Publisert 6.3.2026.
Illustrasjonsfoto: (Colourbox Arkiv)
Leder.
Samfunnsdebattant Terje Haugom, skrev den 3.3.2026 i sfm.no et innlegg med tittelen «Er ikke sensur det rette ordet». Som både frilansjournalist i mange år samt ansvarlig utgiver av sfm.no i over 28 år, så vil jeg følge opp hans innlegg med denne lederen.
La meg først starte med følgende: Bare de som støtter «toneangivende» medier, og som er 100 % «politisk korrekt», skal ha lov til å uttale seg? Alle andre skal forbli tause. Ja, slik føles det for mange som skriver innlegg til den norske pressen. Politiske meninger (som av systemtro medier ansees være politisk ukorrekt), får stadig mindre eller ingen spalteplass. Og det til tross for det evige snakket om det såkalte demokratiet, den fantastiske rettsstaten, presse – og ytringsfriheten.
Det har nå gått så langt at dersom noen uttrykker tydelig at man også må ta vare på sitt fedreland, ikke minst folket som bor der, så blir man raskt stemplet enten som nasjonalist eller rasist fra enkelte sider. Hadde man gjort det samme under 2. verdenskrig, ville man kanskje blitt hedret som en god og lojal norsk borger. Komisk, ja til de grader!
Fra tid til annen avslører pressen sin egen dobbeltmoral, men ofte uten at den selv vil innrømme det. Dersom en godt kjent person (fra en spesiell side i norsk politikk), framsetter kritikk om eksempelvis asyl- og flyktningpolitikk, ja – da er det helt på sin plass at slikt materiale må tildeles spalteplass. Nåde dersom vanlige dødelige eller noen fra den frie pressen framsetter liknende kritikk, da risikerer man raskt å bli stemplet på direkten som rasist m.m.
Denne standard reserveringen er også godt kjent. «Vi hadde dessverre ikke plass til ditt innlegg denne gang», og kanskje fordi man ikke liker innsenderen, og selv om man aldri har møtt vedkommende personlig. Det kan være mer enn nok at en person er blitt uriktig anklaget og/eller løyet om i en eller annen forbindelse. Ofrene bryr ofte norsk presse seg ikke om. Det er så mye mer spennende å fare med ren sladder.
Det er altså helt i orden at medier som nekter å ta inn kritiske kommentarer og meninger om ulike saker og ting fra enkelte, selv til tider kan presentere materiale som av andre derimot kan oppfattes som både støtende og ganske så krenkende. Man skal bare ikke få lov til å påpeke det. Hva er egentlig forskjellen på en seriøs mening og en annen seriøs mening, en seriøs ytring og en annen seriøs ytring, så lenge man holder seg saklig til samme tema, ikke minst opptrer både høflig og med respekt overfor andres meninger og ytringer?
Man burde kunne forvente at velskolerte mediefolk, forstår hva de selv holder på med. Ikke minst bør de vite hva presse- og ytringsfrihet betyr i ordets rette forstand. Leser de selv aldri «Vær varsom-plakaten»? Der står det jo klart og tydelig allerede i innledningen. Ser vi videre på bl.a. språkbruk i dagens medier, så er ikke den av aller beste kvalitet som den en gang var. Nå har også «toneangivende» medier tatt i bruk ord og uttrykk som «seriøse medier» egentlig burde avstå fra. Og stadig flere + artikler dukker opp. Disse må leserne betale for. De som ikke har så god råd, går ofte glipp av viktig informasjon.
At det har gått nedforbakke med den etablerte pressen i Norge, er egentlig ikke så rart. Man skal ikke lenger få uttrykke sine meninger, ikke uten å risikere å bli stemplet enten som «rabulist», «ekstremist», «islamofob» eller «nettroll». Men det er helt ok. og legitimt for spesielle grupper i vårt samfunn, og stadig få lov til å komme med alt mulig om dem de selv ikke liker, bare ikke andre gjør det om dem. Da blir det bråk. Og bak dem står da et pressekorps klar til å angripe enhver som prøver seg.
Er det dette som defineres som pressedemokrati i dagens Norge? Skal demokratiet overleve i framtiden, må det til en kraftig modernisering og en genuin demokratiseringsprosess i norske medier. Samtlige redaktører burde møtes for å ta en reell voksen tverrpolitisk debatt og diskusjon om norsk presse- og ytringsfrihet. Det er også en stor fare for demokratiet når spesielle politiske sider (de med mye penger), stadig får større makt over våre allmenne medier.
Pressen i Norge er ikke lenger så fri som den bør være. Det er også latterlig når medier skriker høyt opp om mangel på ytringsfrihet i spesielle land, samtidig som de selv ikke er i stand til å leve opp til demokratiet og uavhengigheten og objektiviteten som skal råde i pressen – generelt sett. Komisk, ja – ærlig talt slik både jeg og ganske mange med meg ser det.
Følg derfor godt med i vår nye serie «Media og Mangfoldet» som i disse dager blir ført i pennen av skribent Ole Texmo.
Jan Hansen
Ansvarlig utgiver
Samfunnsmagasinet
(Medlem av NJ).
