Publisert 18.9.2220
Illustrasjonsfoto: Colourbox
Helt siden januar 1998 har bl.a sfm.no presentert en rekke veldokumenterte saker som omhandler norsk barnevern, enkelte sakkyndiger og enkelte psykologer og deres troverdighet. Norsk barnevern kan neppe påstås å tilhøre kategorien av troverdige offentlige etater. Og med bakgrunn i erfaringer på en rekke områder, relatert til bl.a. gransking av barnevern, barnehjem, fosterhjem og relevante barnevernsaker, så viser det seg at min påstand om at barnevernets troverdighet ligger meget langt nede på troverdighetskalaen, slettens ikke er overdrevet likevel. Hvorfor får barnevernet enda flere fiender? Sfm.no starter snart en ny serie artikler knyttet til barn, familie, rettsapparatet m.m.
Det ligger i selve ordet barnevern at barn skal vernes, ikke plages og fjernes. Barn blir i de aller fleste tilfeller både vernet og ivaretatt av sine egne foreldre og familie. Men neimen om de alltid blir det fra barnevernets side i svært mange tilfeller. I media ble det en gang i tiden framsatt en påstand om at flere hundre barn ble nektet psykologhjelp av egne foreldre. Jeg nekter ikke for at enkelte foreldre kan ha nektet barna sine å bli undersøkt av psykolog. Seriøse medier må nemlig ta høyde for at det kan finnes svært så gode og legitime grunner for en nektelse. Ofte skyldes dette at fagfolk ikke alltid gidder å høre på det foreldre har å komme med. Selv utsagn, ytringer og meninger fra foreldre med likeverdig kompetanse og utdannelse, tas mange ganger heller ikke hensyn til. Vi må heller ikke underslå fakta at enkelte barnevernansatte og enkelte samarbeidende psykologer og sakkyndige, selv trenger hjelp noen ganger. Noen innen nevnte kategorier trenger faktisk også hjelp, og grunnet egne påstander om at de aldri gjør en eneste feil og at de heller aldri lyver. Au da!! «Man skal ikke tro på alt det barna sier», sier barnevernet. «Man skal tro på det barna sier», sier også barnevernet. Paradoksenes tid er med andre ord tydeligvis fortsatt ikke over.
Det er ingen overdrivelse å hevde at enkelte psykologer og sakkyndige også trenger hjelp, og grunnet egen personlig og sykelig trang til å ødelegge andre mennesker som innehar både sunt folkevett, ikke minst evnen til å kunne tenke både klokt og rasjonelt. Vi snakker her om mennesker som ikke alltid tar for god fisk alt det enkelte psykologer og sakkyndige kan finne på å komme med, både av kontroversielle, og noen ganger også, meget sterkt selvmotsigende utsagn. Sjekk gjerne i denne forbindelse også hvilken diagnose seriøse fagfolk innen psykologi, nettopp stiller på mennesker som framstår som totalt ufeilbarlige. Og at det også finnes klare eksempler på legitime og berettigede grunner for å nekte et barn psykologhjelp, skal jeg redegjøre for her. Personen dette handler om, har aldri vært i kontakt med barnevernet, men likevel har saken relevans til de forhold som her er beskrevet.
FAKTA
En skolepsykolog fra Vestlandet, «dømte» en gang på syttitallet en syvåring som hjerneskadet fordi hans tungebånd var for stramt. Ingen sakkyndig hadde giddet å høre på foreldrenes mening, en mening som tilsa at guttens deres hadde et for stramt tungebånd. Guttens mor hadde på dette tidspunktet skaffet seg bred erfaring med barn fra bl.a. sykehus, barnehager og privat barnepleie. En dag fikk gutten høy feber. Moren var redd for at gutten muligens hadde fått hjernehinnebetennelse. Han hadde nemlig vondt for å bøye hode til sidene samt og opp og ned. Guttens far brakte derfor barnet i all hast til legevakten. Legen som var på vakt syntes gutten snakket noe merkelig for å være nesten syv år. Han tok seg faktisk tid til å lytte til det faren hadde å fortelle i forbindelse med guttens taleproblemer.
Guttens far fortalte legen at gutten av en psykolog og noen eksperter, var blitt stemplet hjerneskadet. Legen ble mildt sagt rystet og sjokkert over slike udokumenterte diagnoser og påstander. Han hentet resolutt en saks og klippet opp tungebåndet på gutten. Gutten hadde i forkant fått smertestillende medisin grunnet kraftig halsbetennelse og heldigvis – ikke hjernehinnebetennelse. Etter noen få uker begynte også gutten å snakke normalt. Foreldrene nektet i ettertid at barnet ble undersøkt av de aktuelle «ekspertene»? og den aktuelle psykologen. Sistnevnte tilbød også guttens foreldre bruk av Ritalin. Saken ble først omtalt i Bergens Tidende i mai 1979. Siden fulgte flere riksmedier opp. Mange var sjokket over «dommen».
Dersom nå foreldrene hadde fulgt vedkommende psykolog sitt råd, og som også gikk ut på å plassere gutten på en institusjon eller skole for evneveike, så hadde gutten i dag sannsynligvis også vært glemt, bortgjemt og neddopet på nettopp en slik. I dag er gutten utdannet fagmann med svennebrev innen sitt yrke. La meg avslutte med følgende oppfordring til alle journalister i Norge. Den som seriøst går inn for å lete og hente fram reelle, holdbare og dokumenterbare fakta, finner dem som regel også. Dette var noe jeg selv fikk lære en gang i tiden da jeg begynte med frilans journalistikk. Og det er nå flere tiår siden. Det er fortsatt ikke for sent for noen å lære seg viktigheten og betydningen av reelle fakta med høy sannhetsgehalt.
Jan Hansen
Ansvarlig redaktør
Samfunnsmagasinet
