Publisert 3.7.2017
Av Wilfred Høsteland
Illustrasjonsfoto: Colourbox
For mange år siden kom der ut en bok med tittelen «Dumme menn og troll til kjerringer». Jeg har ikke lest boken selv, men tittelen sier vel egentlig nok om innholdet. Men ikke bare det; – tittelen viser seg jo i ettertid for å ha vært en slags profeti til vår tid – ikke minst innen politikken. Jeg sikter til likestillingsgalskapen som nærmest har gått som en tornado over så vel verden som vårt eget land. Jeg har selvsagt ikke i mot at både menn og kvinner skal lønnes likt for likt arbeid, og heller ikke at begge parter i ganske stor grad kan utføre samme arbeid like godt. Jeg sier i ganske stor grad – i det ligger der et forbehold som kan slå begge veier! Og det gjør det også. Her kunne jeg tatt opp en del yrkeseksempler, men det er egentlig en annen debatt.
Thatcher forløperen?
Men la oss holde oss til politikken denne gangen, og se litt nærmere på de mange værhønene som har fremstått som de rene maktmennesker – ofte arrogante og selvgode og i mange tilfeller med klare psykopatiske tendenser! Jeg vil tro at den tidligere britiske statsministeren Margareth Thatcher kan ha vært en slags forløper for den aktuelle «rasen» internasjonalt. I Norge startet det med Gro Harlem Brundtland, som med sitt hyper-arrogante (u)vesen satte seg selv på en pedestall hvor hun av visse kretser nærmest ble tilbedt som en gudinne – og ble endatil kalt «landsmoder»! Hun «oppfant» setningen «det er typisk norsk å være god», – og jeg går ut fra at hun da tok utgangspunkt i sitt eget ego.
Hun klarte – sikkert i full bevissthet – å lure Norge inn i Schengen-samarbeidet – et slags venteværelse for EU. Hun visste/trodde (?) at det norske folk ikke ville reagere nevneverdig. Men hun var sannsynligvis også fullt klar over hva Schengen-medlemskapet ville medføre for vårt land. Det har vi sannelig fått erfare gjennom årene etter – stadig i større grad. Norge driver i dag masseimport av kriminelle og NAV-snyltere samt masseimport av en ny og farlig kultur – Islam! Alt dette og mere til kan vi «takke» Gro Harlem Brundtland for. Hun førte Norge inn i den største ulykken siden 2.verdenskrig. Og vi ble ikke spurt – hun visste vel best – hun var jo «typisk norsk og dermed god»!
Farlige maktmennesker
Både på Stortinget og i Regjeringen, pluss i byrådene i Oslo og Bergen, har man i dag en rekke direkte farlige kvinnelige maktmennesker som ved enhver anledning nyter å gå på tvers av folkets klare vilje og ønsker. Her kan vi ramse opp navn som Erna Solberg, Trine Schei Grande, Inga Marte Thorkildsen, Monica Mæland, Siv Jensen, Ine Marie Eriksen, Anniken Hauglie, Solveig Horne og noen litt mindre viktige navn. Her kan også nevnes Hadia Tajik (AP’s nestformann) som et eksempel på gryende arrogante makttendenser. I Oslo er det unge grønne jyplinger som denne unge jenten i Miljøpartiet de grønne, Lan Marie Nguyen Berg.
I Bergen har vi Anna Elisa Tryti som er byråd for byutvikling, og som for tiden nærmest herjer vilt med flere prosjekter som stort sett hele Bergen er i mot! Maken til arroganse som byrådet Tryti, tror jeg neppe man finner i hele Norge og langt utenfor landets grenser. Her må man følge med fra dag til dag i bergensavisene for å være noenlunde à jour med i alle de ansvarsløse og ville planene hun går i brodden for!
Demokratiske politikere er historie
Det er en tankevekker hva slike klart bitre og tilsynelatende hevnlystne kvinnelige politikere kan ha gjennomgått i barndom og ungdom? De buser jo frem som bulldosere uten respekt for andre mennesker. De ber om velgernes støtte, og dolker dem så i ryggen når de har inntatt sine plasser med høye lønninger og gode pensjoner og en rekke frynsegoder. Noe må de jo ha opplevd som de i sine vrangforestillinger føler at de må hevne på samfunnet som helhet. Slike politikere er direkte farlige. I slike posisjoner som nevnte kvinnelige politikere har, burde de kunne bli innsatt på åremål, med velgernes rett å «sparke» dem etter en halv valgperiode ved et «vurderingsvalg».
Nå skal det selvsagt ikke snakkes bort at der finnes like mange og like farlige mannlige politikere både nasjonalt og lokalt. Et ganske klart eksempel er vel vår sannsynlige neste statsminister Jonas Gahr Støre og noen av hans velkjente kollegaer på Stortinget gjennom flere år, – noen av dem har tidligere vært statsråder. Men den mannlige «gjengen» kan vi ta for oss ved en senere anledning! Men at sanne demokratisk innstilte politikere – uansett kjønn – stort sett er blitt historie, er det ingen tvil om. I dag er det herskesyken og hersesyken som i stor grad råder i politikken – uansett kjønn!
