Av Ole Texmo
Publisert 27.11.2024
Illustrasjon: Faksimile av boken «Marianne K. Bahus: Juristetikk. Rollemoral, integritet og kognitiv dissonans. Fagbokforlaget, Bergen, 2020». (Tinghuset i Bergen. Arkivfoto: Jan Hansen Sfm.no)
Det siste kurset. Kilder. Generelt og spesielt. Advokatforskriften. Muntlig overlevering og holdninger. «Uvitenhetens slør». Barnefordelingssakene som motiv for etikk i undervisningen? «Den sorte svane»: Kryssende etikker? Når det skurrer og når det ikke. Rett skal være rett.
Det er ikke vår oppgave å markedsføre advokaters virksomheter. Vår oppgave er vel heller det motsatte, spøk til side. Men det nærmer seg jul og nyttår, og ettersom min egen Facebook-side stadig dynges ned med annonser fra diverse firmaer og virksomheter som falbyr advokattjenester (alltid den beste kompetansen man kan tenke seg må vite), tar vi med at det haster å få fylt opp etterutdanningskvoten. Det siste etikk-kurset går 09.12.2024. I følge Advokatforeningen, som, mens vi er i det lune hjørnet gjerne kan få noe kred for ryddig og informativ hjemmeside. I det minste.
«Er du litt sent ute? Inneværende etterutdanningsperiode går mot slutten, og innen utgaven av 2024 må alle medlemmer av Advokatforeningen ha gjennomført 80 timer etterutdanning. Fem av timene er i advokatetikk. Nå kan du få fire av dem på ett kurs, til en ekstra hyggelig pris.»
I arbeidet med min tidligere artikkelserie om Presse og etikk høst 2022 fant jeg etterhvert ut at journalister og mediefolk, herunder også medieforskere, lot til å mene at etikken var integrert over det hele. I alle ledd og gjennomsyret den journalistiske aktivitet og produksjon. Egne skriftlige regelsett som Vær Varsom Plakaten (VVP) understreket til dels at hele prosessen var ment å skulle stimulere til etisk refleksjon. Men verken forskningen eller Pressens Faglige Utvalg (PFU) praksis er nøye med å undersøke (kildekritisk) hvordan etiske problemstillinger og problemer som måtte oppstå og som PFU får til behandling, blir identifisert. F.eks. utfra etisk teori og lange tradisjoner for filosofisk basert moraltenkning, et annet ord for etikk.
Delvis samme inntrykk får jeg av flere av juristene som befatter seg med etikk. Det synes som om det ikke er nøye å forankre etikken i annet enn et regelverk som til forskjell fra Pressen, er lovhjemlet og kan være gjenstand for sanksjoner. I all fall i teorien. I alle fall for advokater som har sin egen forskrift vi har vist til tidligere i serien. Andre juristgrupper er ikke befattet med muligheter for sanksjoner. Deres «etikk» er nok mest for syns skyld. Eller er lojalitetsplikten overstyrende for hvilke dilemmaer som anses relevante? F.eks. hensyn til stat og system versus menneskerettigheter som skal beskytte borgere mot nettopp myndighetsmisbruk.
Til bruk i arbeidet med denne artikkelserien generelt, og delene om etikk spesielt har jeg benyttet meg av flere typer kilder. I tillegg til internettsøk (se linker). Bøker med titler som «juristetikk» angir både generelle og mer spesielle problemstillinger. Jeg nevner noen forfattere, fullstendige referanser er oppgitt til slutt i artikkelen etter utgivelsesår. En slik bok ble sitert fra i forrige del (Wilhelmsen og Woxholt 2003). Utover en grei og oversiktlig gjennomgang av etikkreglene (advokatforskriften), kalt Regler for god advokatskikk (RGA), er her lite refleksjon å spore. Man merker seg vektleggingen av «muntlig overlevering av holdninger». Som om slike «kilder» og formidlinger er egnet til å skape tillit til bransjen. Sitater jeg brukte i forrige artikkel til å illustrere hva jeg anser som på grensen til klientforakt, er dessverre ikke tatt ut av kontekst. Boken har flere slike passasjer av idyllisering av juristkompetanse opp mot lekfolks ignoranse.
