Publisert 22.10.2021
Foto: Colourbox
Av Ole Texmo
Ny regjering; ny justisminister. En visjonær og handlekraftig politiker på 28 år. Politiske signaler? Gjenopptakelse. Tengs—saken. NAV-sakene. Reversering av domstolsreformen? Rettsstatens muligheter og begrensninger. Foreldelse til besvær. Når urett befester seg. På den ene eller andre måten. «Nå er det vanlige folks tur». Bob Dylan revisited: A Hard Rain is Gonna Fall.
I løpet av siste ukes ufrivillig opphold i serien grunnet tekniske problemer, har vi like godt fått ny regjering og ny justisminister. Noen redaksjonelle endringer blir det alltids men seriedel-overskriften ligger fast. Hos den nye regjeringen Støre ligger EØS-avtalen og arbeidslinja fast. Altså både den politikken med tilhørende handlingsrom som førte til brudd på EØS-retten for de NAV-fordømte, og selve avtaleverket. Noe annet ville vært sensasjonelt, da det ikke er bare bare å endre på norsk tilknytning til EØS. Senterpartiet er med på notene. Med relevans for vinklinger i denne serien kan Domstolsreformen bli endret, noe vi ikke beklager. Verken på den ene eller andre måten.
Vi forutsetter at historien om Tengs-saken (også kalt Karmøy-saken) er noen lunde kjent. Etter at politiet nå relativt nylig i et brev til Birgitte Tengs fetter definitivt har sjekket ham ut av drapssaken hvor etterforskingen ble gjenåpnet, og med ny siktet person, har fetterens advokat Arvid Sjødin varslet at han på vegne av fetteren vil kreve gjenopptatt erstatningsdelen av saken. Fetteren ble dømt til å betale erstatning til Birgittes familie, til tross for at han ble strafferettslig frifunnet. Saken er en verkebyll for den norske rettsstaten, da den sivile delen av sakskomplekset allerede har medført mange runder og null resultat. Retten har kjørt seg fast i prosessualitet.
Da fetteren vant i Strasbourg for snart 20 år siden og fikk medhold i klagen om brudd på uskyldspresumpsjonen (EMK art 6.2), gikk det ingen automatikk i at han dermed på alle måter var å anse som uskyldig. Sivilretten har lavere bevisterskel: Fremdeles, inntil fetteren vinner også den sivile delen av denne rettstragedien, kan han regnes som «skyldig». I sivilrettslig forstand. Selv om politiet har sjekket ham ut for godt, noe man ga signaler om for flere år siden da nyere oppdaterte DNA-analyser utelukket fetteren. Lovverket er visstnok under revisjon, men sånt tar tid. Mye prestisje er bundet opp, ikke minst i Gulating hvor man lenge hevet seg over EMD.
Røren er i hovedsak skapt av jurister og kan kalles juristeri. At det er pinlig for Norge å bli felt flere ganger for brudd på artikkel 6.2 om at man er å anse som uskyldig inntil det motsatte er rettskraftig bevist, synes ikke å ha gått inn overalt. I etterkant av dommene i Strasbourg hvor også Ulf Hammern fra Bjugn-saken vant mot Norge, fikk norske toppjurister, særlig innenfor Akademia, boltre seg med bortforklaringer. Det kunne virke som om man ikke tok poengene fra Strasbourg. Ikke ulikt det som skjer nå etter at EMD har dømt mot Norge i temmelig mange barnevernsaker. Lekmannsjuryen bestående av «vanlige folk» frifant Hammern på alle tiltalepunkter. Men Hammern ble ikke tilkjent erstatning da han ifølge juristene ikke hadde sannsynliggjort sin uskyld.
Når uretten slår tilbake kan det skje på to måter. Minst. Den ene er at uretten oppdages, erkjennes og repareres med frifinnelse og endring av domspremisser og konklusjon – sivilt og strafferettslig. Den andre er at uretten ikke erkjennes, men befestes og ytterligere påplusses ved at manglende innrømmelse av justisfeil blir så pinlig at skamløsheten overtar. Det fins de flere eksempler på i norsk rettshistorie, også i mellomtilfeller som da Førstestatsadvokat Lasse Quigstad ville trekke flere millioner fra Per Lilands erstatningsbeløp for kost og losji. Han skulle jo ikke sittet i fengsel og belastet norske skattebetalere må vite. Mange toppjurister forsvarte Quigstads resonnement.
