Publisert 26.3.2020
Foto: Colourbox
Aldri før har arbeidsledigheten steget så mye siden Norge sist opplevde en krig. Denne gangen er årsaken et virus. Hvem kunne tenke seg for ett år siden da alt kunne se lyst ut i norsk økonomi og Norge gikk så det suste og bare et halvt år siden så kunne man -om man ville se det- ane at noe var i gjerde…. Ingen så vel for seg at hele arbeids-Norge skulle få et slikt trøkk som vi nå har fått. Riktig nok så er det noen sjeler som nå må ta i et ekstra tak for å hjelpe på situasjonen, men økonomisk sett så får våre oppsparte midler -statens altså- store syv-mils-støvler å gå på, og det i rekordfart, nesten som et maratonløp!
Det er litt merkelig å være vitne til sånn på sidelinjen i godstolen å se at folk går helt av skaftet, men sannelig er det forståelig også. Dette er noe man ikke har opplevd før, og derfor blir det hele så skremmende. Men for oss som opplevde oppbyggingstiden etter krigen og som har fått følge med i det, så ser vel vi mer enn noen hva dette betyr og hvordan man skal prøve å takle en slik krise som nå er her. Men selv vi som har fått oppleve oppgangen helt frem til i dag ser også at dette blir svære greier å komme seg gjennom. Dette skjønner ikke den yngre generasjonen som ikke har sett krisetider, og langt mindre dem mellom 10 og 30 år i alle fall… Det er nok synd å si dette her, men det må bare sies… Hør på hva den eldre generasjonen har å fortelle dere og se alvoret i hva som blir fortalt – det ligger svært mye lærdom i akkurat det, og husk at det blir fortalt om deres ører hører etter!!!
Selv på femtitallet da vi sist hadde en nesten like alvorlig helsekrise – tuberkolose-tiden- så husker jeg denne meget godt da jeg var en del av den… Ikke glem at selv da het det at – var man i en karantene så skulle man ikke ha kontakt -slik som nå – noen meters avstand til den man snakket med…. det var ikke bare i byen man hadde denne sykdommen, også landsbygda var rammet av den, og man måtte likevel i fjøset, for kua skulle melkes, ha mat, det samme for andre dyr og fjærkre man hadde…Selv den gangen så gjaldt rasjoneringskortene man hadde igjen etter at krigen var slutt, og så sent som i 1957 var heller ikke alt «oppe å gå» i hele landet..tuberkolosen var enda ikke over helt.. Jeg tenker at ikke engang vår statsminister kan klare å sette seg inn i den situasjonen.. Derfor så sier jeg i denne situasjonen vi nå er i at hun heller ikke helt klarer se for seg hva folket har av tanker og ideer denne gangen.
I noen situasjoner så ser hun helt tafatt ut og skjønner ikke hva som foregår rett foran øynene sine. Slikt er skremmende å være vitne til. Jeg hadde nesten ønsket at Erna hadde fått en skikkelig nedtur såpass at hun fikk fart på de «små grå» om de er intakt!!! Det er nesten som man kan tenke at det er de ikke..de har tatt karantene….gått i skammekroken for å ettertenke…Det er litt rart å tenke at denne situasjonen vi har havnet i er det KINA som er skyld i uten tvil. Dette kunne man kanskje bremset kraftig om Kina hadde tatt grep over for hele verden, men det gjorde dem ikke og da kan man ve bare si at her har Kina foretatt en viruskrig verden rundt som lammet både folk, arbeidslivet og derav også verdensøkonomien…altså en komplett stille krig ved hjelp av et farlig virus.
Men så er det da sånn at i svært mange land så har man ikke kontroll med dyrelivet -all den tid det påståes- at dette handler om flaggermus som mat???? Altså man har ikke kontroll på hva folk spiser og hva slikt kan gjøre for å få et virus som oppstår og da blir vel dette også da et «miljøproblem all den tid man ikke kan dette med matkontroller.. Så har vi reiselivet. Noen skal jo oppsøke andre steder hvor man i det hele tatt ikke kjenner til livsførsel her eller der langt inn i jungelen og da kan slike reiser også føre med seg både det ene og andre som man drar med seg til neste sted og så til sist til mennesker man kjenner og kan smitte vedkommende med både det ene og andre… Har noen nå fått en tankevekker?? TVILSOMT.. tenker at når dette denne gangen er over så blir alt som før og man har ikke lært en tøddel..dessverre…
Ellinor Nerbø
