegget» Informasjonsansvar og personvern. Kildekritikk og bruk. Hva er troverdighet? Et tenkt scenario. Anonymitet versus åpenhet.
Mandag 8. juni 2015 aksjonerte politiets sikkerhetstjeneste (PST) mot dokumentarfilmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsens hjem og beslagla råmateriale til en dokumentar om et ekstremistmiljø som rekrutterte folk til «den islamske stat» (IS). Samme dag hadde PST arrestert en nordmann man mistenke ville slutte seg til IS. Dette skjedde i Gøteborg hvor Rolfsens filmteam var på slep. På slep av kjente islamister som Ubaydullah Hussain. Rolfsen uttalte i forbindelse med saken at hans prosjekt var å vise «menneskene bak skjegget». Vi tar ikke stilling til berettigelsen av PSTs aksjon og beslag. Det gjorde forsåvidt Høyesterett noen måneder senere hvor PST ikke fikk medhold. Pressens kildevern var trygget. Nok en gang. I presse og media anses kildevernet som absolutt. Til beskyttelse av anonymitet som vilkår for opplysning av viktige samfunnsspørsmål. I strafferetten dreier kildevern seg om fritak for vitneplikt, altså relativt til samfunnets interesser om beskyttelse.
Hvis kildevernet utfordres, eller trues som det oftest heter, tørker informasjonen ut, påstår man. Ingen har hittil blitt utfordret på å underbygge dette dogmet. At pressens kildevern står sterkt rettslig, er det derfor liten tvil om. Flere avgjørelser de siste 10-20 årene peker i den retning. Likefullt hevder pressen selv og deres organisasjoner og talspersoner at «kildevernet er truet». Dette trenger ikke være helt feil i vår tid. Nyere digitale innretninger og forhold som datalagringsdirektiv og datausikkerhet tatt i betraktning. Beskyttelse av digitalt overskuddmateriale, også som kilde potensielt og reellt, er en viktig dimensjon her. I Rolfsen-saken tok det ikke mange minutter og timer før PST s aksjon og beslag var en stor nyhet i Media. Selv om dokumentarfilm som sjanger nok befant seg i ytterkanten av kildevernets nedslagsfelt. Med hovedvekt på relevans for pressens yrkesutøvelse, var det både en fanesak og en nyhetssak med en viss dramatikk.
Grunnleggende kan man spørre: er kildevernet til for pressen eller for pressens kilder? Når dette spørsmålet stilles er det fordi det ikke alltid er like opplagt slik pressen selv og deres forsvarere fremstiller saker og ting. Juridisk sett har kildevernet sin hjemmel i en unntaksbestemmelse i straffeprosesslovens § 125, med Grunnlovens § 100 som bakgrunn. Hvem pressens kildevern er til for, pressen selv, eller kilden som av ymse motiver kanskje, ønsker å være anonym, tangerer grensen mellom juss og etikk. Presseetikkens eksplisitte normative føringer ligger i Vær Varsom Plakaten (VVP) med punkter som disse: «3.4. Vern om pressens kilder. Kildevernet er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og er en forutsetning for at pressen skal kunne fylle sin samfunnsoppgave og sikre tilgangen på vesentlig informasjon. 3.5. Oppgi ikke navn på kilde for opplysninger som er gitt i fortrolighet, hvis dette ikke er uttrykkelig avtalt med vedkommende. 3.6. Av hensyn til kildene og pressens uavhengighet har ingen rett til å få utlevert upublisert materiale.»
Rolfsen-saken fra 2015 er nok noe spesiell, men likefullt en viktig sak. En sak som eldre lesere sikkert husker, er «Edderkopp-saken» om en viss bakmann og sjelesørger i Arbeiderpartiets diffuse maktsirkler fra 1992 (Norsk rettstidende 1992 side 39 for spesielt interesserte, se Lovdata). Når saker som aktualiserer kildevernet dukker opp og kommentarene skrives av pressens folk og ukritiske støttespillere, gjentas kravet om at kildevernet må være absolutt monomant. Jussen har imidlertid sine regler og unntaksbestemmelser med tilhørende vilkår som prøves. Dette virker som en pliktøvelse. I norsk pressehistorie fins mengder av eksempler på redaktører som ikke har bøyd av og har tatt sin straff og betalt sine bøter for ikke å ha oppgitt kilder pålagt dem av myndigheter. Pressen sørger for sine heltedyrkelser. Hva som savnes er grunnleggende diskurs om anonymitet og krav til åpenhet. Paradokser som at anonymisering hindrer åpenhet om kildekritiske metoder for etterprøving underkommuniseres ikke totalt. Men slike finnes i forsvinnende grad lite utviklet.
