Publisert 20.1.2026
Fotomontasje: Sfm.no. Innfelt: iStock
NRK som ekkokammer og pinlighetsformidler. Fra bredde og variasjon til enfold og overflate. Taushetsmysteriet. Tilfellet Bamsegutt. Myten om redaktørstyrte mediers ryggmarg. Om å si fra. Angiversamfunnet. Forsmak på SKUP. Vær Varsom Plakaten. Pressens faglige utvalg (PFU).
Vi er ikke helt ferdige med eierskap og avhengighet og vi er heller ikke ferdige med NRK som mottar nær 8 milliarder i stats-støtte. NRK Radio som med sine podcaster er en del av mediebildet faser ut flere og flere programmer som hittil har presentert en bredde av musikksjangre og totalt representert et mangfold. Til folkets glede og opplysning. Til kultur og dannelse. Myten om de redaktørstyrte medienes fortreffeligheter, at etikken sitter i ryggmargen og guider mediene på rett spor hele tiden, er seig. Veldig seig, og skaper et usunt selvbilde hos NRK i sær. Hvor slett og grunn NRK er på tema etikk demonstreres ukentlig gjennom deres spesialmagasin Etikketaten.
Vårt eksempel er tidsnært. Utfra en oversikt over temaer NRK programmet <referanse 1> har tatt opp over flere år, ser det ut som ganske representativt for vinkling mot privatlivets dilemmaer. Aldri mot utslag av mulige systemfeil. Eller som programleiar Kjersti seier på sin dialekt: «Ko som e å gjæra, ko som e rett å gale i live». Programmet går over to timer søndags formiddag fra 11 til 13. Før statskirken ble avviklet var dette sendeflaten for gudstjeneste. Nå er en annen religion innført: Statsfeminismen. De to timene er ikke utelukkende fylt med meningsgivende samtale og refleksjon. Uten å ha sittet med stoppeklokka og talt opp, antar jeg at minst halvparten, kanskje borti to tredjedeler av sendetiden er enfoldig listepop fra musikken NRK sender om att og om att.
Spesialprogrammene med mer interessant musikk er borte. Nå er det mainstream musikk som går inn det ene øret og ut det andre. Jeg er fristet til å si: ikke ulikt innholdet også i programmer som gir seg ut for å være seriøse. Programleder oppfordrer lyttere og publikum til å sende inn sine bidrag og temaer som kan diskuteres i studio med utvalgte deltakere. Ofte en psykolog eller influenser, ikke sjelden en filosof, for syns skyld kanskje, og minst en homofil eller transperson. Mer og mindre kjente skuespillere og artister som NRK gir gratis markedsføring.
Flere av programdeltakerne er gjengangere i flere av NRKs programmer. Med solid medietrening, men kanskje ikke like god skolering i etikk. Iallfall ikke filosofisk etikk man skulle tro. For å kunne identifisere relevante krysninger av hensyn. Særlig med en filosof i panelet. Temaet 15.03.2026 er «sjølvaste kjærleiken» og «taushetsmysteriet». På bakgrunn av en innsender. En kvinne har funnet ut at hennes eks (i programmet kalt Line og Lars) som hun hadde et trøblete forhold til, nå fem år etter bruddet er sammen med en ny kvinne og at de har fått et barn sammen. Kva skal ein gjæra?
Som introduksjon til ukens dilemma nevner Etikketaten en episode hentet fra deres eget program hvor Hege produsent har «drukkji tå drikkeflaska» til Irma programdeltakar. Episoden var pinlig og Irma følte skam, over å «ikkje ha sagt i frå». Dette er essensen: Skam kan være et stort begrep. Hvis en person i vanvare drikker av flaska di, en person har dopapir under skoa, eller smekken er åpen, uten at du sier fra. Ja da blir skammen så stor at NRK bruker to timer, minus tiden som går med til talentløs fordummende listepop, på å gjøre seg interessant med sine trivialiteter. Pinlig er ordet.
Etikketaten er superstatsstøttede NRK sitt spesialprogram om etikk. Jeg kunne skrudd av radioen om det ikke var for at jeg mer enn ante retningen for det valgte dilemma programmet kretset om. At Line vurderte å si fra til eksen Lars nye samboer og mor til hans barn at hun måtte passe seg for Lars. Hvordan skulle Line gå fram? Jeg har hørt på dette programmet over lengre tid. Søndag formiddag hørte jeg tidligere ofte på gudstjenesten, selv om jeg ikke er troende. Litt åndelig-moralsk føde skader neppe. Før søndagen kommer igang, før man kommer seg ut på tur aldri sur, er en langsom tid med sen frokost, smøring av nistepakke, og radioen på i bakgrunnen.
