Et kulturelt snobberi

Publisert 4.5.2020
Foto: Sfm.no

Gudstjenester i kirken er gode, oppbyggelige stunder for mennesker som trives i troens fellesskap. Tryggheten i forkynnelsen, salmene og liturgien, rom for bønn og tanker, – gode inntrykk å ha med seg ut i en travel hverdag, i en verden fylt av uro, usikkerhet, store og små problemer, – men også stunder med tid for ettertanke.

Etter mange, gode års virke som organist, får pensjonisten nå mulighet til å kunne se tv-sendte gudstjenester fra rundt om i landet. Jeg tenker da helst på de man kunne overvære i årene før corona. Og sikkert også videre i årene som kommer, når verden blir normal igjen. Og mang en gang har jeg gjort meg noen tanker: Hvorfor kan ikke fjernsyns-sendte gudstjenester forløpe som vanlige, ordinære høymesser? Når NRK henvender seg til et aktuelt menighets-råd med forespørsel om sending, virker det som menighets-rådet går helt av skaftet! Da skal man stable på bena kor, solister, blåsere m.fl. – for så å framstå så prektig og kulturelt høyverdig som mulig! For innvidde som vet hvordan ordinære gudstjenester forløper, virker slikt som rent snobberi. De fleste seere og lyttere lar seg kanskje imponere, men når en gudstjeneste blir krydret til overmål, kan tankene hos enkelte spinne omkring unødvendig snobberi!

Når slikt skjer i Nidarosdomen, eller i en og annen domkirke, virker det mer naturlig, fordi man vet at – selv uten fjernsyn eller radio til stede – er det vanlig med kulturelt mangfold i gudstjenestene der. Men i vanlige menigheter utover by og bygd er det slett ikke vanlig med ekstra kultur utover det prest, klokker, menighet og organist bidrar med. Unntatt på høytidsdager, da en blåser, sanger, eller bygdekor blir engasjert i anledning høytiden. Sjelden på vanlige søndager. Der det enkle, tradisjonelle er det menigheten er vant med, er det ingen grunn til å gå kulturelt amok. La det være slik, – enkelt og kjent, – også når media er til stede.

Terje Haugom, pensj. organist.