Del 4: Bevis til besvær

Av Ole Texmo.

Oslo - sfm.no. Publisert 12.01.2006
 

For påvisning av justismord er bevisene det mest sentrale og avgjørende for en mulig gjenopptakelse. Det kan selvsagt aldri være tilstrekkelig og holdbart at man føler eller opplever at noe er riktig eller galt: man må kunne beskrive, begrunne og dokumentere, hva man i rettspleien kaller bevisføring. En sak basert på indisier, spekulasjoner og ideologi, hausset opp av kravet om å finne den skyldige, gitt at der beviselig er begått noen kriminell handling, kan føre galt av sted. Bevisinnsamlingen administreres gjennom etterforskningen. Dermed kan det også tilrettelegges for at feiltolkninger av funn som ikke nødvendigvis er bevis i streng kriminalteknisk forstand blir tillagt stor vekt eller sogar avgjørende betydning.

Den pensjonerte lagmann Trygve Lange-Nielsen har de siste årene brukt mye tid og krefter på å ettergå en del av de sedelighetssakene han som dommer oppdaget hadde en fellesnevner. De fleste sakene han etter hvert fikk mistanke om var feilaktige hadde en fellesnevner ved at bildene av barns underliv hvor man mente det var begått overgrep stammet fra barneavdelingen ved Aker Sykehus. Svært mange av de mange mer og mindre begrunnede mistankene ble bekreftet under henvisning til funn dokumentert gjennom tolkning av bilder man i ettertid tar avstand fra som bevis for overgrep.

Strengt tatt fantes det internasjonalt og tilgjengelig for norske fagfolk kunnskap som kunne avkreftet mistanke den gang, eller i det minste vist fagfolkene at visse typer av funn representerte normalavvik innenfor den variasjonsbredde som er bestemt gjennom gyldige etterprøvbare studier. Ved å følge Aker-sporet har Lange-Nielsen tatt fatt i en rekke saker og fått flere menn/fedre frikjent etter gjenopptakelsesprosesser hvor kriteriet har vært såkalt ny kunnskap eller nye beviser eller bevisvurderinger. Disse gjenopptakelsessakene er lite populære blant fagfolkene. Foreløpig har Aker-sporet konsentrert seg om medisinske funn. Sakkyndige blant psykologene som på ingen måte har forholdt seg til tekniske funn har foreløpig sluppet unna kritikken, motsatt den oppvasken man har hatt i andre vestlige land som har vært hjemsøkt av den samme tendensen til hysteri.

At sakkyndige, enten medisinere eller psykologer, ikke nødvendigvis bidrar med gyldig og holdbar kunnskap i rettslige prosesser, og i mange tilfeller også under etterforskning og saksforberedelse legger premisser for feilslutninger, representerer et stort rettssikkerhetsproblem. Det største rettssikkerhetsproblemet later imidlertid til å være juristenes manglende evne til å oppdage kompetansesvikten før feilen allerede er begått og prestisjehensynene får vekt. Feilaktig administrering og tilrettelegging av beviser, herunder også kjeding av argumenter og bevisføring som presenteres i retten, tilhører de klassiske trekkene ved justismord. Dette gjelder også bruken av vitner.

Flytting av drapstidspunkt for å tilpasse feil begått i sakkyndige utredninger, eller omvendt: tilpasning av sakkyndige funn for å underbygge en forutinntatthet er mulig å oppdage gjennom bevisanalyser. Rekonstruksjon av hendelsesforløp og dokumentanalyser er detektivens viktigste arbeidsoppgaver. Privatetterforsker Tore Sandberg som nå endelig ser ut til å bli anerkjent for sin innsats, har brukt utallige timer på nettopp det grundige arbeidet det er å studere detaljene og forholdet mellom deler og helhet i sakskomplekset. Uoversiktlighet kan medvirke til at det blir gjort feil. Eller til at feil ikke blir oppdaget før det er for sent. I flere saker har rekonstruksjon av påstått hendelsforløp gjort det mulig å eliminere den uskyldig dømte som gjerningsmann utfra studier av fysiske størrelser, tid og sted.

