Del 7: Frikjent posthumt: Atle Joar Hage

Av Ole Texmo

Oslo - sfm.no. Publisert 26.01.2007

På 1980-tallet startet et overgrepshysteri som fikk skjebnesvangre konsekvenser for en del foreldre og barn. I særlig grad ble fedre eksponert for mistanker om seksuelle overgrep mot sine barn. Den gjensidige kontakten mellom barn og fedre ble avskåret etter at sosionomer, psykologer og barnevernpedagoger samt en del overivrige statsadvokater hadde overbevist seg selv og omgivelsene om at overgrep var vanlig forekommende på generelt grunnlag og i det enkelte tilfelle. Overgrepspåstander florerte i visse sammenhenger som f.eks barnefordelingsaker. Uenighet om samvær og omsorg fikk en ny dimensjon med overgrepsanklagene. Tesen om at barn ikke lyver om overgrep var omkvedet blant fagfolkene.

Atle Joar Hage var en skilt far som ble gjenstand for overgrepsanklager av sin ekskone i 1982 allerede. Året etter ble han under henvisning til at barna ”helt klart” hadde gitt uttrykk for at deres far hadde begått overgrep, først fradømt samværsrett, deretter ble han dømt i straffesak for utuktig omgang med sine barn. Til grunn for dommen i sivilsaken om barnefordeling og straffesaken lå vektige utsagn fra to psykologer, Bjørn Pleym og Per Rypdal som begge var hellig overbevist om at barna, en datter og en sønn i førskolealder var blitt utsatt for seksuelle overgrep fra deres far. Dommen fra 1984 er på 4 sider og må betegnes som usedvanlig overfladisk med hensyn til bevisvurdering. De sakkyndiges utsagn var opplagt avgjørende.

Hage fikk ett års fengsel for overgrep han aldri hadde begått. På grunn av belastningene med å takle tilværelsen i etterkant av soningen og fravær av kontakt med sine barn tok Hage sitt eget liv i 1987. At det var hans egen anmeldelse av ekskonen for ærekrenkende utsagn om incest som satte fart i sedelighetssaken kan ikke ha vært lett å leve med: bevisstheten om uskyld i kombinasjon med kjennskap til hvilke hensyn systemet prioriterer. Men barna hadde aldri selv hevdet at de var blitt utsatt for overgrep. De sakkyndige hevdet feilaktig at barna svarte bekreftende på spørsmål om hva deres far angivelig hadde gjort med dem under samvær. Tilstede under de sakkyndiges utspørring var moren som hadde ivret for incestpåstandene. Morens nye samboer og senere ektemann støttet hennes mistanker.

Barna var fra de som ganske små fikk erfare tapet av sin far beviste på at de aldri var blitt seksuelt misbrukt. Da barna ble myndige satte de etter hvert i gang prosessen med å få renvasket farens minne. Moren som hevdet at barna var misbrukt og fikk både psykologer og dommere med seg, giftet seg og fikk to barn med den nye mannen. Denne hadde i sin tid trodd på overgrepsbeskyldningene, men opplevde i ekteskapet at moren var sykelig opptatt av overgrep og fikk etter hvert erfare at mistanke om overgrep mot to yngre særkullsbarn ble rettet mot både den angivelig misbrukte sønnen fra første ekteskap og ham selv. I en ny barnefordelingstvist om de to døtrene, ble den gamle saken som førte til Hages død, levende på et skremmende vis.

Den nye mannen til moren var altså de to angivelig sex-misbrukte nå voksne barnas stefar. Han begynte etter hvert å tvile sterkt på en rekke forhold, og opplevde i sin egen prosess at den sivile rettspleien stiller få krav til beviser når mødre påstår at deres barn utsettes for overgrep. Hans egen sak utviklet seg etter hvert til en merkelig forestilling og svaret på hvordan og hvorfor retten valgte å trenere og feilbehandle saken hans og aldri behandle de aktuelle tvistegjenstandene, fikk han da brikkene falt på plass i gjenopptakelsesprosessen for Atle Joar Hage. Forholdet mellom hans egen barnefordelingsak og systemets manøvrering for å ha ryggen fri uansett utfall i Hage-saken del 2 er beskrevet i artikkelen ”Samværet som forsvant” på www.rettsnorge.no  fra 2001.

