Publisert 17.4.2026
Av Ole Texmo
Illustrasjon: Faksimile: Omslag til boken «Møkkagraverne og den kritiske tradisjonen». Perspektiver på journalistikken. Av Sigurd Allern, Forlaget Oktober, 1988.
SKUP – adelsmerke og flaggskip. Tids- medie- og andre (selv)bilder Samhold, status og prestisje. Sjanger og undervisningstilbud. Metoderapporter til råd og veiledning. Kokebok fra SKUP-kjøkkenet. Kategorier og tall. Forbehold. Profesjonenes pris? Stikkord: Autoritetsmarkering.
«Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse» forkortet SKUP, ble dannet 1990. <referanse 1> Ideen om mer konsentrert fokus på grundig og omfattende journalistisk dekning av enkeltsak og sakskomplekser var ikke ny men kanskje viktigst: Journalistikken og dets utøvere trengte et solid løft. Ryktet var blitt ganske så frynsete etter år med useriøs og sensasjonspreget dekning av stort og smått. Det som var viktig og stort ble smålig og tøvete, og det som i utgangspunktet var smått og trivielt, og egentlig uinteressant i et videre perspektiv, kunne bli slått stort opp.
Kjendiseriet var etablert. Etter år med slett journalistikk og omdømme som fortjent, begynte man på slutten av 1980-tallet å kalle seg «nyhetsformidlere». En fin klang, formidling har som man hører og ser en positiv valør. Dekningen av særlig kriminalsaker fikk berettiget kritikk. Uttrykk som «gå over lik», blodhundinstinkt og flokkmentalitet var forbundet med presse og media. I hovedsak de store etablerte riksmediene, ikke bare tabloidene. Uheldig nok ofte forbilder og trendsettere for de mindre organene, lokalpressen som så opp til de store med større ressurser med tilhørende status.
Med dannelsen av SKUP som signaliserte en ny trend og sjangerutvikling fikk journalistene en ny selvforståelse av å være viktige samfunnsaktører. Med egne konferanser (holdes årlig like over påske, i år 17-19.04.2026) og utdanningstilbud, ble metode og etikk skjerpet. Jeg som skriver dette, tar høyde for at saker og ting faktisk ble bedre. Det skulle ellers bare mangle. Men det fins nok av eksempler i SKUP sin historie bestående av selvnominerende journalister med tvilsomt motiverte prosjekter, som tyder på at verken etikk eller metode er reflektert. Vi nevner som eksempel en sak vi har gått grundig inn i tidligere <referanse 2>
Undersøkende journalistikk er blitt en sjanger med utdanningstilbud på universitets- og høyskolenivå. Beskrivelsene fra sted til sted er omtrent likelydende, med vekt på langsiktig arbeide for å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet. Vi tar med denne fra Universitetet i Bergen vi anser som brukbart dekkende, for ikke å si forpliktende, eller? <referanse 3>:
«På dette masterprogrammet skal du produsere eit sjølvstendig journalistisk publiserbart graveprosjekt, samtidig som du arbeider med analytiske problemstillingar. Produksjonen av graveprosjektet kan gjerast i samarbeid med ei eller fleire mediebedrifter under rettleiing av fagmiljøet. Undersøkande journalistikk er eit felt i vekst, og studentar med denne utdanninga er attraktive for næringslivet. Gravejournalistikk blir mykje lesen, sett og høyrt i nyheitsmedia, men krev spesialisert kompetanse å produsere. I løpet av studieprogrammet lærer du å utvikle, gjennomføre og vurdere avanserte journalistiske arbeidsoppgåver og prosjekt som granskar komplekse tema. Du lærer òg korleis du kan bidra til nytenking og innovasjon på fagfeltet.»
Ambisjonene og kravene er på papiret svært avanserte som vi ser. Om dette bildet gjenspeiler seg i det praktiske arbeidet kan være et åpent spørsmål. Vi merker oss at utdanningen kan være aktuell for andre bransjer enn media og journalistikk. Kildekritikken nevnes ikke som begrep, men den må vel forutsettes å ligge i bunnen, eller? Koblingen til næringslivet er interessant. Vi skal ikke lage noen konspirasjonsteori av dette, men nevner at sjangrene er under utvikling, eller skal vi heller si utflyting. Markedsføring forkledd som journalistikk har vi kommentert flere ganger før. Media er klar over denne mulige utglidningen, men benekter selvsagt tvilsomme etiske implikasjoner.
