Publisert 14.11.2022
Foto: Colourbox
Da Norge startet med produksjon av vannkraft, sørget politikerne for en konsesjonslovgivning som sørget for at vannkraften skulle tilhøre det norske folket – under demokratisk styring og kontroll. For private kraftselskaper ble det innført en ordning med hjemfallsrett, som innebar at staten har rett til å overta kraftanleggene uten betaling når konsesjonstiden utløper.
I 2007 tapte Norge en sak i EFTA-domstolen – som fant denne praksisen ulovlig – fordi hjemfallsordningen forskjellsbehandler offentlige og private eiere av kraftverk. I dommen het det: «At norsk lov tillater og har tillatt privat og utenlandsk eierskap av vannkraftressurser i mer enn hundre år illustrerer at den offentlige sikkerheten eller miljømessige hensyn ikke kan kreve offentlig norsk eierskap».
Regjeringen sier at de vil gå inn med 60 milliarder kroner i lån og garantier de tre neste årene til havvind, hydrogen og batteriproduksjon, og at vi må produsere mer strøm for å få prisene ned og sikre norske arbeidsplasser. Med EFTA-dommen i minne reiser det noen viktige spørsmål:
– Hvem skal eie de nye vindkraftselskapene?
– Hvem skal ha eiendomsretten over den kraften som produseres?
– Hva slags beskatning vil tilbakeføres til staten?
Dette må ikke bli et prosjekt hvor statens midler stilles til disposisjon for at noen gis fordel til å berike seg ytterligere – og hvor regningene øker for forbrukerne.
Med byggingen av utenlandskabler, påtvungen installasjon av nye strømmålere og beregning av nettleie – ble det lovet billigere strøm til forbrukerne. Her ble hele nasjonen ført bak lyset.
Det er hårreisende at strømmen – som hele befolkningen eier (kommuner, fylker og stat) – som koster 10–12 øre å produsere pr. kWh – nå selges for over 4 kroner kWh (inkl. nettleie). Det kan ikke kalles annet enn et ran av egen befolkning.
Dersom regjeringen går inn for å etablere sterkt kraftkrevende virksomheter som batterifabrikker, datalagringssentraler, bitcoin-produsenter o.l., er det min spådom at kraftunderskuddet vil vedvare og at strømprisene bare vil stige og stige. Derfor er det viktig at staten eier og drifter vindkraftselskapene på tilsvarende måte som da hjemfallsretten ble innført. Det er også viktig at vindkraftverkene beholdes på norske hender og ikke kan selges, selv ved eventuelle regjeringsskifter.
Regjeringen bedyrer at satsingen skal skje etter den norske modellen (samarbeid mellom partene i arbeidslivet) – med ordnede lønns- og arbeidsvilkår. Videre skriver regjeringen at det skal føres en «aktiv næringspolitikk som spiller på lag med industrien». Hva da med «å spille på lag» med befolkningen?
Hva sier overvåkingsorganet ESA til dette? Den frie etableringsretten i EØS-loven gjelder, og forbudet mot diskriminering og forskjellsbehandling (les Hjemfallsdommen) er der. Teoretisk kan et 30-talls EU- og EØS-land kreve å få ta del i investeringspotten på 60 milliarder kroner, og etablere seg her i landet etter EØS-loven.
Etter Norges tilslutning til EUs energiunion, og EUs energibyrå Acer, er erfaringen at strømpriser og strømmarkedet er havnet utenfor norske hender og norsk demokratisk styring. Er det det vi vil?
Jørund Hassel
Lillehammer
