Av Ole Texmo

Oslo - sfm.no. Publisert 19.01.2007.

Av klassiske justismordsaker har Liland-saken en spesiell plass mye fordi det er skrevet mye om saken og produsert TV-dokumentar som rekonstruerer vesentlige sider av saken. I løpet av det siste året har nok Fritz Moen-sakene oppnådd status som enda mer alvorlige tilfeller da Moen først ble uskyldig dømt for to separate mord og senere frifunnet. En fellesnevner er journalist og etterforsker Tore Sandbergs formidable innsats for å kartlegge sakenes ulike bevistema. Som klassiker betraktet har Liland-saken flere ingredienser med flytting av gjerningstidspunkt og reorganisering av vitnebevis; den årelange kampen for gjenopptakelse hvor imøtegåelse av medisinsk sakkyndige erklæringer var sentrale sammen med påpeking av ensidig etterforskningsperspektiv med hensyn til alternative skyldige.

Øksemordene i Fredrikstad ble oppdaget på formiddagen julaften 1969. De to drepte og Liland var svirebrødre og tilhørte et samfunnssjikt av personer med rusproblemer og tvilsom vandel. Liland hadde mye samkvem med de drepte og ble arrestert kort tid etter at mordene ble oppdaget. På åstedet ble det funnet mange fingeravtrykk som tilhørte Liland. Å mistenke omgangsvennen Liland var for så vidt ikke helt utenkelig, men Liland hadde et alibi for den perioden mordene mest sannsynlig var begått: han satt nemlig i fyllearresten et døgn før juleaften. Å fastslå dødstidspunkt og årsak er en medisinsk oppgave som følger med obduksjon foretatt av presumptivt kompetente fagfolk. Men det er ingen garanti for at relevante usikkerhetsmomenter blir faglig og forsvarlig kartlagt og administrert.

Visse forhold skulle vise seg å bli avgjørende. De sakkyndig oppnevnte for retten mente mordene kunne vært begått så tidlig som to dager før julaften. Dette passet med politiets Liland-spor som utpekte ham som gjerningsmann for en periode han ikke hadde alibi. For rettsprosessen og bevisumiddelbarheten knyttet til fremstillingen av flere vitner som mente de hadde sett de drepte i live langt ut på lillejulaften (mens Liland altså hadde rettsstatens tryggeste alibi), var det viktig å undergrave muligheten for å skape tvil om de drepte kunne vært i live og observert senere enn antatt. De sakkyndiges erklæringer fra medisinerne Giertsen og Lundevall ble opplagt tillagt stor vekt da Liland ble dømt.

De som hadde observert de drepte på tidspunkt hvor påtalemyndigheten og de sakkyndige mente de drepte allerede var døde, kalles i Liland-litteraturen for ”tirsdagsvitnene”. Måten deres vitneprov ble administrert på er et eget kapittel. Straffeprosessloven og ideen med muntlige rettsmøter understreker prinsippet om at bl.a. vitner skal forklare seg direkte for den dømmende rett. Dette ble forsøkt undergravd av politi og påtalemyndighet, og av retten. Dermed svekket man inntrykket av at det heftet tvil ved gjerningstidspunkt og de sakkyndiges autoritet i egenskap av posisjon kunne utveksle både fakta og alternative teorier om de drepte og gjerningsmannens bevegelser i forbindelse med drapene.

Lilands sosiale status gjorde ham til et egnet mistankens objekt for politi og opinion. Pressen levnet ham liten sjanse. Siktelse, tiltale og etter hvert straffedom syntes riktig. Men for et norsk-svensk par var saker og ting ikke like opplagt. Den svenske popmusikkmanageren Sten Ekroth var på forlovelsestur med sin tilkommende Vibeke og kom noe tilfeldig til å spille en viktig rolle for den dokumentasjonen som senere dannet grunnlag for begjæring om gjenopptakelse. Ekroths var nyforelskede og ville dokumentere alt de opplevde. Derfor hadde de med seg båndopptager og satte den på under rettsmøtene. De fulgte saken nøye og oppfattet Liland som uskyldig. På grunnlag av lydbåndopptak ga de ut en bok og foretok ettertidig opptak av intervjuer med mange vitner.

