– et politisk justismord

Av Ole Texmo

Oslo - sfm.no. Publisert 18.01.2007

En av Norges-historiens mest pinlige saker som nå holder på å gå i glemme-boken er den såkalte ”Lindstrøm-saken”. Tidligere byråsjef i Industridepartementet Harry Lindstrøm ble i 1967 dømt for grov utroskap i tjenesten for forbrytelser han skulle ha begått, men som det fantes sparsommelig med ”bevis” for. Prosessen mot Lindstrøm handlet i realiteten om helt andre saker og ting enn angivelig uryddighet i regnskap mv i forbindelse med administrering og avvikling av Statens gruver byråsjefen med hovedansvar for bergverk hadde. I disse forholdene var Lindstrøm uskyldig, men han rakk aldri å bli renvasket etter gjenopptakelse. Han døde i 1987, men oppnådde idet minste å bli forsont med tidligere statsminister Einar Gerhardsen som mens ”Lindstrøm-saken” pågikk fra 1963 var statsminister og den øverste politiske leder for en uverdig prosess.

Gerhardsens unnskyldning kom aldri offentlig, men er dokumentert privat fra 1983. For å forstå bakgrunnen for ”Lindstrøm-saken”, må vi ta med noen ord om den forutsetningsvis kjente Kings Bay – ulykken på Svalbard som høsten 1962 kostet 21 mennesker livet, og hvis ettervirkning 1963 førte til at Gerhardsen-regjeringen måtte gå av for en kortere periode. Dette er en del av norsk parlamentarisk og politisk historie, men historiebøkene forteller lite eller ingenting om hvilket spill som foregikk for å finne en syndebukk eller også avledningsmarkør for måten man forholdt seg til ulykken. Harry Lindstrøm, født 1916, var en usedvanlig begavet, dynamisk,  men også stridbar person. Han meldte seg til tjeneste under krigen og ble feiret som helt for sin innsats, en uredd, raus og oppofrende persontype som ikke gikk av veien for å tale sine overordnede imot når han fant det riktig. Etter krigen tok han igjen forsømt utdanning og ble først sivilingeniør fra NTH og deretter på kort tid også jurist.

Lindstrøm fant raskt sin vei til toppstillinger i Industri- og bergverksdepartementet som det het den gang. Lindstrøm hadde en utrolig kapasitet både intellektuelt og arbeidsmessig – en handlingens mann. Som ansvarlig for Statens gruver var han en viktig ressursperson, og han demonstrerte solid integritet både når det gjaldt faglige og menneskelige spørsmål. Men ikke alle likte Lindstrøm som var en frittalende og selvstendig person. Hans stil var arbeidsom, kunnskapsrik og oppofrende, men også naiv. Den siste egenskapen er viktig å ha i mente fordi han i sitt virke kom i kontakt med mange mennesker som trengte hjelp og veiledning både privat og i jobbsammenheng. Lindstrøm trodde i utgangspunktet det beste om folk, inntil dårskapen kom for en dag. Da var han nådeløs. En sentral person i Lindstrøm-saken er skraphandlersken Randi Bakke som Lindstrøm hjalp også økonomisk ved å skrive under på pantegjeld. Da Lindstrøm oppdaget Bakkes svindlertilbøyeligheter, sa han klart i fra.

Bakke tok en grusom hevn og klarte med sine beskyldninger om Lindstrøms påståtte tjenestefeil å dupere i tur og orden kjente og presumptivt begavede jurister som advokat Alf Nordhus, departementsråd Rolv Ryssdal, ekspedisjonssjef Erling Sandene og justisminister O.C. Gundersen. Når hun lyktedes skyldtes det ikke utelukkende hennes talegaver. I situasjonen etter Kings Bay rådet en opprørt stemning både politisk og i opinionen. En rapport signert sorenskriver Per Tønseth ble avlevert hvor ansvaret for ulykken ble tilskrevet bedriftsledelsen samt en teori om at eksplosjon av kullstøv forårsaket ulykken. Harry Lindstrøm var ikke imponert av Tønseth-rapporten som han mente var et makkverk. Han ville undersøke ulykkesårsaken på tilfredsstillende faglig vis, men møtte motstand innad i departementet hvor minister Trygve Lie først og fremst måtte sikre sin maktposisjon.

