En menneskerettslig diagnose!

Publisert 29.3.2017

Illus.foto: Colourbox

Denne rapporten er skrevet på oppdrag av «3. Mai – Barn og unge i fokus», som er en interesseorganisasjon for familier som har vært utsatt for at Barnevernet har tatt fra dem barn, og som har opplevd dette som krenkelse av både familie og barn.

Når det er skjellig grunn til mistanke om overgrep i en barnehage, skal det og blir det tatt alvorlig, noen ganger hysterisk alvorlig, med etterforskning, straffeforfølgelse, yrkesforbud og stor medieoppmerksomhet med tilløp til fordømmelse og stigmatisering.

Å ta ett eller flere barn ut av en familie er et drastisk og dramatisk inngrep. Noen ganger er det mer enn et inngrep, det er et overgrep, som i alvor er fullt målbart med overgrepet i barnehagen, og i antall er langt fler.

Det gale denne rapporten uttaler seg om, er:

• at det skjer slike overgrep og
• at Barnevernet og kontrollmyndighetene, når de gjennom nødrop og varsling, uttalelser og demonstrasjoner, i stedet for å granske og eventuelt rette opp og endre en uverdig praksis, hvitvasker de ansvarlige, og går god for praksisen.

Rapporten berører ikke andre sider ved Barnevernets arbeid.

Om Rådgivningsgruppa

Rådgivningsgruppa i Trondheim er en liten menneskerettighetsorganisasjon som spesielt arbeider med rettighetene til flyktninger, asylsøkere og barn.

Blant annet har vi arbeidet med prinsippet om Non-Refoulment: at det er absolutt forbud mot å sende mennesker til et sted eller en situasjon hvor de risikerer forfølgelse. (Flyktningkonvensjonens art. 33, jf. artikkel 1, og torturkonvensjonens art. 3) Forfølgelse er definert som alvorlige krenkelser av menneskerettighetene.

I Torturkonvensjonens artikkel 3.2 finner vi en interessant formulering. For å vurdere om det er en risiko for forfølgelse/tortur, skal man ta alle relevante forhold i betraktning, bl.a. hvorvidt det i angjeldende land finnes «et gjennomført mønster av grove, flagrante eller omfattende krenkelser av menneskerettighetene».

Formuleringen er aktuell ikke bare i retursammenheng. En vesentlig del av lokalt og nasjonalt klinisk menneskerettighetsarbeid må dreie seg om å avdekke og eventuelt avvikle slike «mønstre av grove, flagrante eller omfattende krenkelser av menneskerettighetene». Dertil må det bli en vesentlig del av det kliniske menneskerettighetsarbeidet å hindre og forebygge at slike mønstre utvikler seg.

Om Barnevernet og «Et gjennomført mønster av grove, flagrante eller omfattende krenkelser av menneskerettighetene»

Vi velger å gå rett til poenget. Det som er det grunnleggende uhyggelige, er:

• at alle instanser som har med barn å gjøre, etter loven er forpliktet til å observere og melde enhver bekymring til Barnevernet,
• at alle enkeltpersoner er oppfordret til på eget initiativ å observere og melde sine bekymringer til Barnevernet,
• og at Barnevernet er forpliktet til å ta enhver bekymring på alvor, utrede og eventuelt iverksette tiltak.

De tre punktene sammen er identisk med overvåknings- og etterretningstjenesters arbeidsmønster. Assosiasjonene til slike tjenester er uhyggelige. Det er nemlig en oppskrift på å utvikle det som kalles «en stat i staten».

Barnevernets historiske arv har noen uhyggelige sider. Når vi bruker menneskerettighetene som målestokk, «a common standard of achievement» (Verdenserklæringens kunngjøring), finner vi alt for mange skampletter:

• Fornorskningen av samene, som bl.a. innebar å ta barn fra foreldrene og plassere dem på internatskoler, i den hensikt å ta fra dem språket og påføre dem norsk kultur.
• Oppgjøret med taterondet, etter idé fra Eilert Sundt, i regi av en privat misjonsorganisasjon, i perioden 1897 til 1987.
• Andre tiltak i det som var et norsk rasehygienisk program, som f.eks. det å rense bort åndssvake og andre mindreverdige individer, spesielt å hindre at de forplantet seg.
• Tiltak mot barn og unge med atferdsvansker.
• Tiltak mot tyskertøser og deres barn.
• Osv.