Uten dette materialet hadde neppe Liland hatt noen sjanse. Liland prøvde flere ganger å få sin sak gjenopptatt, men først i 1994 lykkedes han. Sentralt bevistema var nye rettsmedisinske vurderinger av dødstidspunktet som avvek fra de opprinnelige vurderingene. Da saken først ble vedtatt gjenopptatt av Eidsivating lagmannsrett våren 1994, var mye i realiteten avgjort. Påtalemyndigheten la ned påstand om frifinnelse og høsten 1994 var Liland endelig en fri mann. Han søkte og fikk innvilget oppreining på nærmere 14 millioner kroner, men justisvesenet ved førstestatsadvokat Lasse Quigstad ville trekke ham for samfunnets utgifter til kost og losji. Some people got the nerve. Per Kristian Liland døde i 1996.

I etterkant av gjenopptakelse og frifinnelse ble det oppnevnt et utvalg som skulle granske politi og påtalemyndighetenes behandling, NOU 1996:15. Leder var dommeren Hans Flock som hadde administrert Bjugn-saken slik at selv Høyesterett under tvil måtte erklære ham som inhabil da Ulf Hammern etter sin frifinnelse i Bjugn-skandalen søkte om erstatning og oppreisning for uberettiget straffeforfølgelse. Også advokat Janne Kristiansen, nåværende leder av Gjenopptakelseskommisjonen, var medlem av utvalget som i realiteten hvitvasket systemets medvirkning til justismord. Selv om det ble påpekt betydelig svikt med hensyn til ensidig etterforskning mot Liland, beregning av dødstidspunkt, manglende objektiv holdning og utilstrekkelige sakkyndigerklæringer, gis det inntrykk av at mulige systemfeil er rettet opp.

Et interessant moment er graden av påtalemyndighetens egen plikt til å vurdere å fremme gjenopptakelse på eget initiativ når og hvis det kommer frem nye omstendigheter som stiller spørsmål ved riktigheten av en fellende dom. Flock-utvalget er her like unnfallende som man kan forvente. Å overlate til juristenes tilfeldige skjønn om ”rimelighetsstandarder” er ingen rettsikkerhetsgaranti. Uten utrettelig innsats fra lekfolk hadde Liland aldri blitt frifunnet. Journalist Tore Sandbergs nitidige rekonstruksjoner har senere hjulpet flere personer til gjenopptakelse og frifinnelse. Juristene styrer i regelen hvordan man bestemmer seg for hvilket nivå bevisvurderingen skal legge seg på. Å innrømme og rette opp feil er intet typisk trekk ved offentlig forvaltning og rettsapparat. Prestisje i systemets egne rekker er en klassisk ingrediens i justismordsaker.

Ensidighet i etterforskningen både med hensyn til person og bevisbarhetskrav kan tenkes å ha dekket over et forhold som har vært antydet og som justisvesenet har hatt opplagte interesser i å tone ned. En nå avdød, men den gang rundt 1970 ikke helt usentral skikkelse i Fredrikstads underverden, ble raskt stemplet ut av saken tiltross for at han både var observert i forbindelse med mordsted og de drepte, og ellers kunne ha motiv. Personen vi for sikkerhets skyld ikke navngir her, heller ikke med kallenavn, var en kjent skikkelse for politiet. Den aktuelle personen stod i et gjensidig avhengighetsforhold til politiet ved at han skal ha fungert som premiert tyster. Hvis denne personen hadde blitt gjenstand for grundigere etterforskning, siktelse og offentlig tiltale, kunne politiets egne tvilsomheter risikert å bli avdekket.