Publisert 27.2.2023
Foto: Colourbox
Etter at Stortinget sluttet Norge til EUs energiunion i 2018 – er budskapet fra politikere at vi må øke kraftproduksjonen i fremtiden. Etter at kraftpriskrisen oppsto i 2020, er budskapet at økt kraftproduksjon er veien å gå for å få kraftprisene ned. Er det en påstand eller fakta?Pensjonskommisjonens delinnstilling i 2003 beskrev behovet for en pensjonsreform – med levealdersjustering, for å sikre et pensjonssystem som økonomisk kan stå seg i fremtiden. Videre ble det hevdet at det kan bli en økonomisk utfordring å skaffe nok personell, og en offentlig sektor, til å møte en stadig eldre befolkning.
I disse dager har vi fått to utvalgsrapporter – fra henholdsvis Energikommisjonen og Helsepersonellkommisjonen. Overordnet opplever vi at olje- og energiministeren, Terje Aasland (Ap) langt på vei omtaler energikommisjonens konklusjoner som om de allerede er «vedtatt» – og argumenterer for å sette i gang med mer energiproduksjonen så fort som mulig.
Det er ikke dokumentert at utbygging av havvind, atomkraftverk, vindkraft mv – vil medføre at strømprisene faktisk vil gå ned. Av erfaring vet vi derimot at med slik store investeringer kan kraftprisene øke, slik vi eksempelvis har sett det etter utbyggingen av utenlandskabler. Helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) annonserte nylig at sykehusene, som allerede sliter med underskudd, må klare seg med enda mindre penger i fremtiden. Også hun snakker som om Helsepersonellkommisjonens konklusjoner nærmest er «vedtatt» før rapporten er blitt politisk behandlet. Grunntanken er at det vil bli færre helsearbeidere i fremtiden til å ta seg av et stadig økende antall eldre, at helsepersonell må jobbe smartere, og at de må fordele arbeidsoppgaver på en bedre måte.
Eldre oppfordres til i større grad å ta ansvar for egen alderdom, og stå lengre i jobb. De syke, uføre og arbeidsledige skal straffes økonomisk om de ikke makter å innfri kravene til arbeidslinjen. De frivillige og pårørende skal i større grad ta seg av de eldre, og hjemmehjelpen skal i større grad erstatte for vedtak om å få en omsorgsplass. Dette åpner for et todelt helsevesen, noe som favoriserer de med økonomi til å tegne helseforsikringer.
Hvor blir det av demokratiet og involveringen av befolkningen? Hva er alternativene til konklusjonene i utvalgsrapportene? Hva er befolkningens syn på manglende finansieringen av velferden? Har regjeringen folket med seg når de velger urettferdige lønns- og skattesystemer – hvor forskjellene øker – fremfor å sikre god velferd til alle? Er demokratiet ivaretatt når mer eller mindre håndplukkede utvalgsmedlemmer – med samme syn og holdninger, samt konsulentbyråer får styre, ofte med hjelp fra EUs direktiver og forordninger?
Etter innføringen av EØS-avtalen (1994) ser vi en økende fremvekst det jeg kaller en form for tilskuerdemokrat, og hvor de politiske skillelinjene er i ferd med å viskes ut. Den politiske kraften nedenfra, deltakerdemokratiet, er i ferd med å forvitre. I de store, prinsipielle og viktige sakene, virker det som om politikerne på toppen har «slukket lyset» for medvirkning og påvirkning fra de velgerne – som de er satt å representere. Kort sagt: Hvor blir det av demokratiet?
Jørund Hassel, Lillehammer
Ekstern link: https://www.ringsaker-blad.no/hvor-blir-det…/o/5-79-617433