Den kvinnen som ikke usannsynlig måtte være seg bevisst at hun hadde forårsaket døden til sine to eldste barns far, presset barna slik at det drøyde med gjenopptakelsesbegjæringen. Samtidig var hun altså part i en rettsfarse hvor hun nektet en ny far kontakt med sine barn. All den tid systemet beskyttet henne kunne hun fortsette galskapen. Straffesaken ble omsider gjenopptatt og førte til frifinnende dom i 1998. Dommen er relativt kritisk til de sakkyndige som bl.a. frarådde at barna ble dommeravhørt tilbake i 1983-84, og heller ikke foretok nye undersøkelser før straffesaken kom opp. Også moren får kritiske merknader. Men ingen selvkritikk på rettsapparatets vegne for sviktende bevisvurdering eller administrering av sakkyndige.

Senere ble de nå voksne barna tilkjent en symbolsk sum som erstatning for farens død, som representanter for farens dødsbo. Man kan spørre seg om systemet på dette stadium var modent for å ta inn over seg feilene som var begått ikke altfor langt tilbake i tid. Hage-saken fikk stor oppmerksomhet da den ble gjenopptatt i 1998. VG-journalist Hans Kringstad som har skrevet en leseverdig bok om ”Bjugnformelen” (Tiden, 1997), ble tipset om saken i 1995 og andre medier begynte å fatte interesse for denne type saker med tvilsomme og feilaktige dommer i sedelighetssaker, ikke sjelden med rot i barnefordelingstvister. Opinionen ble oppmerksom på flere sider ved sedelighetssaker hvor man ikke tok hensyn til de barna som nektet for at overgrep hadde funnet sted, eller forholdt seg tause slik barna til Atle Joar Hage.

Psykolog Per Rypdal sa ved frifinnelsen i 1998 at han var noe mer i tvil, men nektet for at barna ikke hadde snakket om overgrep, og ville ikke reservere seg mot å trekke samme konklusjon som i 1984. Rypdal var som psykolog en av pådriverne for å ”sannsynliggjøre” at det fantes skjulte pedofile nettverk i Trøndelag – både før og etter Bjugnsaken. Like lite som det fantes medisinske funn og tekniske bevis i Hage-sakens del 1, har Rypdal og hans kolleger kunne fremføre mer substansielle funn om hvor alle de pedofile befinner seg. Rypdal er fortsatt i virksomhet som kliniker og holder kurs for sine kolleger. Man kan spørre seg om læringseffekten av Hage-saken og tilsvarende saker. Det er selvsagt ekstra ille at den uskyldig dømte aldri selv fikk oppleve å bli frifunnet, og aldri fikk oppleve resten av barnas oppvekst.

Hage-saken var en av de første feilaktige incest-dommene som ble omgjort etter begjæringer hovedsakelig igangsatt av de nærmeste pårørende. I flere av de andre sakene, det er nå totalt ca 30 som har endt med frifinnelse – noen flere er gjenopptatt men har ikke ført til frifinnelse, er det nå voksne barn som enten har angret seg, blitt bevisst på hvilken påvirkning de har blitt utsatt for, eller de har simpelt hen aldri ment seg misbrukt. Måten barn blir gjenstand for en del fagfolks hysteri er den formodentlig største forbrytelse vi her har å gjøre med. At ikke de fagfolkene som kan navngies og konfronteres med sine opplagte feilvurderinger, blir gjenstand for straffeforfølgelse, kan vi skrive på kontoen for en rettspleie som er farlig umoden. Og da har vi ikke engang nevnt dommerne som har begått disse justismordene.
 

Med enerett www.sfm.no (C)
Linker til seriens øvrige deler.
Serieindeks 01 02 03 04 05 06 07 08 09 10 11 12