Publisert 6.1.2020
Foto: Wikipedia
Under den siste regjering Stoltenberg, var det altså Inga Marte Thorkildsen som var statsråd i Barne- og familiedepartementet. Da begynte de med at barn skulle fratas sine biologiske foreldre og så bli plassert enten hos fosterfamilier eller på anstalt. I den tiden ble det bestemt at kommuner skulle få ekstra tilskudd for hvert barn kommunens barnevern fikk tatt over omsorgen for og her ble domstolene og politiet flittig brukt, eller rettere sagt misbrukt for å få ordnet omsorgsovertagelse. Barn led overlast.
De grunner som barnevernet yndet å bruke, var at det var mye rot i hjemmet, mor lekte ikke nok med barna. Dårlig økonomi var også en yndet grunn. Det var stort sett ressurssvake familier som gjerne ba kommunen om støtte som ble rammet og det var alene mødre som gjerne ble fratatt barna med gjerne en dom at de ikke kunne ta vare på sine barn, der psykolog skrev 2 rapporter, en positiv som mor fikk og en negativ som ble brukt mot mor i retten. Mor ble med det dolket i ryggen, som det heter av psykologen som hadde besøkt den lille familien.
Far til barna gav ofte totalt blaffen. Ikke betalte han de bidrag han hadde plikt til og i de sakene som barnefar ble funnet, så trakk staten mannen for bidrag, men var veldig sene med å sende ut pengene til mor og det var ikke beløpet som mor skulle ha, hun fikk, nei da der hadde staten trukket gebyrer på dette. Bidraget samt barnetrygd var ikke nok til å klare seg. Når så mødrene tok kontakt med kommunen, var det for å få tilskudd, men det endte med omsorgsovertagelse. Barnevernet nektet mødrene å selv velge hvem som skulle representere dem. Barnevernet selv skulle plukke ut hvem som skulle representere damene. Det ble gjerne til at barnevernet plukket ut en advokat det var lett å smøre, slik at denne rett og slett saboterte sakene for familiene. Ingen i det hele brød seg om å høre barnas mening om dette. Det er noe de har plikt til etter både barneloven og barnekonvensjonen.
Barnevernet har tatt seg grovt også av innvandrerbarn og barn fra familier, der en av partene var fra andre land. En Brasiliansk kvinne søkte for seg og sitt barn tilflukt i den Brasilianske ambassaden. En norsk kvinne flyktet for seg og sitt barn til Polen. Der søkte hun om asyl. En kvinne med barn søkte også tilflukt på Filippinene. Det var like før barnevernet opprettet sak på disse. De hadde skaffet en fosterhjemsplass for barna allerede, så sikre var de på å få overtatt omsorgen for barna. Damene, både hun som flyktet til polen og hun som flyktet til Filipinene fikk umiddelbart innvilget asyl, med tillegg at Polen kom med en flengende kritikk av Norge. Det russiske barneombudet hadde kjørt hardt ut mot Norge i både direkte kritikk og i russiske medier, der de beskyldte Norge for at Norge legaliserte menneskehandel med små barn, ja for det var det det var, ikke annet enn menneskehandel.
Kommunene fikk økte overføringer for hvert barn de fikk tatt fra de biologiske foreldrene, jo flere barn, desto mer fikk de fra staten. Fosterfamiliene fikk plusset på familiens inntekter både fra stat og kommune. Dette skulle være lønn og utgifter til barna, men fosterfamiliene brukte alt på luksus til familien. Hverken stat eller kommune krevde regnskap. Hun som flyktet til Filippinene og oppsøkte myndighetene der, fikk ikke fred lenge, da to representanter fra det norske barnevern, sammen med to politibetjenter og der kom de med at damen hadde kidnappet ungen. De norske politibetjentene viste opp et dokument at damen hadde blitt tiltalt for kidnapping. Da ble damen satt i en celle, men politiet bestemte seg for å få tatt DNA både av mor og barn. Det de fant ut var at barnet virkelig var ungen til hun de hadde i cella. Mens damen var i cella, var det en kvinnelig politibetjent som tok seg av barnet. Nå fikk de som hadde kommet helt fra Norge på grunn av ett barn, de ville ta fra moren, uten at de hadde noen gyldig grunn de kunne bruke på Filipinene. De fikk 24 timer på seg til å forlate Filipinene.
Slik har barnevernet hundset med barnefamilier gjennom mange år, både norske som barn av foreldre med utenlandsk bakgrunn. Det var også en del som havnet i famille der mannen var pedofil, så da kan man si at det var fra asken til ilden. Resurssterke foreldre fikk gjerne være i fred, selv om der fløt det av alkohol og annet dop i tide og utide, men det var det ingen som i det hele tok notis av. Gjennom disse årene har foreldre som har blitt fratatt sine barn gjort det eneste rette, saksøkt Norge også i EMD, Strasbourg. Der har Norge nærmest blitt slaktet.
Har det blitt noe bedre? Nei da, En statsadvokat utalte at i Norge gjelder kun norsk lov. Denne statsadvokaten kan ikke forstå mye jus. Like etter krigen ratifiserte Norge både EMK og menneskerettserklæringen. Så kom menneskerettsloven, altså allerede da dette ble ratifisert var det også Norsk lov, men så kom Grunnlovens § 92. Det sidestilte menneskerettighetene elegant med Grunnloven. Jeg er skremt hvor lite de høyt utdannede juristene forstår seg på jussen, blant både regjeringsadvokat og statsadvokat. Hva med dommer standen? Det er ikke noe bedre der.
Advokater tør ikke å mukke, for de er redd for å miste jobben, men jeg har aldri vært advokat og har med det sagt ifra. EMD har sagt ifra at norske dommere dømmer ikke etter lov, men etter trynefaktoren og det er noe jeg tror på, så mange justismord du finner i Norge. Altså, Norge er ingen rettsstat, som det har blitt hevdet, kun en simpel totalitær stat, der folket ikke har noen rettigheter i det hele tatt.
Hans Bauge
Samfunnskritiker.
