Publisert 28.11.2025
Foto: iStock
Må Charles Babbage (1791–1871) og Ada Lovelace (1815–1852) for evig rotere i gravene de har okkupert i mer enn 150 år!
Om gamle Charles hadde våknet opp og sett hva hans originale oppfinnelse ble brukt til i dag, nesten 200 år etter at han designet den første universale programmerbare datamaskinen, ville han fått sjokk, og forhåpentligvis angret på sitt intellektuelle verk. Universale programmerbare datamaskiner overalt! På armen, i lomma, på soverommet, på kjøkkenet, på kontoret, på skolen, og til og med på dass! «Hjelpe meg for en ulykke!»
Og fagerunge Ada ville neppe vært mindre sjokkert om ho hadde sett hvordan hennes oppdagelse ble brukt, og misbrukt. Ikke bare er datamaskiner brukt til produksjon av musikk og annen underholdning (begge deler opprinnelig beskrevet av henne for bortimot 200 år siden), men også til å fabrikkere data-assisterte mareritt proklamert for hele verden som profetier fra Oraklet i Delphi.
Nei, min gode leser, det var ikke Bill Gates som oppfant datamaskinen, ei heller var det IBM da de lanserte modell 5150 12te august 1981, eller Stevene Jobs og Wozniak som eplekjekke lanserte Apple I i juli 1976. Den universale programmerbare datamaskinen er nok eldre enn så. Selv ikke ENIAC fra 1945, som riktignok var den første elektroniske universale programmerbare datamaskinen, kan smykke seg med gullmedaljen.
(Designet av ENIAC kan kun smykke seg med bronsemedaljen, selv om den var den første som ble ferdigstilt.) Nei, den medaljen går til Charles Babbages Analysemaskin fra tidlig i 1830-årene. Designet til å være Turing-komplett 80 år før Alan Turing ble født, står designet av Analysemakinen fra 1830-årene, ruvende uten sidestykke på førsteplass på pallen over de eldste universale programmerbare datamaskinene.
Den universale programmerbare datamaskinen er uten tvil et vidunderlig verktøy, men dét er alt den er, et verktøy. Den verken produserer sannhet eller bygger samfunn, den bare gjør det den blir satt til å gjøre. Fôrer du den med søppel, tygger den på det, og spytter søppel tilbake. Har du et mareritt du vil publisere, vil ingen datamaskin, uansett hvor stor, kunne bekrefte at marerittet er den hele og fulle sannhet. Sannhetsgehalten i marerittet ditt blir ikke forbedret av noen som helst form for databehandling.
Men likevel sluker folk datasimuleringer rått
Denne prosesserte, sammenpressede, sandhaugen innesperret i en metallboks har, utrolig nok, fått en posisjon i vårt moderne samfunn som tilegner den tilnærmet gudommelig makt. For noen har den til og med overtatt for gudene. Alt man trenger for å bekrefte dette er å ta en tur på byen. Man finner nok av nonner som tilber datamaskinen på sin vei gatelangs, uten syn for annet enn hva deres lille håndholdte skjerm forkynner for dem.
Mange forskere har også tillagt datamaskinen gudommelige egenskaper. Vi har alle fått med oss klimaforskeres snakk om hva deres datamodeller, etter sigende, skal fortelle om jordas usikre fremtid. Men ingen av dem snakker høyt om at datamodellene de bruker ikke er bedre enn det de selv legger inn i dem. Søppel inn gir søppel ut. Vil de ha en temperaturøkning på 50°C på 100 år, er det bare å legge det inn, og modellen vil spytte ut hva man har bestilt. Data-assisterte mareritt forblir ditt eget mareritt, selv om en data-analyse kan bidra til å se hvor galt galt kan gå. Et viktig hjelpemiddel, et viktig verktøy, men ingen sannhet, og dermed heller ingen gudommelig profeti.
Uansett hva man tillegger den universale programmerbare, Turing-komplette, datamaskinen, forblir den bare enda et verktøy i menneskehetens samlede verktøykasse. Og som alle verktøy, kan også datamaskinen være en hammer, for å sitere Adam Savage, av Mythbuster-berømmelse. Den kan brukes til å slå i hjel gamle oppleste og oppdiktede sannheter, eller å slå inn nye oppleste, vedtatte, og like oppdiktede sannheter.
Hva enn datamaskinen brukes til, vil verdien av produktet farges av den som bruker verktøyet, og av den som bruker produktet verktøyet har produsert. Bruk den intelligent.
Tore L. Tangen