Gjennomgang av vitneforklaringer har det samme formål: å kartlegge mulige bevegelser samt teste ut hypoteser om vitners troverdighet. Mangel på vitnepsykologisk kompetanse i fagmiljøene svekker muligheten for å kunne føre kontroll ved om vitner er troverdige, om deres hukommelse fungerer og om deres utsagn er logiske og etterrettelige. Rekonstruksjon av saker hvor man har mistanke om justismord, herunder gjennomgang av vitnemål, bevegelser, utsagn og påvirkningskilder, har i en del tilfeller vist at feilkildene burde blitt oppdaget allerede under etterforskningen. I retten er man lite begeistret for polygraftester, men det spørs vel om det ikke er et tidsspørsmål før løgndetektortesten blir fast innslag.

DNA-bevis er blitt anerkjent som viktig. I USA er usedvanlig mange justismord avdekket gjennom DNA-tester. Dessverre er mange av de uskyldig dømte allerede henrettet. Bevisbyrden er på det offentlige som anklager. Adgangen til å føre motbevis er i mange tilfeller begrenset. Når det kommer til spørsmål om en sak bør gjenopptaes er prosesslovgivningen slik innrettet at påtalemyndigheten har fungert som både part i saken og avgjørelsesinstans. Når og hvis en sak blir vedtatt gjenopptatt har påtalemyndigheten i hovedsak innrømmet feil og godtatt nye bevis og påberopelse av nye omstendigheter, f.eks. ny kunnskap. Bevisprøvingen blir i slike tilfeller ikke gjenstand for en grundig gjennomgang hva gjelder de beviser som i sin tur førte til feil dom da man i regelen legger ned påstand om frifinnelse.

Ansvaret for å undersøke om der er omstendigheter som bør lede til en gjenopptakelse hviler ikke utelukkende på den påstått uskyldig dømte og hans eller hennes støttespillere. Påtalemyndigheten har anledning til når som helst å reise ny sak, men i realiteten skjer dette ikke uten pågang utenfra. Når vi snakker om prøving av beviser kan det virke uklart hvilke beviser det er tale om, og hvilken bevisvurdering som skal legges til grunn – den tids eller dagens. Gjenopptakelseskravet sier at nye beviser og omstendigheter må foreligge, men senest i Torgersen-saken ser vi at kommisjonen strengt tatt ikke gir noen kvalifisert begrunnelse på selvstendig grunnlag. Noen prøving av bevisene som innebærer metodisk undersøkelse av holdbarhet, og ikke minst mulig påvisning av den tvil ved riktigheten av dommen som er det avgjørende, kan man dermed ikke se har funnet sted.

I den mye omtalte Karmøy-saken ble den mistenkte fetteren til den drepte Birgitte Tengs manipulert til en falsk tilståelse av en KRIPOS-etterforsker som ikke usannsynlig visste at man ikke hadde tekniske bevis som knyttet fetteren til gjerning og åsted. Fetteren ble etter hvert frikjent men ble dømt til å betale oppreisning da han etter erstatnings- og oppreisnings- jussens bevisregler ikke hadde sannsynliggjort sin uskyld. Det mentale presset som varetektsfengslede mistenkte i visse drapssaker blir utsatt for er umenneskelig. Det finnes på dette området vitenskapelige funn fra seriøs vitnepsykologisk forskning som viser at svært mange uskyldige tilstår under press. Dette vet formodentlig også politiet som i motsetning til den mistenkte har oversikt over bevissituasjonen og hvordan psykisk press virker.
 

Med enerett www.sfm.no (C)
Linker til seriens øvrige deler.
Serieindeks 01 02 03 04 05 06 07 08 09 10 11 12