Når vi ikke uten videre hyller ukritisk journalistene og deres institusjoners selvfremstillinger, er det dels fordi vi ser på nært hold hvordan f.eks. «analytiske problemstillinger og komplekse forhold» heller enn å bli undersøkt for sine ulike og sammensatte betingelser, har preg av ideologiske briller. Å avdekke kritikkverdige forhold er selvsagt bra, på samme måte, dvs. utfra samme grunnlaget, som faktasjekking. Men hvor starter motivasjonen? I statusbevisstheten hos mediafolkene? I ryggmargen hos enhver kritisk innstilt person tar man ikke hva som helst for gitt. Spesielt ikke når og hvis saker og ting skal formidles ut i en større sammenheng. Å holde seg med private fordommer er ingen yrkeskodeks. Å avdekke at uheldige forhold, for å si det mildt, skader mennesker som ikke har ressurser til å beskytte seg, er prisverdig. Men til hvilken pris? Hva om media selv med sine metoder og kodekser er med å opprettholde undertrykkelsesregimer? For å bruke et stort ord.
Flaggskipet for undersøkende journalistikk er SKUP-nominasjonene basert på selvfremstillinger i metoderapports form. Prisene er adelsmerker og har høy status og prestisje. Kravene er eksplisitte og tjener både som veiledning og som siling av kandidater <referanse 1>. Metoderapportene har i kvalitet og kvantitet utviklet seg over tid. På begynnelsen av 90-tallet var de på 3,5 sider i snitt, nå er de på 17 sider i snitt med 20 sider som maks. Hvor mye metode som presenteres kan diskuteres, i nyere tid er det redegjørelse for datainnsamling og bruk av KI og andre digitale verktøy som dominerer. En forsker som har studert og gått gjennom samtlige metoderapporter i perioden 1991-2020 er Espen Sørmo Strømme <referanse 4>.
Basert på metodebeskrivelser i rapporter listes opp endel råd, også kalt «overordnede prinsipper for gravearbeidet, uavhengig av teknologi». Disse kan synes innlysende, men er likefullt nyttige som sjekklister, f.eks. denne fra tidlig fase pr 1994 (NB: min kortversjon): «I tidlig fase viktig å få verifisert om man har en sak eller ikke; personlig kontakt med kildene så tidlig som mulig, også for å skape tillitsforhold; vær tålmodig og se etter andre løsninger; tro ikke, men sørg for beviser, la også kildene få se manus og innhold; lag hendelsesdiagram».
Noe forenklet og presset sammen riktignok, men gode råd. Tidslinjer og oversikter over aktører og hendelser skaper bedre muligheter for å se sammenhenger og gir alternative perspektiver. Før kalte vi det organisasjonskart, med ruteark og Excel som hjelpemiddel. I dag er digital kompetanse en annen og opplagt mer kompleks verden. Ovennevnte sekvens kan tjene som tidsbilde, på en tid hvor man ikke hadde oppdaget tunnelsyn eller bekreftelsesfelle som det også heter. Selv oppdaget jeg disse begrepene, dels fra det anglo-amerikanske uttrykket «confirmation bias» ca 1994 da jeg måtte orientere meg utenlands for å få en bedre forståelse for mye av den legitimerte galskapen i norsk rettsvesen. Ikke bare i straffesaker man kan kalle justismord, men minst like gjeldende i sivile saker med rettslig legitimerte overgrep som konsekvens av saksbehandling og konkret utfall.
Strømme <ref 4> har i sin omfangsrike bok laget en «SKUP-katalog» som omfatter alle rapportene fra 1991-2020, systematisert etter 6 kategorier med underkategorier. Vi nevner opp de 6 og skal i neste del 8 med arbeidstittel «Fokus på barnevernet» <referanse 5> se nærmere på hvordan dette området er representert. De 6 kategoriene er (tall for antall nominasjoner og priser 1991-2020 i parentes): Helse og omsorg (195, 23 priser); Kriminalitet og ulykker (383, 67 priser), Politikk og forvaltning (204, 26 priser); Norge og verden (218, 26 priser); Økonomi og arbeidsliv (166, 13 priser); Samfunn, natur og kultur (224, 23 priser). Totalt skulle dette bli ca. 1400 rapporter på 30 år, samlet sideantall ca 17000 uten vedlegg i følge referansen.
De siste årene har det blitt nominert ca 50 prosjekter årlig, dvs arbeider som allerede er publiserte året før de nomineres. Vi tar forbehold for at tallene er per 2020 og at vi ikke har lest alt, kun det som interesserer oss mest, Helse og Omsorg, og Kriminalitet med Rettsvesen som underkategori. Om de siste 5 årene gir et annet bilde vet vi ikke. Det vi vet, også utfra andre kilder, er at metoderapportene er i økende grad konsentrert om presentasjon av digitale verktøy. Ikke overraskende, da det vesentlige av undervisningstilbudet på flere nivåer innen utdanning og organisasjon (f.eks. Norsk Journalistlag) retter seg mot datainnsamling og organisering av kilder. Hvor stort nedslagsfelt undersøkende journalistikk har i andre bransjer enn media, vet vi heller ikke.
