Publisert 3.5.2021
Illustrasjonsfoto: Colourbox
Rettsvernet for barn og unge under barnevernet er langt fra sikkert. Sfm.no har sett nærmere på en fortsatt gjeldende forskrift for barneverninstitusjoner. Den viser faktisk at barn og unge likevel kan utsettes for uverdig og krenkende behandlinger fra «behandlere» – med loven i hånd.
Den 15.11.2011 kom det en ny forskrift fra BLD som omhandler rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjoner i Norge. Denne skulle blant annet sørge for at barn og unge som er tvangsplassert i barneverninstitusjoner, ikke ble utsatt for uverdig eller krenkende behandling. Ofte utarbeides og vedtas det forskrifter i Norge som synes å være lite gjennomtenkt fra starten av.
I den aktuelle forskriftens § 7 som omfatter «vern om personlig integritet» heter det blant annet at, «den enkelte beboer skal selv kunne bestemme i personlige spørsmål», men så heter det videre at «så langt dette lar seg forene med formålet med plasseringen og institusjonens ansvar for å gi forsvarlig omsorg for den enkelte, herunder er forenlig med beboerens alder og modenhet. Likeså skal bestemmelsesretten la seg forene med institusjonens ansvar for driften, herunder ansvaret for trygghet og trivsel for alle på institusjonen».
Her sier altså myndighetene aller først klart og tydelig at den tvangsplasserte har rett til å «selv kunne bestemme i personlige spørsmål». Et meget viktig personlig anliggende og spørsmål er ofte tvangsplassertes internasjonale rett til kontakt med foreldre, søsken, øvrig familie, venner og bekjente når de er plassert i fosterhjem, private eller offentlige barneverninstitusjoner.
Vi vet fra tidligere erfaringer med barnevernet at etaten svært ofte hindrer slik kontakt i de aller fleste saker, for de vet jo fortsatt hva som er til «det beste for barnet», og selv om de samtidig er vel vitende om at deres handlinger strider både med forskriftens § 7, i tillegg til EMK og FNs barnekonvensjon.
I forskriftens § 7 heter det også videre:
«Innenfor de rammer som følger av annet ledd skal institusjonen bl.a.:
a) sørge for at beboeren får ivaretatt retten til å bli hørt og retten til medbestemmelse, herunder får delta ved utformingen av institusjonens daglige liv og ved avgjørelsen av andre forhold som berører beboeren,
b) legge til rette for at beboeren får ivaretatt sine personlige interesser og delta i ønskede fritidsaktiviteter,
c) vise respekt for og ta hensyn til beboerens og foreldrenes livssyn og kulturelle bakgrunn,
d) vise respekt for beboerens rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.
Beboeren skal ikke utsettes for utilbørlig påvirkning eller påtrykk av livssynsmessig, politisk eller ideologisk art».
I forskriftens § 7, bokstav a, bekrefter altså myndighetene (lovgiver) nok en gang, og ganske tydelig, at tvangsplasserte har rett til medbestemmelse. Ordet «medbestemmelse» omfatter selvsagt alt som angår vedkommende det gjelder. Det er bare barnevernet som fortsatt ikke skjønner det, uansett om de får det matet inn med verdens minste teskje. Kanskje de ansatte her etter bør få denne kunnskapen inn intravenøst, og under sin utdannelse, før de settes ut i praktisk virke.
I mange norske barneverninstitusjoner brukes det fortsatt ulovlig makt, i tillegg til at barn og unge ofte utsettes for helt uforsvarlig og uakseptabel bruk av fysisk makt. Forskriften som omfatter drift av barneverninstitusjoner, sier også en god del om forbudet mot maktbruk og tvang. Men bare se her hvordan den ene paragrafen i den aktuelle forskriften slår den andre i hjel.
Aller først heter det følgende i forskriftens § 12.
§ 12. Krav til forebygging
Bruk av tvang og andre inngrep i den personlige integritet skal ikke benyttes i større grad enn det som er nødvendig for formålet. Andre fremgangsmåter skal være prøvd først.
Men! Se nærmere på følgende paragraf, som begynner så fint med overskriften «Forbud mot bruk av tvang eller makt». Vi har neppe lest feil i overskriften.
§ 13. Forbud mot bruk av tvang eller makt
Tvangsmedisinering, fysisk refsing, isolasjon, mekaniske tvangsmidler eller annen bruk av fysisk tvang eller makt er ikke tillatt verken i straffe-, behandlings- eller oppdragelsesøyemed. Mindre inngripende fysisk tvang eller makt, som for eksempel kortvarig fastholding eller bortvisning fra fellesrom, kan imidlertid anvendes når dette er åpenbart nødvendig som ledd i institusjonens ansvar for å gi forsvarlig omsorg eller av hensyn til trygghet og trivsel for alle på institusjonen.
Se så enda nærmere på forskriftens § 14.
§ 14. Tvang i akutte faresituasjoner
«Dersom det er uomgjengelig nødvendig for å avverge fare for skade på person eller vesentlig skade på eiendom, kan det etter alminnelige nødretts- og nødvergebetraktninger, jf. straffeloven § 47 og § 48, anvendes nødvendig tvang. Det er imidlertid en forutsetning at lempeligere midler vurderes som nytteløse eller har vist seg åpenbart forgjeves eller utilstrekkelige. Tvangsbruken må i slike tilfeller ikke overstige det som er nødvendig for å avverge skaden. Tiltaket skal opphøre straks skaden eller faren er avverget. Dersom situasjonen gjør det nødvendig å isolere beboeren, jf. første ledd, skal minst en av personalet alltid være til stede i rommet eller i naborom med ulåst dør. Isolering av beboeren er bare tillatt i rom med vindu og med minst 8 m² gulvflate. Dette kan besluttes av institusjonens leder eller den lederen gir fullmakt».
Vi ser altså at selv om bruk av tvang og makt iht. forskriften ikke er tillatt, så er slik bruk tillatt likevel. Fordi den ene paragrafen slår den andre i hjel. Og ansatte som utøver ulovlig tvang og maktbruk på barneverninstitusjoner, kan faktisk dekke seg bak alle paragrafene i forskriften. Og da hjelper lite hvor mye en tvangsplassert forsøker å klage til institusjonens ansvarlige, barnevernet, Fylkesmannen (nå Statsforvalteren), eller til Helsetilsynet som og skal føre tilsyn med helsen til barnevernsbarn.
Jan Hansen
Ansvarlig redaktør
Samfunnsmagasinet
