Publisert 17.4.2023
Foto: Colourbox
Lyd er luft i svingninger. Når man blåser i en fløyte, er det skråkanten i fløytas åpning som setter luften i fløyta i svingninger. Lengden og diameteren i røret før luften slipper ut, danner lys eller mørk tone. Jo mindre diameter og lengde, jo lysere tone, og omvendt. Samme prinsipp gjelder for en streng i piano, gitar osv. Tykk, lang streng gir mørk tone. Tungene i et munnspill og trø-orgel likeså. Og membranen i en høyttaler skaper den tonen vi hører, avhengig av frekvens på signalene fra lydkilden. Høyttaleren lar oss kjenne igjen lydkilden – altså instrument eller stemme.
Uansett – tonene våre ører oppfatter består av en grunntone og et sett med overtoner, som gir oss en klangfarge og mulighet til å gjenkjenne hva slags instrument det spilles på. Om det blåses, klimpres eller slås – luften rundt lydkilden settes i hørbare svingninger, og vi oppfatter en autentiser-bar klang eller tone. De første blåse-instrumenter var benfløyter, ofte fra dyr- eller menneskebein. Slaginstrumenter ble oppdaget via hule trestammer, og dyreskinn spent over en hul stubbe til tørk. Steinalderfolk med pil og bue fant ut at flere strenger på buen kunne spilles på, og så kom lyren, harpens forgjenger. David hadde nok en primitiv lyre!
På 300-tallet eksperimenterte oppfinnsomme munker med å sette ulike tre-fløyter i huller på en trekasse, foret med skinn på innsiden. Med peispuster blåste en luft i kassen, mens en annen trykket på trestaver som åpnet for luft inn i de forskjellige fløytene. Orgelet var skapt. På 1200-tallet erklærte pave Gregor den Store at orgelet skulle innføres som hovedinstrument i kirken. Orgelet hadde gått gjennom en utvikling, og i prinsippet er pipeorgelet av i dag det samme som den gang. En grunn-stemme: Principal-pipene, og så mange imitasjons-stemmer, som gambe, violon, trompet, fagott, scalmey osv. Disse pipene – av-ymse treslag og metall – skulle etterligne originale instrumenters klangfarger, men er aldri blitt lik originalene.
Munkene var kreative den gang. Hvorfor skulle ikke den moderne tids Petter Smart’er kunne være like kreative? 1900-tallet frembrakte det elektro-mekaniske Hammond-orgelet (1935), en bølge av elektroniske orgler (1960 osv.), og så 1970-årenes digital-teknikk, som i dag – på orgelets område – er vel så ekte, innholdsrikt, økonomisk og anvendelig som det historiske pipeorgelet. Og som faktisk høres ut som et stort pipeorgel i multi-million-klassen, til noen få hundre tusen. Spørsmålet mitt er da: Hvorfor er en del organister så innbitte motstandere av vår tids og framtidas kirkeorgler? De uttaler seg og dømmer, uten å ha latt seg bli kjent med disse genuine pipeorgelets arvtakere! Hva er de redde for? At andre pipe-entusiaster skal kritisere dem for utroskap mot middelalderens instrumenter, til fordel for moderne digital-teknikk? I kirkene verden over benyttes digitale forsterker-anlegg og mikrofoner, CD-spillere, sanganlegg osv. Men når det gjelder orgel, er det mange stabukker som fremdeles nekter utviklingen å gå videre. Vakker musikk i kirken er like sakral, uansett instrument!
Etter det jeg har lest, hørt fra kolleger, sett på egne reiser osv., har jeg registrert at både katedraler, middelalder-kirker og kapell i Europa og USA m.fl. har skiftet ut astmatiske og døende pipeorgel-vrak, og installert gode og store digital-orgler, med kvalitets-høyttalere bak de gamle pipefasader, og ellers anonymt rundt i rommet for best mulig spredning av lyden. Og prestene, menighetene og kantorene / organistene er kjempefornøyde! For ikke å snakke om kirkeverger og rådmenn som slipper vanvittige kostnader til vedlikehold, stemming, oppvarming, fuktere osv. I den anledning vil jeg gratulere Kampen kirke, Oslo, og Fellesråd!
Terje Haugom, entusiast og pensj. organist.
