Publisert 12.6.2023
Foto: Colourbox
Marked eller likeverd? Fellesskap eller privat?
I realiteten finnes det bare to politiske partier. Det ene er «fellesskap» – der hvert enkelt individ betyr noe – i likestillingens og «likeverdets» tegn. Fellesskapet ønsker seg en «velferdsstat for alle» slik vi har vært vant til.
Det andre er «privat» – der enkelte skal kunne få berike seg på bekostning av fellesskapets i et fritt «marked» – uten innblanding fra det offentlige. De ønsker seg et «velferdssamfunn» – der de med store formuer kan kjøpe seg de tjenestene de selv ønsker – når de vil.
Etter innføringen av EØS-avtalen i 1994, er det EU (nærmere bestemt EU-kommisjonen) som er Norges lovgiver, og har fått herredømme over alle de viktige lovene som gjelder for befolkningen i Norge – og tilsvarende herredømme over domstolene og finanstilsynene. Alle lovene er basert på EU fire friheter (fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft) – støttet av utvidelsene i Schengen-avtalen (passfrihet), samt den frie etableringsretten.
For tiden er det rundt 15 politiske partier som sverger troskap det frie markedet og private løsninger – som tilsvarer politikken som herjer i EU – og er tilsvarende den politikken som Fremskrittspartiet, Venstre og Høyre står for (arbeiderfiendtlig høyrepolitikk). Hva skal vi med 15 markedsliberalistiske partier – som vil det samme – rent bortsett fra det oppstår mange nye mer eller mindre «en-saks-partier» som ødelegger for hverandre.
Den markedsliberalistiske Helsepersonellkommisjonen:
Helsepersonellkommisjonens rapport hylles nå av alle de markedsliberalistiske partiene. På denne måten manipuleres befolkningen til å tro på følgende påstander:
1. Det blir færre hender til å skape de inntektene som det offentlige trenger for å opprettholde velferdsstaten gjennom skatte og avgifter. Folk oppfordres nå til å ta ansvar for egen helse og alderdom (les skaffe seg private forsikringer).
2. Det er mangel på kompetent arbeidskraft til å dekke omsorgsbehovene, og folk oppfordres til å stå lengre i arbeidslivet og bo lengre hjemme (antall sykehussenger bygges ned, antall heldøgns omsorgsplasser bygges ned, og det samme gjelder innen rus og psykiatri)
3. «Kommuner oppfordres til å inngå kontrakter med private leverandører på helse- og omsorgstjenester – hvor høyrepartier påstår at det vil gi høyere effektivitet og bedre tjenester – uten at det går på bekostning av kvalitet».
Offentlige inntekter skaffes til veie av volumet i verdiskapningen:
Offentlige inntekter handler om to ting. Det ene er høy sysselsettingsgrad og fornyelse av produksjonsmetoder – som medfører at virksomheter kan øke produktiviteten som gir bedre fortjenester og bedre skatteinngang. Dessuten er det å privatisere lønnsomme offentlige virksomheter, med mye salg til utenlandet, en dårlig butikk – fordi overskudd fraktes ut av landet – og ofte til skatteparadis. Ovennevnte handler om å skaffe økt volum av offentlige inntekter til å dekke offentlige utgifter – noe høyrepartiene ikke vil.
Norge har alltid ligget i verdenstoppen hva angår produktivitet. SSB satte en mal på verdiskapningen pr årsverk i 1970 – satt til 1.0. Nye produksjonsmetoder, bruk av roboter mv, gjorde at verdiskapningen pr årsverk har økt fra 1.0 i 1970 til hele 2,2 i 2021. I prognosene for 2060 – renger man med at verdiskapningen vil øke ytterligere til 3,8. Alt ligger dermed til rette for høy skatteinngang til å dekke gode velferdstjenester i fremtiden – men det betinger at man ikke prioriterer skatte- og avgiftslettelser.
Det er viktig at overskuddet som skapes i Norge også reinvesteres i Norge – og ikke havner i skatteparadis. Offentlige myndigheter må derfor skaffe seg en stor grad av kontroll på hvordan private formuer forvaltes. Disse faktorene nevnes ikke av de markedsliberalistiske partiene som ønsker nedbygging av velferdsstaten.
Hvordan er det oppstått underskudd på helsepersonell?
En ting er at politikerne (markedet) svikter hva angår opplæring og rekruttering. Bedre blir det ikke av at markedsliberalistene i Helsepersonellkommisjonen hevdet at «vi går tom for antall helsepersonell før vi går tom for penger». Forventingene til å få helsehjelp for dem uten store formuer/ private helseforsikringer skrues ned – gjennom oppfordring til at den øvrige delen av befolkningen skal ta vare på seg selv, bo lengre hjemme, og håpe på at frivilligheten vil hjelpe osv.
Det er mange innenfor helse- og omsorgsyrkene som søker andre jobber. Kjente årsaksforhold til at folk slutter – er stort forbruk av lave stillingsbrøker, flere yrkesgrupper innen helse har lave lønninger sett i forhold til ansvar, belastninger og arbeid på ubekvemme tidspunkt, og ofte med for lav grunnbemanning som sliter ut folk, boligpriser som ikke står i forhold til inntekt mv. Dette handler om arbeidsmiljøet og menneskelige hensyn ovenfor ansatte – som er et ledelsesansvar.
Fravær av heltidskultur er åpenbart et problem, men dette fraværet er et viktig virkemiddel for å holde lønninger nede til de ansatte som går på slike ordninger. Spesielt nå det angår å tilby tilleggsvakter uten å kreve overtidsbetaling, og bruk av «svartelisting» av de som ikke innordner seg dette systemet.
Det er hevdet en påstand om at dersom alt helsepersonell over 27 år hadde hatt 100% stillinger, ville det ikke vært mange på personell her i landet (påstand fra 2022). Å gjennomføre en avbyråkratisering- og effektiviseringsreform, med årlige 2% kutt på de offentlige budsjettene, og voksende fastlegekrise, vitner om dårlige prioriteringer slik vi opplevde det i 8 år med Erna Solberg-regjeringene.
Fra offentlig til privat
Velferdsprofitører har hatt ekstremt gode vilkår i Norge. Likeså de som etablerer virksomheter som frembringer stor offentlige tilskudd (eksempelvis utenlandske selskaper som bygger vindmølleparker i Norge – og tar ut utbytter i skatteparadis).
Erfaring etter privatiseringer av offentlig sektor både nasjonalt og internasjonalt, er at det drives en ekstremjakt på profitt – som da blir betalt med offentlige midler og kreativ bokføring. Det tærer hardt på de offentlige budsjettene, og kan ha ringvirkninger på fortærer offentlig finansiering, herunder kvaliteten på tjenestene og arbeidsvilkårene til de ansatte.
“Bendelormøkonomi” er dette blitt kalt. Det handler om at private spiser av penger på offentlige budsjetter som ellers skulle gått til velferd. Og jo mer penger som bevilges fra det offentlige, desto mer karrer “bendelormene” (les velferdsprofitørene) til seg av profitt.
Tross all kunnskapen man har om hvordan dette «bendelormsystemet» virker, går høyrepartiene til valg på at de vil prioritere privatisering av velferden – om de vinner valgene i 2023 og i 2025. Likevel gjør de det stadig bedre på meningsmålinger. Egoisme (privat) trumfer hensynet til fellesskapet.
Det er uklokt.
Jørund Hassel, Lillehammer