Minister Lie likte dårlig byråsjef Lindstrøms engasjement. Heller enn å verdsette Lindstrøms udiskutable kompetanse, startet Lie en kamp for å nøytralisere Lindstrøms innflytelse. Samtidig åpnet det seg mulighet for å lede aggresjonen omkring behandlingen av ulykken, Tønseth-rapporten og den politiske situasjonen, over på Lindstrøm som kunne tenkes å oppdage enda mer uredelighet fikk han holde på lenger. Randi Bakkes beskyldninger var syltynt ”begrunnet”, om i det hele tatt dokumenterbare. Lindstrøm fant senere den dokumentasjon rettssaken ikke tok hensyn til, men lyktedes ikke å bli frifunnet. På grunn av stort arbeidspress fikk Lindstrøm hjerneblødning og ble sykmeldt. Det var mens han var sykefraværende at Trygve Lie slo til. Å møte Lindstrøm ansikt til ansikt turte Lie neppe.

Prosessen førte til fellende dommer og tap av lønns- og pensjonsrettigheter. Alf Nordhus har senere uttalt at Lindstrøm ble ”grillet på Kings Bay-affærens brennalter” ifølge forfatter Hjalmar Markussen som har skrevet bok om denne prosessen (Dokumentarforlaget 2000). Mesteparten av tiden i varetekt tilbrakte Lindstrøm på sykehus under streng politibevoktning med brev- og besøksforbud. I presse og media ble Lindstrøm fremstilt som en notorisk korrupt embetsmann. I tiden etter soning konsentrerte Lindstrøm seg om å reise injuriesaker mot pressen, noe han lyktedes i. Slik finansierte han et liv fratatt muligheten til å få brukt sine ingeniørkunnskaper til samfunnets beste. Det hører med til historien at Lindstrøm fikk rett i sin antakelse om at årsaken til eksplosjonen i Kings Bay ikke skyldtes kullstøv slik Tønseth-rapporten hevdet.

I injuriesakene oppnådde han enten forlik eller vant. På en måte har han således selv sørget for å bli frikjent for alle beskyldningene mot hans person og dermed indirekte også påstander om hans angivelige misgjerninger. Men rettsprosessen om tjenestefeil kunne han gjøre lite med, mye takket være advokater som ikke gjorde jobben sin. Denne siden av justismordsaker er mindre kjent: at advokater ikke sørges for å representere sine klienter slik at de bl.a. får nødvendig dokumentinnsyn. Det var neppe advokatene Thorleiv og Thomas Idsøes fortjeneste at Lindstrøm fikk redusert tiltalepunktene ned til et betydelig lavere alvorlighetsnivå slik at da det mest graverende var skrelt vekk, ble han på grunnlag av tvilsomme eller også sviktende beviser dømt til to og et halvt års fengsel fordi staten ikke fikk godt nok betalt for skrap.

Prosessen mot Harry Lindstrøm er en skamplett for rettsstaten Norge. At så vidt mange toppjurister, hvorav flere senere gjorde tjeneste som høyesterettsdommere, lot seg bruke i det som temmelig opplagt må ha vært et politisk spill, kan fortelle om hvordan karrierer bygges i lojalitet til makten. Vi har i denne artikkelen ikke gått inn på enkelthetene i bevisførselen, regnskaper som forsvant for så å dukke opp igjen; vitneoppgaver som dermed måtte anses som falske mv. Justismord handler i noen tilfeller om bevisst iscenesatte prosesser motivert av politiske hensyn, i dette tilfelle for å redde prestisjen til Trygve Lie i kombinasjon med en nedrig hevn fra en person som heller burde være takknemlig for hjelpen hun hadde fått.