Torgersen-saken, som vi i likhet med Liland-saken beskrev i Samfunnsmagasinets serie fra 2006 (se oversikt og link til enkeltserier og delartikler i menyen øverst på forsiden) blir ikke gjenopptatt etter 7. forsøk. Den er nok kjørt. Der sitter prestisjen veldig langt inne. En sak vi har såvidt nevnt er Baneheia-saken hvor den ene dømte Viggo Kristiansen får sin sak gjenopptatt. Kommisjonen var imidlertid delt i knappest mulig flertall, og utfallet der er ikke gitt. Vi har også gjenopptakelse av flere straffesaker som i sin tid la til grunn at trygdeeksport var i strid med norsk lov og ikke nok med det, også strafferettslig nødvendig å sanksjonere. Vi kaller dem NAV-sakene.
For både Baneheia-saken og NAV-sakene kan det i tråd med praksis i gjenopptakelsessaker legges ned påstand om frifinnelse. Da får vi ingen reell prøving av bevisene og heller ingen fullgod forståelse av hvorfor det gikk galt i tidligere rettssaker. Men vi kan også få den interessante situasjon at påtalemyndighet fortsatt legger ned påstand om skyld, og for NAV-sakene hevder at kriminaliseringen var berettiget. Da og nå. Hvor sannsynlig et slikt scenario er skal ikke spekuleres i. Kun nevnes. For Baneheiasakens vedkommende bør man ikke ta for gitt at den ender med frifinnelse. En påstått urett kan slå tilbake, for å holde oss til arbeidstittelen for seriedelen. På den ene eller andre måten
Gjenopptakelse handler om nye muligheter for å vurdere om det har forkommet justisfeil. Dette skal retten og jussen ta seg av. Som et frampeik til neste planlagte seriedel om forholdet mellom rett og politikk, kan vi si at reversering (f.eks. Domstolsreformen) av lover handler om politiske konsekvenser for rammene og vurderingene i lovene, om vilkår og kriterier blant annet. Og om terskler. Hvis vi ikke har nevnt det allerede skal altså arbeidslinja og handlingsrommet ligge fast når den nye regjeringen overtar. Kommunereformen skal visstnok reverseres. Her blir det mat for advokater, konsulenter og byråkrater. Selv med en regjeringssjef som i annen hver setning hevder at «nå er det vanlige folks tur».
En 28 år gammel jurist med bakgrunn fra advokatkjendisfirma Elden samt reality-programmet 71 grader nord blir justisminister. Fra ABC-nyheter 14.10.2021 henter vi denne erklæringen: «Støre var preget av hendelsene på Kongsberg dagen før. Den nye justisministeren Emilie Enger Mehl (Sp) er blitt holdt løpende orientert, redegjorde han. Det er et ungt regjeringslag, med en gjennomsnittsalder på 46 år. Mehl er regjeringens yngste, 28 år gammel. Men hun er klar for oppgaven, mente Støre. –Hun går på en stor jobb i ung alder, men vi er trygge på at vi har fått en visjonær og handlekraftig politiker som tar fatt på dette feltet, sa Støre. Men den nye justisministeren må også ta tak i bredden på justisfeltet, redegjorde Støre, og nevnte både beredskap, utfordringer fra internett og kunstig intelligens, domstolene og straffesakskjeden som områder som skal vies oppmerksomhet.
For å hindre gjenopptakelse har rettsstaten sine ordninger, ikke sjelden stoppes søksmål grunnet foreldelse. Tragisk nok rammer dette reelle ofre som traumatiserte av hendelsene og uvitende om prosessuelle fremgangsmåter ikke får seg til å fremme krav i tide. Spørsmål om foreldelse blir gjerne gjenstand for lovgivning på bakgrunn av politiske signaler. På den ene eller den andre måten. Retten er imidlertid ikke alltid med, noe vi har erfart (se serie om «Tid for oppgjør»).
I nyhetsbildet ser vi at gamle krigsforbrytere stilles for retten trekvart århundre etter udådene, og en av denne skribents store helter Bob Dylan er nå saksøkt for angivelig å ha seksuelt misbrukt en jente i 1965. Søksmålet kom dagen før fristen gikk ut for å benytte seg av en midlertidig lov kalt «The Child Victim Act». Denne skulle muliggjøre søksmål som ellers ville være foreldet. Visstnok har 10 000 saker kommet inn som et resultat av loven. Amerikanske tilstander vil noen sikkert si. Jeg sier som Dylan selv i det jeg velger å tro at for Dylan og endel andre påståtte overgriperes vedkommende er det alltid minst to sider av en sak: «A Hard Rain is Gonna Fall.»