I dag opplever Norge skam fordi Barnevernets praksis med å ta barn ut av familier er utsatt for omfattede internasjonal kritisk oppmerksomhet, bl.a. ved at flere saker er til behandling ved Europadomstolen.

I ettertid er mange av de historiske overgrepene politisk beklaget, noen flere ganger. Dette betyr imidlertid ikke at det har kommet til oppgjør med det mønsteret som gir slike bivirkninger. Det betyr ikke at det norske samfunnet er blitt så mye bedre, at vi har nådd en tilstand av ufeilbarlighet. Det at tidligere generasjoners feil er innrømmet og beklaget, betyr ikke at vi har tatt lærdom av feilene.

Vergerådsloven av 1896 ble avløst av Barnevernslovene av 1953 og 1992. Nå foreligger utkast til ny Barnevernlov, NOU 2016:16. Dessverre repeterer denne fortidens mønster. Jf. lovforslagets §§ 6, 7 og 8:

• 6​Meldinger til barnevernstjenesten

​Alle kan gi meldinger til barneverntjenesten. Melding er all innkommet informasjon om bekymring knyttet til ett eller flere barn. Meldingen kan være både skriftlig og muntlig

• 7​Opplysningsplikt til barnevernstjenesten

​Enhver som utfører oppgaver eller arbeid for et forvaltningsorgan skal uten hinder av taushetsplikt, gi opplysninger til barneverntjenesten av eget tiltak når det er grunn til å tro at

1. a) et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for omsorgssvikt, eller
2. b) et barn utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare.

Plikten til å gi opplysninger som nevnt i første ledd gjelder også overfor fylkesnemnda eller retten i forbindelse med behandling av sak etter loven her.

​De organer som er ansvarlig for gjennomføring av barnevernsloven kan gi pålegg til offentlige myndigheter om å gi ellers taushetsbelagte opplysninger når dette er nødvendig i forbindelse med sak etter § 15, 16, 17, 20, 21, 26, 27, 28, 30, 34, 35 og 36. …

• 8​Barnevernstjenestens gjennomgang av meldinger

​Barnevernstjenesten skal straks vurdere innkomne meldinger. Barneverntjenesten skal vurdere om meldingen skal følges opp med en undersøkelse etter § 9.

​Dersom barnevernstjenesten henlegger meldingen uten undersøkelse, skal dette begrunnes skriftlig.

Det er med andre ord ikke barnas og familienes stilling som der blir styrket, det er Barnevernet og Barnevernets overvåkningsfunksjon. For mange blir Barnevernet således fortsatt ikke et naturlig sted å søke hjelp, men en instans å frykte. Lovforslagets § 3 markerer at Barnevernets tjenester skal være en rettighet. Noen kan likevel oppleve tjenestene som en trussel.

I lovforslagets §§ 34 og 35 finner vi hjemmelen til å ta barn fra familien:

• 34​Hastevedtak om bosted utenfor hjemmet

​Barnevernstjenestens leder eller dennes stedfortreder kan vedta å bosette et barn utenfor hjemmet, dersom det er fare for at barnet uten slikt tiltak blir vesentlig skadelidende. …

• 35​Hastevedtak om bosted i institusjon uten barnets samtykke

​Barneverntjenestens leder eller dennes stedfortreder kan vedta å bosette et barn i institusjon dersom barnet utsetter sin egen helse eller utvikling for alvorlig fare, og det er fare for at barnet blir vesentlig skadelidende dersom ikke tiltaket iverksettes straks. …

Jf. § 36 «Hastevedtak om bosted i institusjon ved fare for utnyttelse til menneskehandel». Ironien ligger i ordbruken, fordi Barnevernets egen tiltakspakke til tider tangerer en karakter av menneskehandel.

Vi ser perspektiv bli forskjøvet, at gamle dagers hustukt og grensesetting kategoriseres som vold, at vold slås i hartkorn og likestilles med voldtekt, incest og misbruk, mens mangel på øyekontakt og fremmede spisevaner listes opp som symptomer på omsorgssvikt, men uten at dette vurderes og sammenholdes med alvoret i å ta barn og splitte familier.