Haraldsen (2016) omtalt i del 4 er en viktig kilde forsåvidt som den viser bredden i hvilke problemstillinger oppgavene til studentene tar for seg. Med veiledninger og referanser til ikke bare fiktive men også reelle saker. Hvorav noen behandlet i Disiplinærnemnden, hvor påpekte brudd i teorien kan føre til sanksjoner, om enn mildere former. Avskilting er sjeldent. Altfor sjelden etter min mening. Jeg har skrevet noen slike klager og er ikke imponert over det intellektuelle nivået blant jurister, underforstått den etiske bevisstheten hos klageorganene.
Inntrykket jeg får ved lesning av teoretisk regeltro og framfor alt velmenende, nærmest idylliserende framstillinger er ikke imponerende. Men heldigvis fins der unntak. Andreas Føllesdal (2007) har skrevet en pamflett (ca 50 siders) til bruk for ex.fac. (tidligere kalt forberedende prøver for universitetsstuderende) spesielt innrettet for juss-studenter. Her gis også eksempler fra filosofi og fra psykologi. En annen forfatter som er opptatt av at etikken må hente næring fra mer enn kun jussen, er Marianne Bahus (2020) som også trekker inn kjønnsperspektiver og ulike typer av motsetninger og kontraster. Forside av boken er valgt som illustrasjon for denne seriedelen.
Føllesdal (2007) lar påvisning av rollekonflikter være gjennomgangstema. Slik vinkles hvordan dels innebygde motsetninger krever refleksjon. Også Bahus (2020) velger en mer reflekterende enn refererende stil. Kanskje litt fluffy med mange fine ord, men de blir forklart, dvs definerte, og eksemplifisert slik «kognitiv dissonans», et psykologisk faguttrykk. «Begrepet (…) viser til det psykologiske ubehaget som oppstår når tankene og verdiene våre ikke stemmer overens med det vi gjør». Definisjonen er hetnet fra Store Norske Leksikon (SNL). Relevansen for etisk refleksjon kan noe tabloid sies å være opplevelsen av at noe skurrer.
Føllesdal (2007) tar med eksempler fra Aristotelisk dydsbasert etikk, Kants plikt og sinnelagsetikk, og nevner også John Rawls. Denne filosof av nyere dato skrev sitt hovedverk «A Theory of Ethics» med det berømte (?) begrepet «Vail of Ignorance»: Om å tenke seg inn i andre berørte personers situasjon, bak et «slør av uvitenhet». Ikke dumt å forsøke å sette seg inn i andre personers tanke- og følelsesliv, handlingsvalg og begrunnelser. Mer og mindre overveid selvfølgelig. Ingen dum ide for advokater og dommere og andre jurister når de skal veie behovet for å måtte å ty til eksempelvis troverdighetsvurderinger i fravær av beviser. Sak og person i nytt perspektiv.
Fra medieverden dukket et interessant eksempel opp fra en relativt fersk TV-dokumentarserie «Den sorte svane». Eksemplet kan illustrere at juss-etikken krysser presse-etikken, eller omvendt. Serien viser korrupte tilstander om hvitvasking av kriminell virksomhet, advokater som tøyer grensene for konfidensialitet og andre rollemoralnormer, og dertil opptrer i dobbeltroller. NRK Brennpunkt er co-produsent for serien som omhandler en dansk advokat Amira Smajic som etter eget utsagn går undercover for å bidra til avsløringer. Angivelig for å bøte på egen dårlige samvittighet etter å ha hjulpet til med hvitvasking av penger tjent på kriminell virksomhet.