I et videre samfunns- og medieperspektiv bør nevnes at sjangeren undersøkende journalistikk i tid materialiserte seg da partipressen opphørte og konsernene overtok eierskap ved inngangen til 1990-årene. Undersøkende journalistikk i Norge var konkret og tydelig inspirert og motivert av amerikanske og svenske forbilder. I USA dannet man i kjølvannet av Watergate-avsløringen hvor president Nixon til slutt måtte gå av i 1974, organisasjonen Investigative Reporters and Editors (IRE). I Sverige ble Föreningen Gravande Journalister (FGJ) til like i forkant av SKUP dannelsen 1990. Sjangeren og arbeidsformen ble også av bransjens egne poengtert som en reaksjon mot det potensielt og reellt avhengighetsskapende i konsernifiseringen.
Å markere uavhengighet ble et mål i seg selv kan man få inntrykk av. Journalistene trengte noe å markere identitet i forhold til, dels eiernes posisjon. Dels var yrkesideologien i ferd med å dannes i tråd med profesjonsbevisstheten. Vi skal ta opp tråden allerede i neste del om barnevernet <ref 5> For kan det tenkes at også psykonomiseringen av (utdannings)samfunnet har noen av de samme trekkene? Ikke alltid like lett å identifisere, kanskje? Stikkord er «autoritetsmarkering», et begrep vi har hentet fra en forsker og utdanner i media og journalistikk, Magne Lindholm <referanse 6>. Vi skal ikke akademisere mer enn nødvendig. Lindholms studie sier imidlertid mye interessant om journalisters selvbilder. Han har spesielt sett på betydningen av prisene bransjen deler ut jevnlig.
Vårt poeng er å antyde mulige koblinger, eller parallelle tendenser mellom tids- medie og yrkesmessige (selv)bilder. Metoderapportene skal være digitalt tilgjengelige via SKUP sin hjemmeside. Her kan man søke og forhåpentligvis finne nyere og eldre rapporter som beskriver ulike prosjekter. I Strømmes katalog <ref 4> han har laget er det et vell av underkategorier til de 6 hovedkategoriene. Noen av disse skal dels presenteres i neste artikkel 8: Fokus på barnevernet.
Når jeg studerer disse nærmere, ser jeg at mitt eget researcharbeide til en tidligere serie om Velferd <ref 5> misset en potensielt viktig metoderapport om «Helsereformens konsekvenser». Den burde jeg ha fanget opp, rapporten skal selvfølgelig leses grundig selv om spist er spist. Ellers ses utfra mer generell oversiktslesning at systemkritikken stort sett er fraværende. Med enkelte unntak. Sosialpornografi (her må vi passe oss for algoritmene og søkemotorene §;-) har fortsatt gode kår.
SKUP er bransjens stolthet og betyr mye for journalisters selvfølelse. Vi har så vidt antydet noe av historikken og premissene utfra tids og medieforandringsperspektiv. Journalister soler seg ofte i glansen av hva den undersøkende journalistikken kan skape av samfunnsendringer. Etter avsløringer av korrupsjon, svindel mv. Privat og offentlig. Fokus på egne forhold og grenseoverskridelser er fraværende. Hvordan media ofte løper i spann med andre (stats)makter. Undersøkende journalistikk som sjanger ble til i samme tidsrom som den «overgripende journalistikken», bedre kjent som kommentariatet. Heller ikke linkene til påvirkningsbransjen er gjenstand for SKUP-rapporter.
Da jeg mer og mindre tilfeldig leste deltakerlisten på <skup.no> for et par år siden, stusset jeg over at hele 6 deltakere kom fra Politiets Sikkerhetstjeneste (PST). Der jobber det nå flere journalister fra NRK bl.a. Eirik Veum, en gammel kjenning jeg ikke er helt ferdig med. Disse jobber angivelig med å kartlegge åpne kilder for potensielle trusler mot riktes sikkerhet. Et uttrykk vi hittil ikke har heftet oss eksplisitt med er «antistatlig». Hva dette betyr i teori og praksis kommer vi ikke usannsynlig til å skrive om senere. Til PST og fremtidige SKUP-kandidater sier jeg derfor: Følg med på denne og kommende artikkelserier. Med fare for (under)gravende journalistikk. Av flere typer autoriteter.
Ole Texmo
Kilder og referanser del 7:
<ref 1> Forside SKUP https://www.skup.no/
<ref 2> Serie om Media og ofrene (2015), særlig del 10 https://sfm.no/gamle-siden/SERIER/MEDIA-OG-OFRENE/Index-Media-og-ofrene.htm
<ref 3> https://www4.uib.no/program/undersokende-journalistikk-master
<ref 4> Strømme, Espen Sørmo (2022): Kokebok fra SKUP-kjøkkenet. Om undersøkende journalistikk og metodebruk. Fagbokforlaget, Bergen
<ref 5> Serieoversikt https://sfm.no/oversikt-over-serier/
<ref 6> Lindholm, Magne (2015): Journalistikkens autoritet. Yrkesideologi og autoritetsmarkering i norsk journalistikk 1954-2014.