Dessuten er det interessant å erfare hva NRK bruker sine ressurser til. På et område hvor jeg har en viss bakgrunn og kompetanse <referanse 2>. Hva klarer NRK og deres deltakere å få ut av «saken» til en kvinne som aldri har reflektert om hun har noe med hennes eks og hans nye families privatliv? Skal Line kontakte Lars nye samboer og fortelle henne at Lars er «manipulerende og kjip»? Det er mye følelser i sving, panelet består av en kvinnelig filosof, en kvinnelig klimaaktivist og feminist så klart, og en mannlig homofil skuespiller og komiker. Dette kan i det minste bli komisk.
Vi får vite at når man har opplevd grenseoverskridelser kommer erkjennelsen forsinket, en tvilsomhet i seg selv, aldri belagt vitenskapelig. Man vet selvsagt mye om at partnervold er skadelig og farlig, at partnervold er vanlig, og at det er viktig at det kommer noen utenfra og forteller om det skambelagte. Lars må konfronteres. Som grunnleggende narrativ forteller programleder gjentatt om ansvaret vi har for hverandre, om nabokjerringa som kan være oppriktig bekymra.
Oppriktig, men uten nyanser for om det opplevde og eller formidlede er sant og riktig. NRK stiller ingen motforestillinger til Lines opplevelse og versjon. Hun kan være forsmådd, hevngjerrig og Lars kan være den som måtte ut av forholdet på grunn av en sjalu og kontrollerende kvinne. Slike kvinner finnes i det virkelige livet, men ikke i NRKs bevissthet. At slike problemstillinger ikke eksisterer hos NRK, vet jeg for jeg har prøvd å komme i posisjon for å nyansere voldsbilder overfor mainstreammedia i mange nok år. Statsfeminismen har overtatt som statsreligion og der er bildet ikke veldig nyansert. Kvinners subjektive forståelser gjelder og blir ukritisk formidlet gjennom NRK som aldri velger programdeltakene som kan tenkes å bryte mot dette meningsmonopolet. En gjensidig symbiotisk avhengighet for oppmerksomhet og legitimitet. Ekkokammer heter det visst.
Taushetsmysteriet er ellers interessant nok: Hvorfor sier man ikke fra nå man mener noe er galt. NRK og deres panel endte forutsigbart opp der jeg antok: Bekymringsmelding til barnevernet. Det er jo ikke helt uproblematisk å blande seg inn i privatlivet til folk så da må man heller melde til barnevernet og være nøye med hvordan man formulerer seg. Ifølge klimaaktivisten og feministen Sunniva. Redaktørkjendis Vebjørn har ikke sagt noe siden han bidro med «dopapir under skoa» og «smekken åpen» – eksemplene. Programleder Kjersti avslutter med å rose Line for å bry seg om sin eks, for å framsnakke ansvarsfølelsen til Line. Som selvsagt ikke kan tenkes å ha andre motiver.
Til slutt får lytteren tips om telefonnummer til «volds- og overgrepslinja» som kan gi råd «hvis du er bekymra». Ingen problematisering om vilkår for å sende bekymringsmeldinger til barnevernet. At NRK ikke ser denne dimensjonen, er ikke ny. For noen år siden sendte NRK en serie i 4 deler om «Bamsegutt», en spesiell skjebne om en strandet mann i Indonesia som hadde en pågående tvist med NAV og trygdeetaten <referanse 3>. Tore Strømøy hadde laget dokumentaren. NRK visste at Bamsegutten hadde en tidligere dom for sedelighet, men fant det etter hvert opportunt å trekke serien etter kort tid. Man kunne enkelt ha opplyst i rulleteksten slik at forbeholdene var på plass.
Grunnen til at Bamsegutten hadde havnet i sin tilsynelatende uløselige situasjon strandet i utlandet var sammensatt. Men en vesentlig grunn var å spore, framstilt i programmet med tydelig undertekst, at han rømte Norge da hans kone og nyfødte barn på et norsk sykehus ble truet av barnevernet etter en episode som var heller triviell. Bamsegutt hadde selv en historie med omsorgsovertakelse og var livredd for sin familie. Sykehuset sendte bekymringsmelding til barnevernet og bamsegutten flydde landet. I dokumentaren er en intervjusekvens med en jurist som har skrevet kritisk om nettopp bruk og misbruk av meldinger til barnevernet fra offentlige instanser <referanse 4>.
Sekvensen med juristen som er opplagt kritisk til bruk av bekymringsmeldinger, er egentlig ganske oppklarende. Kanskje var det denne NRK ikke ville at seerne skulle få med seg. Da kunne det kanskje dannes en større og bredere publikumsbrodd mot barnevernet. At dette ikke er en vidløftig konspirasjonsteori, skal jeg forklare nærmere i del 9 om «Kritikk av barnevernet frabes» <referanse 5>. Poenget her er dels å vise at NRK lot sin etikkredaktør Per Arne Kalbakk fronte beslutningen om å slette Bamsegutt-dokumentaren i 4 episoder fra NRKs egen sendeskjema og aldri vise den mer. Hvor var den etiske begrunnelsen egentlig forankret?
