Publisert 13.7.2020
Foto: Colourbox
Der har den siste tiden igjen vært en del innlegg i aviser om leserinnlegg som ikke får komme på trykk. De er som regel tema-baserte – d.v.s. at visse temaer bare godtas vinklet fra en bestemt side – nemlig den siden som passer mediene best som offisiell politisk korrekthet.
Mye av det som nektes å komme på trykk er temaer/meninger som går på tvers av majoriteten av mediefolkenes offisielle meninger – de rundt 80% av norske journalister som tilhører den politiske venstresiden. Det disse folkene har utbasunert gjennom avisene, radio og TV er nemlig det korrekte – det er «sannheten», og må ikke bli motsagt! Norske medier (les journalister) driver en utstrakt sensur overfor mennesker med andre meninger enn deres egne. Det mest sannsynlige er at det et eller annet sted «på toppen» sitter en eller annen «gud» som har bestemt og informert dem om hva som kan trykkes eller ikke, og hvordan de respektive temaene skal vinkles.
Mediene skal ut fra Grunnloven medvirke til enhver borgers rett til å gi uttrykk for sine meninger innen for grensene for personlig sjikane/injurier mot navngitte personer. Men mediefolkene har tatt seg mer og mer til rette med sensur ut fra sine egne ståsteder. Når det gjelder avisenes fremgangsmåte så består den i første rekke av å unnskylde seg med at de »dessverre» ikke har plass til ens innlegg «denne gangen». Men når «denne gangen» strekker seg over f.eks. 6 måneder ser man jo selvsagt løgnen. Undertegnede har i ½ år sendt inn et oppsett til en avis i Bergen hele 9 ganger. Det inneholder berettiget kritikk mot i første rekke Bergens-politikerne generelt og deres penge-fråtsing til flere luksus-prosjekter som byen egentlig ikke har råd til. De som styrer i Bergen for tiden har sitt ståsted på venstresiden – og det har avisen som nekter å ta innlegget på trykk. De beskytter altså sine egne mot kritikk. Etter en rekke spørsmål om hvorfor innlegget ikke kan trykkes etter så lang tid (det er fortsatt like aktuelt!) – får jeg aldri svar/kommentar! Dette er jo en ekstrem form for arroganse og direkte frekkhet.
Det paradoksale er at dersom man ville ta opp dette store og alvorlige medie-problemet til offentlig debatt, så må man jo innom de samme mediene – avisene, TV og radio. Der sitter jo journalistene med bukten og begge endene. Ytringsfrihetsmessig er vi for lengst kommet på god vei inn i et totalitært system hvor motforestillinger til mangt og mye ikke lenger tolereres! Må man gå så langt i det såkalte demokratiske Norge at der må en event. rettslig avgjørelse til for å få det aktuelle temaet opp til offentlig debatt og avklaring? Jeg bare spør! Konklusjonen er at «den fjerde statsmakt» nå er moden for et «statskupp» i ytringsfrihetens navn!
Wilfred Høsteland
