Av Ole Texmo.

Oslo - sfm.no. Publisert 12.01.2006

Noe forenklet kan man inndele justismordsaker i to kategorier: 1. saker hvor feil gjerningsmann (eller kvinne) blir straffeforfulgt og dømt; 2. saker hvor det strengt tatt ikke er noen gjerningsmann (eller kvinne). Til sistnevnte kategori hører en ikke ubetydelig mengde med sedelighetssaker, hvorav noen allerede er gjenopptatt og har endt med frifinnelse. Typisk for denne type saker er mangel på tekniske bevis, innslag av hysteri hos politi og fagpersoner som sosionomer og psykologer, samt hevngjerrige kvinner ukritisk støttet av feministiske kampgrupper innen krisesenterbevegelse, media og Akademia.

I denne delen skal vi hovedsakelig begrense oss til to sakstyper, nemlig påståtte incestforbrytelser og påståtte voldtekter. Felles for begge er at det ikke har forekommet seksuelle overgrep, enten ved at der f.eks. ikke har vært noen kontakt mellom påstått fornærmede og gjerningsmann, eller at den kontakt som har vært uansett ikke kan karakteriseres som overgripende eller seksuelt uønsket/tvangspreget. Incestpåstander er dessverre ikke så uvanlig. Seksuell kontakt med mindreårige og egne barn er per definisjon forbudt. Justisvesenet behandler til enhver tid en rekke slike saker, og kun et fåtall fører til fellende dom. I medieoffentligheten fremstilles det relativt lave tallet på fellende dommer og relativt høy frifinnelsesprosent i voldtektssaker som at beviskravene er for strenge.

I tillegg er mørketallene alltid store, noe man selvsagt ikke har noe som helst empirisk belegg for. Denne serien handler om justismord, feilaktig motiverte etterforskningsstrategier og dommer med tilhørende uskyldig dømte, samt deres forsøk på å bli renvasket. At det finnes tilfeller av reelle overgrep og vold mot kvinner som rettmessig blir gjenstand for straffeprosess og dom er utvilsomt, men at mørketallene er så høye som en del vil ha det til, stiller vi oss meget tvilende til. Vi har også til gode å se hvordan mørketallene beregnes. Vi benekter for ordens skyld ikke at det begås vold og overgrep; vi håper og tror at de fleste dommene på dette og andre områder er riktige og at de skyldige får sin fortjente straff.

Det er en kjensgjerning at sedelighetsssakene utgjør en stor del av erkjente og potensielle justismord. Flere av disse kan tilbakespores til vidløftigheter hvor det ikke er tale om feil gjerningsmann, men om ingen gjerningsmann overhodet. Utgangspunktet kan være misforståelser hvor barns utsagn er blitt tolket i verste mening og en mann eller far blir gjenstand for mistanke om seksuelle overgrep. Men ikke sjelden er slike saker hvor barn angivelig utsatt for overgrep ikke egentlig kan bekrefte at overgrep har funnet sted, produkter av voksne menneskers bevisste grep for å ramme enkeltpersoner. Klassikeren er den hevngjerrige ekskone som påstår at mannen har utsatt fellesbarn for seksuelle overgrep.

Overivrige helsearbeidere, barnevernansatte, psykologer og politietterforskere og bistandsadvokater, alle fagpersoner uten distanse til elementære metodekrav og rettssikkerhetshensyn, har bidratt til at mange uskyldige menn/fedre ikke bare har blitt urettmessig gjenstand for straffeforfølgelse og dom, men også til å bringe fagmiljøene i miskreditt ved at man ikke har behersket de faglige utfordringene som bl.a. består i å skille mellom utredning og behandling. Kunnskaper om påvirkning, suggesjon og manipulasjon av både barn og voksne er mangelvare. Manglende fokus på metode tilrettelegger for ideologi.

Å skape oppmerksomhet rundt forekomsten og påstått omfang av seksuelle overgrep mot kvinner og barn har i særlig grad vært et feministisk prosjekt, men også en del fagmiljøer, politikere og mediefolk har kastet seg ukritisk på karusellen. Fra midten av 80-tallet og fremover har man knapt kunne åpne en avis uten at påståtte overgrep er omtalt og angivelse av store mørketall er poengtert av fagfolk. Media skiller sjelden eller aldri mellom ferdig behandlede saker hvor tilfellene er dokumenterte og beviste og eventuelt erkjent av gjerningsmann på den ene siden, og på den andre påstander om overgrep og anmeldelser. Dermed skapes et hysteri hvor ukulturen med å ikke kvalifisere eller begrunne påstander blir hovedregelen. Ved å undergrave beviskravene tilrettelegges for nye justismord.

Fagfolk uten metodeferdigheter forholder seg til risiko, grader av sannsynlighet og troverdighet. I Norge kulminerte overgrepshysteriet foreløpig gjennom erfaringene fra den mye omtalte Bjugnsaken. Den straffeforfulgte barnehageassistenten Ulf Hammern ble frikjent på samtlige tiltalepunkter og saker og ting roet seg tilsynelatende. Men noen virkelig erkjennelse av at fagmiljøene hadde begått grove feil i vurderingen av de påstått overgrepsutsatte barna har aldri kommet, og hysteriet har bygget seg opp på nytt. I dag blir det formidlet gjennom toneangivende norske medier at hvert tredje, hvert fjerde osv norske barn er utsatt for seksuelle overgrep. I Amnestys kampanje koblet til TV-aksjonen 2005 hvor temaet var vold mot kvinner het det at hver fjerde norske kvinne blir voldtatt eller slått i hjel.

At tall og mørketall har nådd en størrelsesorden hinsidiges fornuft og forstand er delvis et resultat av en grunnleggende metodisk svikt i fagmiljøene og et fravær av en kritisk oppegående presse. Det er helt utenkelig at tallene på skjulte overgrep i et lite og oversiktlig land som Norge skulle ha slike dimensjoner. Tidligere justisminister Hanne Harlem har åpnet for en utvidet voldtektsdefinisjon hvor det ikke trenger dreie seg om vold men at mannen f.eks. har truet kvinnen med skilsmisse. Strengt tatt har verken juristmiljøene eller barnefagene tatt noe oppgjør etter Bjugnsaken. Nedgangen i antall anmeldelser i etterkant av frifinnelsen i Bjugnsaken ble delvis forklart med at terskelen for å gå til anmeldelse ble hevet, alternativt at man ble kvitt de falske anmeldelsene.

Nå er anmeldelser på vei mot uante høyder. Media, politikere og fagfolk stiller ingen kritiske spørsmål til sannsynligheten for at så mange som hver fjerde kvinne og barn er volds- og eller overgrepsutsatt. Hvis politi og påtalemyndighet tror på mørketallsmagien og overgrepsestimatene som sier at flere hundre tusen kvinner og barn er utsatt, vil det ikke usannsynlig bli reist en rekke saker hvor det ikke bare mangler bevis men hvor også prestisjen har vokst til nivåer hvor det ikke er noen vei tilbake. Samtidig er der ikke dokumentert en heving av det faglig-metodiske grunnlaget som gjør det mulig å eliminere mulige feilkilder i kartleggingen av utsagn og påstanders oppkomst og utviklingshistorie. Vitnepsykologi med kompetanse på hukommelse og påvirkning er relativt ukjent i Norge. Ideologien som tidligere ytret seg gjennom utsagn som at ”ingen barn lyver om overgrep” sier også at ”ingen kvinner lyver om overgrep”. Løgnens psykologi er et interessant område. Skjønt mange av de som hevder at mørketallene er store tror fast og sikkert på sine ord.