Tilbake til Menneskerettighetene og Verdenserklæringen som standard og målestokk, «Standard of Achievement», artiklene 3, 12, 16.3 og 9:

Verdenserklæringens artikkel 3:

Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.​

Verdenserklæringens artikkel 12:

Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slike angrep. (Jf. Grunnlovens § 102)

Verdenserklæringens artikkel 16.3:

Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse.

Verdenserklæringens artikkel 9:

Ingen må utsettes for vilkårlig arrest, fengsling eller landsforvisning.​

Dessverre, den historiske arven sitter enda i. Jf. lovforslagets §§ 6, 7, 8. 34 og 35. Når Barnevernet blir sporet på overgrep og overgripere, kan artiklene fra Verdenserklæringen fort fordampe, den ene etter den andre. Artikkel 12 hang brodert i besteforeldrenes stuer: «My Home is my Castle». Når hjemmenes murer brytes ned, blir Verdenserklæringens artikler 3, 16.3 og 9 som luft å regne. Familiene står ubeskyttet. Bl.a. risikerer de at barn blir røvet og familier splittet.

Hva er galt med Barnevernet?

Vi har i denne rapporten valgt ikke å samle, systematisere og diskutere dokumentasjon av overgrep og anklager, det vil si kartlegge og beskrive symptomer. I samsvar med ideen om forebyggende klinisk menneskerettighetsarbeid, har poenget vært å se etter mønstre og stille diagnose.

Mønsteret var enkelt og greit å finne. Diagnosen likeså. Mønsteret er Barnevernets arbeidsmønster, som er likt arbeidsmønsteret til overvåknings- og etterretningsorganisasjoner. Over hele verden er dette etater som fort utvikler seg til å være stater i staten, og som sådan mer har karakter av å være totalitære regimer enn å være kommunale og demokratiske tjenester.

Hva så?

Målet må være:

• i samsvar med Barnekonvensjonen og Verdenserklæringen om Menneskerettighetene,
• å utvikle en tjeneste som har kompetanse og mandat til å arbeide klinisk med barns rettigheter,
• hvor barn og unge og familier som opplever at den menneskerettslige helsen svikter,
• det vil si krenkelser av og/eller fattigdom på menneskeverd og menneskerettigheter,
• uten frykt kan henvende seg,
• for å få sine problemer belyst, diagnostisert og behandlet,
• mens kriminalitet og strafferett må høre rettsvesenet til.

Som i helsevesenet må normen være at det er pasientene selv og eventuelt deres foresatte eller bemyndigede som kontakter sitt lokale menneskerettslige helsevesen. I den grad menneskerettighetsarbeideren i sitt forebyggende arbeid oppsøker barn og barnefamilier, er det vesentlig for gjensidig tillit at taushetsplikten blir ivaretatt.

Etter 220 års erfaringer med Vergeråds- og Barnevernslover er det på tide å avvikle hjemmelen til hastevedtak om å ta barn fra familien og bosette dem utenfor hjemmet.

Samtidig bør det gjennomføres en undersøkelse av barn og familier som har slike erfaringer, om hvilke positive og negative virkninger inngrepene har hatt over tid, for barna, og for foreldre, søsken og eventuelt andre pårørende.

I rasehygienens tid og under Vergerådsloven var slike tiltak ofte rettet mot definerte grupper. Jf. oppgjøret med taterondet. Et spørsmål er om det fremdeles er spesielle grupper som rammes, og eventuelt om dette er grupper som allerede er fattige på menneskeverd og menneskerettigheter.

Vår forventning til en slik undersøkelse er at den bl.a. vil vise både at bruken av slike tvangstiltak, og trusselen om og frykten for bruken av slike tvangstiltak, stadig er dårlig pedagogikk, på samme måte som forbedringsanstaltene i sin tid var det.

Det som Vergeråd og Barnevern til nå ikke har klart, er å forlate rettergangens mønster, med melding, etterforskning, tiltale og dom. Det alternativet som nå må utforskes, må baseres på inkluderingens kunst.

Bernt Hauge
Rådgivningsgruppa i Trondheim
Kjøpmannsgata 51
7011 Trondheim
Telefon 73 80 64 95 / Faks. 73 80 64 91
Kontortid: mandag – fredag 09.00 – 17.00
Org nr 988 732 419