Var det virkelig så ille at manglende opplysning om at Bamsegutt var tidligere straffet, betinget dom fra 1991 med formildende omstendigheter fordi han ikke skjønte sine egne grenseoverskridende handlinger, var grunn god nok til slette hele dokumentarserien for alltid? Kunne man ikke enkelt og grett, praktisk og digital, allerede før sending føyd til noen setninger? Opplysningen kom ikke etter at programmet ble sendt, slik NRK hevdet til sitt forsvar, men ca to uker før første episode. Jeg er ikke programtekniker, men forestiller meg at denne opplysningen kunne vært servert på ryddig viss.
NRK og deres etikkredaktør valgte en annen strategi for å få stoppet en pinlig historie om norsk barnevern og velferdsstat. At det kan innebære en etisk overveielse å si fra om mulig kritikkverdige forhold kjøper vi. Det vi ser om kritikk av systemer (rett og forvaltning, mv) og for media, er at kritikken først kommer fra bransjenes egne aktører når pensjonspoengene er på plass. Å si fra om feil og tvilsomheter medfører belastninger som ikke hvem som helst finner det verdt å ta på seg. Det er mer bekvemt å holde kjeft. NRK har muligheten med sine ressurser, men feiger ut. Er det fordi de er fullfinansiert med offentlige midler? Avhengige av Stat og systemmakter for å beholde sin posisjon og selvforsikringer om redaktørstyrte mediers ansvarlighet og etiske ryggmarksreflekser.
Vi er ikke ferdige, for å bruke TV2 (som ikke er noe bedre og mer systemuavhengig for den del) sitt slagord: Siste ord er ikke sagt. Til slutt i denne omgang, som forsmak på seriedel om SKUP. Vi har registrert at SKUP sine metoderapporter etter 2016 for hovedkategorien av egennominerte søknader ikke er digitalt tilgjengelige. SKUP beklager feilen som vil bli rettet opp innen årets konferanse 17-19.04.2026. Vår research har dels vært rettet mot hvordan søkerne i sine gravejournalistiske prosjekter presenterer etiske problemstillinger som ett av kriteriene <referanse 6>. I kategorien «DataSkup» fant vi denne blant (fjor)årets nominerte, om en varslersak på Universitetet i Tromsø (UiTø) avisa Nordlys avdekket <referanse 7>. Som man ser er det problemstillinger opp mot Vær Varsom Plakaten, <referanse 8>, presseforbundets etikkregler, man er opptatt av.
Media og etikk er et stort område. Vi rekker ikke over alt. Et tema som bør være nevnt i det minste er de mange dobbeltrollene en del aktører har i MediaNorge. Med og uten innavlede relasjoner. Vi har disset noen navngitte før og som en forsmak på en varslet seriedel om Ytringsfrihet og meningsmangfold (del 8) stiller vi spørsmål ved hvorfor enkelte aktører blir foretrukket som ledere av offentlige utvalg. Konkret: Med sin bakgrunn fra Schibsted og som generalsekretær i Presseforbundet hvor PFU-klager forberedes, hadde Kjersti Løken Stavrum opplagte habilitetsproblemer som det var. Før arbeidet med utvalget kom i gang sa hun dette om meningsmangfoldet: «Jeg vil bli skuffet om det ikke blir dissenser i utvalget.»
Vi trenger knapt si hvordan det gikk: Enigheten var påfallende gjennomført, med mulig unntak av et par medlemmer som trakk seg innledningsvis. Vi tar med til slutt at Nettavisen nylig ble felt i PFU <referanse 8> på grunnlag av flere klager mot oppslag som antydet for nære forbindelser mellom en statssekretær og hennes nære familiemedlem (med bakgrunn i samme parti) i et kjent og mye brukt påvirkningsbyrå. Er det noen krefter som må beskyttes, er det fristende å spørre? I neste seriedel ser vi på flere sider av BokNorge. Litteratur kan være så mangt. Etiske problemer fins overalt og kommenteres av medias foretrukne eksperter. Forfattere er heller ikke så ydmyke og beskjedne som før. Massemediene kan mistenkes for å fungere som markedsførere, heller enn nøkterne formidlere. Kritikken er i ferd med å bli avviklet.
Ole Texmo
Referanser del 5:
<1> https://radio.nrk.no/serie/etikketaten
<2> <Serie om Presse og Etikk høst 2022 https://sfm.no/serie-i-10-deler-om-presse-og-etikk/
<3> Samleside Bamsegutt dokumentar https://startsiden.abcnyheter.no/sok/?q=bamsegutt+dokumentar&engine=startsiden
<4> Bente Ohnstad og Ylve Gudheim: «Er det nok å være bekymret?» Ordskifte forlag 2019
<5> Serieoversikt https://sfm.no/serie-om-media-og-mangfoldet/
<6> https://www.skup.no/2024/11/kriteriene-skup-prisen
<7> https://www.skup.no/sites/default/files/2025-03/metoderapport.-skup.-uit_0%20%282%29.pdf
<8> https://www.presse.no/pfu-basen
