Åndalsnes. Publisert 28.10.2016
Av Per H. Midtgaard
Illus.foto: Magnus Manske Wikimedia
To av Norges fremste langrennsløpere, Therese Johaug og Martin Johnsrud Sundby, er tatt i doping. Hvis man da kan kalle disse to forbrytelser for doping.
Jeg trodde at begrepet doping var hjemlet til en idrettsutøver som planmessig, og i den aller største ”tystnad”, bevist bryter loven, for å oppnå en større heder og berømmelse, og ikke minst klingende mynt. De hevder bestemt sin uskyld.
Sundby ble offer for en feildossering av en astmamedisin, straffen her ble nærmest symbolsk. Utestengt i to måneder, på en tid da det ikke fantes en eneste snøfille. Den andre som nå er rammet må visst, iflg. presidenten i FIS Gian Franco Kasper, belage seg på en langt strengere reaksjon. Dersom Johaug får samme straff som Sundby, går presidenten åpnet ut og proklamerer at han ikke tror på Johaugs leppeforklaring. Blir ikke straffen streng nok, så blir den automatisk anket. Hun skal straffes maksimalt, 4 års utestengning.
Tankekorset her må da bli, i hvilken grad skal man da forvente at FIS vil straffe de virkelig store dopingnasjoner, der både utøvere og ledere, ja i enkelte tilfeller helt opp på ministerplan, driver en planmessig dopingvirksomhet. Hvilke straff skal de få, målt opp mot et skarve leppesår, og et feilinntak av et astmapreparat?
Når jeg valgte ordet ”imperativ styrt”, så viser jeg til hva leksika sier om det: Sitat: Bydende og forpliktende mandat som forplikter en til en viss handlemåte, eller stemmegivning. Sitat slutt. Altså, her er det ikke rom for individuell behandling av den enkeltes situasjon. Her skal svepen svinges uansett. Dersom dette blir et fast mønster i Antidoping Norge og FIS, er jeg redd for at mange kan vegre seg for å drive med konkurranseidrett.