Oslo. 19.8.2016
Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ Senior)
Foto: Colourbox
Norge har de siste ti årene fått barnevern ”eksperter” i hopetall, slike som har kastet seg inn i diverse og debatter og diskusjoner omkring barnevern og ofre for etatens mangeårige overgrep.
Ganske mange i Norge er med tiden blitt selvutnevnt «ekspert» på barnevern. Særlig fagfolk (akademikere), virker å ha svært liten eller ingen peiling på hva de snakker om til tider, langt mindre på hva de driver med. Hvor mange av dem som også har erfaring med egne barn kan selvsagt ikke fastslås, men det er fullt lov å lure på om de i det hele tatt har slik last i sin bagasje.
Vedtas tatt før fødselen
I dag er det mange som spør seg om hvor morsfølelsen til særlig kvinnelige ansatte i barnevernet er. De som sitter og fatter vedtak om omsorgsovertakelser, og før et barn engang er født, må mangle det mest elementære, særlig empati og sunn fornuft. Forestill dere hva en kvinne, en som i 9 måneder har båret på et levende foster føler seg innvendig, i det hun får vite at barnet hennes, ja nettopp hennes, er blitt ”tatt” av barnevernet, og før kvinnen (barnets biologiske mor), selv fikk anledning til å både se og utøve den aller første og livsviktige kontakten som skjer mellom en mor og et barn like etter en fødsel.
Det viser seg også at det fortsatt er mange fagfolk som ikke har begreper om hva en tvangsplassering eller omplassering i barndommen, senere kan føre med seg av psykiske skader og konsekvenser for den som rammes. I denne forbindelse kan man og med rette spørre seg om hvorfor Norge stadig får flere unge uføre. Sfm.no våger å påstå at barnevernet står bak produksjonen av ganske mange av dem. Dette er fakta som våre politikere og myndigheter også vet stemmer med realiteten, men ikke liker å få hverken se eller høre om. Norsk By- og regionforskning kan fortelle litt av hvert om våre politikere bare gidder å undersøke fakta.
Ofrene er ekspertene
Hos genuine barnevernofre kan både lekfolk og fagfolk innhente stor kunnskap og lærdom. Men barnevernets ofre både glemmes, overses og utelates helt i så godt som samtlige ”debatter”, som bl.a. florerer blant selvutnevnte «eksperter» både på Internett, i radio, i tv, i aviser og ukeblader. Mange av utsagnene og kommentarene til slike ”eksperter”, er noen ganger så til de grader tåpelige at tarmene vrenger seg.
Gjentatte forsøk gjennom mange år er gjort av flere enkeltpersoner, med det for øye å få i gang skikkelige seriøse nasjonale debatter, også i nasjonale medier – gjeldende barnevernet og deres ofre, og der selvsagt reelle ofre må inngå i selve panelet dersom debatten i det hele tatt skal bli ansett som seriøs. Men igjen har både politikere og myndighetspersoner vist seg for feig til å delta når de er blitt forespurt. De har ikke engang våget å møte reelle ofre for barnevernet ansikt til ansikt.
Tåpelige og useriøse ”eksperter”
Så langt har heller ikke våre medier tatt noen som helst reelle initiativ, langt mindre vist vilje eller interesse for å få i gang nasjonale debatter hvor barnvernsofre inngår. Ikke engang fagfolk som man skulle forvente seg hadde engasjert seg langt mer, ikke minst grunnet egne kraftige og kritiske utsagn om media, barnevern og deres ofre. En blir mildt sagt forbauset når også slike ikke engang bryr seg.
Av årsaker som nevnt, framstår også slike ”eksperter” både som tåpelige og useriøse. Årsaken er vell den at dersom de hadde latt reelle ofre fått slippe til, så ville de selv blitt avslørt for stor mangel på realkunnskap, kanskje også på flere andre områder. Og den risikoen vil ikke slike «eksperter» ta. Det kunne jo også skade deres personlige image.
Sannheten må tåles
Kritikken mot norsk barnevern er flengende og stadig økende, men slettens ikke uten meget gode grunner. Det meste av kritikken kan forklares og begrunnes, men ikke uten at reelle ofre får komme offentlig til orde. Da først vil de aller fleste andre forstå hva som kan og må gjøres annerledes, endres og forbedres, slik at vi kan få et skikkelig og velfungerende vern for barn og deres familier, slike som måtte trenge hjelp over en periode, ikke hele livet dersom man da ikke er syk.
Å sette seg ned å produsere barnevernofre grunnet en barnefamilies svake økonomi, er fullstendig umoralsk, rett ut sagt kriminelt og helt utilgivelig. Årlig skjer flere omsorgsovertakelser grunnet nettopp svak økonomi i en barnefamilie, særlig dersom man er eneforsørger. I stedet for å hjelpe dem som har behov, så tar man i stedet barnet og betaler tre ganger mer til andre som stiller opp som fosterforeldre. Bare her burde våre politikere se galskapen. Sannheten må tåles selv om man ikke liker den.
