Re-publisert 18.5.2021
Foto: Colourbox
(Oppdatert)
(Publisert første gang 2.4.2013)
Pressens ”Vær varsom-plakat” punkt 1.5, har følgende ordlyd: ”Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre”.
Offentlige myndigheter forventer og nærmest forlanger at pressen skal stille opp å formidle ethvert budskap som de måtte ha å komme med. Men så kan det stilles spørsmål om det offentliges klart manglende vilje til å besvare eller kommentere eventuelle kritiske spørsmål fra media, og som kan bli aktuelt å stille før pressen presenterer et budskap eller en sak.
De aller fleste som jobber med barnevernsaker, har fått erfare hvor vanskelig og nesten umulig det er å få konkrete og troverdige opplysninger fra barnevernet. Selv om det utover enhver tvil kan bevises at barnevernet, har utøvd makt- og myndighetsmisbruk i en konkret sak, så kommenteres sjelden eller aldri heller slike forhold – grunnet taushetsplikten.
Det er helt åpenbart at barnevernet altfor ofte dekker seg bak taushetsplikten, og av ren frykt for å bli avslørt for nettopp utøvelse av makt- og myndighetsmisbruk, noe som forekommer i meget stor grad innen etaten. Erfaringsmessig og på et generelt grunnlag, kan det hevdes at barnevernet ikke tåler at presse og media stiller kritiske spørsmål i det hele tatt.
Samfunnsmagasinet får fortsatt henvendelser fra fortvilte mennesker rundt om i hele landet, og som svært ofte kan fortelle om direkte redselsfulle møter med barnevernet. Det er svært tragisk at en etat som også har som oppgave å yte hjelp til barnefamilier i en vanskelig situasjon, i dag framstår som et rent skrekkens kabinett for de aller fleste.
Grunnet taushetsplikten som barnevernet stadig klamrer seg til når pressen vil stille kritiske spørsmål i en konkret sak, gjør ofte at vedkommende sin sak av andre og utenforstående, lett kan bli oppfattet som altfor ensidig framstilt fra medias side. Det er helt forståelig, men årsaken er igjen barnevernets taushetsplikt, og som er blitt et stort problem for pressen.
Taushetsplikten til barnevernet gjør ofte at media ikke fatter interesse for barnevernsaker og derfor ikke vil ta tak i dem. Dette vet også barnevernet å utnytte maksimalt. Mange som har fått presseoppslag om sine barnevernsaker, også på sfm.no, har rapportert tilbake om både trusler og represalier i etterkant fra ansatte i barnevernet.
Landets folkevalgte på tvers av alle partigrenser, må nå snart innse at noe drastisk må gjøres med både barnevernet og taushetsplikten de er pålagt. Barnevernet må som alle andre offentlige myndigheter, pålegges å besvare henvendelser også i konkrete saker fra presse og media. Først da vil folk så smått kunne få tillit til en etat som i dag, ikke har noen som helst tillit hos de aller fleste i Norge som har hatt eller fortsatt har kontakt med dem.
Redaksjonen
Samfunnsmagasinet