Del 2: Verkebyllen: Torgersen-saken Av Ole Texmo Oslo – sfm.no. Publisert 05.01.2007 Natt til 7. desember 1957 ble en ung kvinne drept i Skippergata i Oslo, like ved Østbanenstasjonen, nåværende Oslo S. Drapet ble oppdaget på grunn av en brann man antok var påtent for å skjule drapet. Den 23 år gamle Fredrik Fasting Torgersen ble et par timer senere arrestert ved stasjonen, mistenkt for å stjålet en sykkel samt for å ha syklet uten lykt. Senere på natten ble han mistenkt for å ha drept den unge kvinnen og for å ha antent brannen. Et trekk ved Torgersensaken man kan finne i andre justismordsaker er den ensidig motiverte etterforskningsstrategien. Har man en mistenkt, må man ikke kludre det til ved å søke alternative forklaringer og teste hypoteser som kan utelukke mistenkte. Torgersen ble betraktet som et utskudd, hadde rulleblad, var ung og temperamentsfull og kom lett i konflikt. En passende syndebukk med usikkert alibi: ”rett mann på feil sted”. Drapssaken vakte stor oppmerksomhet, avisomtalen omfattende og Torgersen levnet liten ære. I realiteten ble han forhåndsdømt gjennom en temmelig ensidig fremstilling. Den gang som nå var avisenes viktigste kilde politiet som hadde sine opplagte interesser i å fremstille Torgersen i et negativt lys og knytte ham til gjerning og åsted, samt fore pressen med opplysninger som støttet deres teorier. Rettssaken var en farse. Torgersen fikk livstidsdom og ti års sikring. Han sonet vel 16 år og har hele tiden påstått seg uskyldig dømt. Flere forsøk er gjort for å få saken gjenopptatt og senest 08.12.06 kulminerte det som fra systemhold betraktes som siste akt i Torgersen-saken. Begjæringen om gjenopptakelse ble avvist i en 524 siders rapport som er en studie verdt. Vi tror ikke nødvendigvis siste ord er sagt i Torgersen-saken. Til det hefter for mange tvilsomheter ved påtalemyndighet og justisvesenets handlemåte og holdning. Torgersen har hatt mange støttespillere opp gjennom årene. En av de første som gikk mer systematisk gjennom saken og skrev poengterte artikler om bevis og vitner var forfatteren Jens Bjørneboe. I 1972 publiserte han flere kronikker, artikler og åpne brev som tok for seg konkrete sider ved saken, skuespillet ”Tilfellet Torgersen” ble raskt en klassiker. Torgersen har skrevet dikt- og prosasamlinger og fremstår tiltross for sitt røffe ytre som en langt mer sensitiv person enn imaget av en drapsmann skulle tilsi. Men motstanden fra systemet mot å la Torgersen få en sjanse til å bli renvasket har vært bastant. Torgersen har nektet å la seg DNA-teste, av forståelige grunner kan man si all den tid han har ansett seg uskyldig og funnet det uverdig å la seg teste. Men neppe heldig for prosessen og muligheten for gjenopptakelse og endelig frifinnelse. Bevisene i Torgersen-saken er omfattende og saken kompleks. Av Torgersens støttespillere er flere vitenskapsfolk og fremtredende jurister, samt kunstnere og skribenter. Gjennomgangen av alle bevisene vil sprenge rammene for denne artikkelen, derfor nevnes kortfattet de viktigste og mest kjente. For en mer detaljert beskrivelse anbefales foruten Bjørneboes artikler samlet i essaysamlingen ”Politi og anarki” (1972), boken skrevet av advokat Erling Moss og Camilla Juell-Eide, ” .. aldri mer slippes løs .. ”,. Tittelen er hentet fra daværende statsadvokat L.J.Dorenfeldts usagn om at den fæle Torgersen aldri mer måtte slippes løs på samfunnet. I sin frigang har Torgersen neppe gjort en flue fortred, mens L.J. Dorenfeldt i sin karriere som politijurist og senere riksadvokat har gjort mye for å undergrave respekten for lov og rett og juriststanden. Systemets prestisje er formodentlig den viktigste grunnen til at saken ikke er blitt gjenopptatt. De bevisene som i sin tid ble brukt til å dømme Torgersen er alle i tur og orden plukket fra hverandre og imøtegått av solid innenlandsk og utenlandsk ekspertise. Dette gjelder i særlig grad det mye omtalte Tannbeviset som var sentralt fordi et avtrykk på den drepte kvinnens kropp angivelig skulle stamme fra Torgersen. Tannavtrykket er grundig analysert og kan ikke stamme fra Torgersen. Statsadvokaten har hevdet at Torgersen har filt til tennene for at avstøpning ikke skal matche bittmerket. Funn på Torgersen ble knyttet til åstedet for drapet. Avføringesbeviset og Barnålbeviset er begreper for de innvidde og har som fellesnevner at det ikke kan være hevet over tvil at avføring på Torgersens sko og barnål i hans jakkelomme stammer fra åstedet og kan knytte Torgeresen til drapet. Omfattende sakkyndige erklæringer har torpedert påtalemyndighetenes ensidige fokus på Torgersen som gjerningsmann. Det såkalte Fyrstikkbeviset er i beste fall et indisium som på ingen måte beviser at Torgersen har antent en brann for å skjule et drap han skal ha begått. Funn av sigarettstumper i jakkelommen sammen med fyrstikkene tyder dessuten på at ikke-røkeren og sportsmannen Torgersen hadde lånt jakken. Et interessant moment ved Torgersen-saken er muligheten for at påtalemyndigheten har operert med falske vitner som skal ha truffet Torgersen like etter antatt drapstidspunkt og hørt fra Torgeresn selv utsagn som ikke kunne tolket som annet enn tilståelse var de sanne og etterrettelige. Spesielt to av aktoratets vitner må anses som tvilsomme i et helt annet sjikt enn konkrete tekniske bevis. Ved rekonstruksjon av deres forklaringer kan man undres hvorvidt det har vært fysisk mulig at disse kan ha truffet Torgersen, personenes aksjonsradius i det aktuelle tidsrom tatt i betraktning. Flytting av tidspunkter for å få regnestykker til å gå opp er velkjente ingredienser i justismordsaker. Gjenopptakelseskommisjonen
som nylig vedtok at Torgersen ikke får prøvd sin sak på nytt, skulle
hovedsakelig ta stilling til om det var nye beviser eller omstendigheter
som kunne føre til frifinnelse; om det foreligger forhold som trekker
dommen i tvil; og om hvorvidt politi, påtalemyndighet eller sakkyndige
har avgitt falsk forklaring. Begjæringen omfatter en rekke ulike beviser
og omstendigheter, vitner og sakkyndige erklæringer, men intet av det
Torgersen har anført til støtte for sin sak har fått medhold.
Begjæringen er avvist på alle punkter og dessuten bevisene ”sett i
sammenheng”, som det heter. Avgjørelsen er oppsiktsvekkende om ikke
særlig overraskende. |
Med enerett www.sfm.no (C) Linker til seriens øvrige deler. |
||||||||||||
Serieindeks | 01 | 02 | 03 | 04 | 05 | 06 | 07 | 08 | 09 | 10 | 11 | 12 |