Paradokser og motsetninger er mer interessante enn bransjens selvforsikringer om egen viktighet og påståtte kvalitetsheving i en tid hvor mye rakner. I denne seriens del 2 skrev vi om informasjonsansvar og personvern som dels kompletterende størrelser men også som mulige motsetninger i presseetisk arbeide og refleksjon. Det er interessant å merke seg hvordan noe av argumentasjonen for samfunnsoppdragets legitimitet når det går på tvers av samfunnets behov for å beskytte seg mot mulig terrorisme eller oppfordring/tilskyndelse til vold mv, snus på hodet. Det er også interessant å merke seg at når man googler et søkeord som «pressens kildevern» handler setningene som fremgår på de øverste treffene om pressens egendefinerte rolle og selvforsikringer om hvor viktig deres samfunnsoppdrager når det kommer til å skjule sine kilder.
Det egentlige kildevernet om «retten til anonymitet» kan synes å komme noe i annen rekke. Slike refleksjoner er dog rikt fremstilt som her med tilhørende informativ historikk. Men det som prioriteres i ingress form er hvor avgjørende kildevernet er er for påstått undersøkende og systemkritisk journalistikk. I presseoppslag og lærebøker kommer myten om informasjonstørke hvis kildevernet «trues» på bestilling. Pressens vinkling på Rolfsen-saken var temmelig endimensjonal, med Aftenpostens oppslag 11. juni 2015 «PST truer kildevernet» som mal. Lite nøytral dekning, selv om «faktaboksen» holder brukbart objektivt. Kildene i oppslaget er alle mediefolk som mener kildevernet er hellig og kaller PSTs aksjon for en trussel mot både ytringsfrihet og kildevern. Og det sedvanlige om at hvis kildevernet trues vil man ikke få folk til å henvende seg til pressen med historier og materiale samfunnsmaktene ikke liker. Hva med å kreve at de som har noe å fare med, kan sikres og dekkes uten kildevernet, så lenge dokumentasjon på myndighetsmisbruk er solid nok.
Man kan også spørre seg, slik en vitenskapelig assistent ved juridisk fakultet ved universitet i Oslo (vi anonymiserer ham her så han ikke får karrièreproblemer, spøk tilside), om det ikke er filmskaper Rolfsen som setter kildevernet i fare. Det er journalisten som har hovedansvaret for å ivareta kildevernet (Kilde: Morgenbladet, nr 24/19-25. juni 2015, side 34). Å utfordre jussen har ellers sin pris. Hvorfor skal pressen slippe billigere unna? Når man f.eks. beskytter kriminelle og mulige terrorister. Har pressen forøvrig så mye tillit at en potensiell «varsler» eller ansatt i rettsapparatet ville tørre å opplyse om interne kritikkverdige forhold. Av samfunnsmessig betydning for rettssikkerhet mv. Kryptering er forøvrig et digitalt grep som også media bør kjenne til i vår digitale verden. Hvem skal beskyttes, pressens selv og dens status og rolle, selve kilden rent personlig og yrkesmessig, eller kildematerialet, det formodentlig mest interessante. Som gjenstand for prøving.
Krav til åpenhet kontrasterer kildevernets hellige ukrenkelighet. Åpne kilder styrker saken og saksfremstillingens troverdighet, heter det. Mine kilder til det nedenstående og deler av det ovenstående er foruten avisklipp også Svein Brurås etikkbok, se referanse i tidligere seriedeler, samt hans dr grad avhandling om «Etikk i kriminaljournalistikken» fra 2009 jeg planlegger å gå nærmere inn på i neste seriedel. Jeg har også hatt nytte av å gjenlese en «klassiker» jeg anmeldte i sin tid. Juristen Steingrim Wolland og pressemannen Rolf Øvrums «Budbringerens dilemma» fra 1992 «om ytringsfrihet, presseetikk og redaktøransvar», særlig avsnittene om kildevern og om personvern. Jeg presiserer at jeg ikke tar oppgitte referanser til inntekt for mine synspunkter i form av sammenbindende kommentarer. Den som sjekker kildene vil kunne oppdage tildels store menings- og holdningsforskjeller mellom meg og forfatterne jeg dog krediterer for saklige fremstillinger til å bli klokere av.
