Publisert 20.1.2023
Foto: Colourbox
Vi leser i Adresseavisen 11. januar om Runa som jobber 3 dager i uka som it-konsulent på en stor arbeidsplass i Trøndelag, men hun skjuler for kolleger og sjefen at hun også er trygda.
Da «Runa» var i midten av 20-årene, ble hun erklært 100 prosent ufør. Nå er hun i 30-åra og har kommet seg ut i jobb, akkurat slik Nav, politikerne og storsamfunnet vil at man skal, hvis man kan. Men hun føler at hun stadig må kjempe mot andres fordommer. Vi skjønner Runa godt. De siste årene har det vokst frem en ukultur hvor uføre blir sett ned på. Noen har gått så langt at de kaller de uføre for «snyltere» eller «tapere».
Nav har feilpraktisert lover som har ført til urettmessig fengsling av personer med krav på støtte fra Nav. Har måten samfunnet omtaler de «uføre» på, bidratt til denne skandalen? «Naver», kanskje enda mer «uføre», har i den siste tiden vokst frem som skjellsord. Ordene blir forbundet med folk som ikke gidder eller vil jobbe, og ikke hva ordet faktisk innebærer.
Uføretrygden gis til dem som har varig nedsatt inntektsevne på grunn av sykdom eller skade. Dette betyr ikke at de ikke vil jobbe, men at de ikke kan. Jeg er overbevist om at nesten alle som går på uføretrygd, mye heller ville hatt muligheten til å jobbe enn å motta trygd. Penger fra Nav vil aldri kunne tilby samme frihet man har som arbeidstager.
Uførereformen skulle legge bedre til rette for å kombinere uføretrygd og arbeid, slik at flere kan bruke sin egen arbeidsevne og forsøke seg i jobb uten å risikere tap av rettigheter. Det er grunnleggende viktig at den enkelte kan bidra med noe av verdi, både i og utenfor arbeidslivet. Skal man lykkes med det så kan man ikke blir sett ned på og mistenkeliggjort.
Vi trenger rett og slett en holdningsendring hos folk, hos arbeidsgivere og hos politikerne, som fremdeles tror at de uføre sitter med et sugerør i statskassa. Det er heldigvis lov å arbeide selv om man er ufør.
Svein Otto Nilsen
Gruppeleder for Pensjonistpartiet i Trøndelag fylkesting