Mangfold og bredde er viktig. Det er hva åpenheten er til for. Kildekritikk som innbegrep av journalistisk metode, med krav til «enkeltkilders kvalitet, troverdighet, motiver og interesser» (Brurås 2009), kan synes opplagt. For ordens skyld nevnes noen viktige forhold i pressens møte med og bruk av kilder. For bredden i tilfanget er det viktig at kilder er varierte og ikke representerer samme syn og bakgrunn. Kildene må helst være innbyrdes uavhengige. Kildene bør også helst være førstehånds, dvs så direkte formidlende om saks og eller personforhold for den del, at det ikke oppstår rekker av mulige feilkildenivåer. Til seriens delvise fokus på sakkyndige psykologer og deres arbeidsmetoder, er det påfallende at media hittil ikke har interessert seg for metodiske svakheter og mangler i sakkyndiges arbeidsmetoder. Gitt at man kan kalle det metoder. Presse og media synes tilbakeholdne med å gå både dypere og bredere inn i materien når det gjelder kritikk av domstoler. Herunder bruk av ekspertise.
Kildens interesse eller agenda i den aktuelle sak og fremstilling er viktig å ha i mente. Når fagpersoner intervjues om klienters tilbøyeligheter har fagfolkene ikke usannsynlig en agenda: å hvitvaske egne «metoder» og synspunkter når og hvis det kan stilles spørsmål ved ideologier og fremgangsmåter. Ensidig formidlete klientperspektiver er i prinsippet som det heter, like galt journalistisk. Å tilskrive kilder med formell kompetanse ensidig og ukritisk tyngde er ikke god journalistikk hvis man ikke samtidig har sjekket for metode og empiri og faglig standard. Her svikter norsk presse i formidling av lov og rett og diskurser tilhørende familiepolitikk. Dekningen av barnevernsaker er tragisk når man ikke sjekker sosionomer og barnevernpedagogers egentlige og reelle kompetanse. På kunnskap om forholdet mellom foreldre og barn, tilknytningsforhold mv.
Troverdighet er et ofte brukt uttrykk, også i pressesammenheng. Omtrent som med «tillit» noe det selvsagt er viktig å ha. Jo oftere slike ord og uttrykk forekommer i tekster som gjerne kan benekte sin normative karakter, men like forbannet ideologisk førende for selvforståelse og samfunnssyn, jo større grunn til å være skeptisk. Parallellen til bruk av den rettslige standarden «barnets beste» er nærliggende å nevne. Journalister vil sjelden eller aldri stille en jurist eller psykolog spørsmål om hva troverdighet betyr, definitorisk i forhold til pålitelighet, eller retorisk. Spørsmål om troverdighet er like viktig som det er oversett, nemlig om det er personens eller utsagnets troverdighet man viser til når det kildens troverdighet vurderes. I dette ligger en viss spenning i om beskyttelsesfaktoren gjelder selve opplysningen eller personen som står bak. Mange mennesker liker å gjøre seg interessante. Hvor grundig sjekker journalister disse kildenes agenda og troverdighet?
Vi antydet et tenkt «varslerscenario over: Hva om en ansatt i departement (justis eller hvorfor ikke barne og familiedepartementet) tipset VG eller Dagbladet anonymt om interne forhold som tilsa at man i lovarbeide og forslag presentert for Stortinget som den lovgivende forsamling bevisst la tilrette for underkommunisering av viktige motforestillinger, i straffesaker kjent som 0-dokumenter, en type dokumenter som ikke sjelden figurerer i justismordsaker som gjenopptas og ender med frifinnelse. Hvordan ville VG eller Dagbladet reagert om en departementsansatt at dette var avgjørende samfunnsspørsmål som kunne forhindre en lovgivning som tilrettela for myndighetsmisbruk. Ville VG og Dagbladet idet hele tatt luktet på saken?
Wolland og Øvrums bok er fra 1992, før den digitale revolusjon kom for fullt, utgitt på en tid hvor hemmelige tjenester var utfordrende for en kritisk presse. Også disse mener kildevernet må være absolutt. Vi deler ikke dette etiske grunnsynet men finner ellers mye av det Wolland og Øvrum skriver fornuftig. Både for sin tid og med gyldighet i vår tid med digitale utfordringer, hackerangrep og styrte lekkasjer hvor man kan mistenke et visst, om enn et annet samrøre mellom media og myndigheter enn situasjonen for avsløringene om hemmelige tjenester for 30 år siden. I et avsnitt om Kildevern skriver forfatterne (1992, side 108): «Løfte om anonymitet, og muligheten for å påkalle den beskyttelse kildevernet gir, aldri må betraktes som noe fritak fra kravet om kildekritikk. Det er snarere tvert i mot: jo mer anonym en kilde har behov for å være, desto større er kravene til kritisk vurdering og sjekking av såvel kilden som den informasjon hun eller han har overlevert»