Økonomisk kriminalitet synes avhengig av velvillige advokater er et av flere inntrykk serien skaper, men vi skal ikke ha sagt noe om representativiteten for norske forhold. Seriens produsent Mads Brügger uttaler til Morgenbladet (nr 24/21-27. juni 2004 side 29): «Vi lever i gated communities der vi aldri møtes, og vi har ingen grunn til å følge reglene» Jeg er ikke sikker på hva han mener med dette. Er det ironisk? At TV-dokumentaren avslører at media selv ble lurt er iallfall ironisk. Redaktør Janne Johannessen i Dagens Næringsliv (DN), en avis som bl.a arbeider med å avsløre økonomisk kriminalitet, uttaler samme sted: «Presseetisk synes jeg seriens største dilemma er at det kan diskuteres om selve oppsettet er en metodisk provokasjon, der man bistår kriminelle som begår lovbrudd. Men avsløringene er heftige og vurderingene krevende».
Om hovedpersonen Amiras troverdighet sier DN-redaktøren: «Det skurrer jo egentlig hele tiden. Hvorfor stiller hun opp på dette? Hvorfor skal hun inn i det kriminelle miljøet igjen når det ser ut som hun var kommet seg ut?» Har man øynene åpne for mulige paralleller til etiske refleksjon om hvor bra (eller dårlig) det er å holde seeren i spenning eller for narr for lenge oppstår et kjent scenario: Hvor lenge kan en advokat holde en klient for narr med at hun (eller han) står opp for sin klient og angivelig gjør sitt beste for et best mulig resultat?
Et konkret case fra mitt erfaringstilfang, navn på firma nevnes ikke her men er nevnt før. Advokaten gjorde ikke en dritt, pardon my french, før helt på slutten av saken. Da var hun plutselig meget aktiv for å close saken torsdag og informere motpartens advokat fredag slik at ikke helgen hans ble ødelagt. Ingen kritikk av en tvers gjennom råtten sakkyndig rapport som kom onsdag, under en uke før berammet hovedforhandling mandagen etter. Advokaten fra det kjente firmaet vi ikke navngir, fulgte kanskje sin etiske overbevisning om kollegialitet. Lojalitet til sin klient var fraværende. Jeg er ikke psykolog, men jeg tipper denne advokaten ikke følte at noe skurret. Verken her eller der.
Spørsmålet «Hvor er etikken?» er flerfoldig. En mening er som antydet hvor etikken er forankret? I kildene, dvs bøker og fremstillinger ment for studenter og ferdige kandidater, Poenget med å bruke «forankret» er også flerdelt, leseren kan selv reflektere. En betydning som går direkte på kilden, dvs. hvor det er mulig å etterprøve den etiske refleksjon, påberopelse mv er nevnt: Advokatforskriften. Mine innvendinger til enkelte bokframstillinger til tross, kan dette sånn sett være et bedre referansesystem, med konkrete henvisninger (f.eks til pkt 3.1.4 om advokatens kompetansekrav og de forpliktelser det medfører). Enn de mer løselige og i verste fall luftige henvisninger til kjente filosofer. Alt juristene driver med trenger ikke være galt. Ikke alt. Men lever de som de lærer?
Så til en korrigering fra min side. Jeg kalte første del «Fremme rett og ikke urett». Nå vet jeg forsåvidt at den eden jusstudenter og kandidater sverger til er formulert som «fremme rett og hindre urett». Jeg har lest disse setningene mange nok ganger til at jeg har fått det med meg. Det var ikke min mening å gi ordvalget noen vesentlig betydningsforskjell, men lage en slags bro til en diskurs om vesentlige feilpremisser i barnelovens nedslagsfelt om «til barnets beste» versus «ikke til barnets beste». Sistnevnte er faktisk kommet inn i loven, med en presisering i forarbeidene for hvilke tilfeller (rus, vold mv) det kan være tale om. Men uten at det er bragt til en substansiell demokratisk refleksjon om vi egentlig trenger en slik regel.
For ordens skyld presiserer jeg at del 1 fra og med publiseringen av denne seriedel nå heter «Fremme rett og hindre urett». Rett skal være rett.
Tilbake til «barnets beste». Er det ikke nok med den regelen som sier at hver sak skal behandles konkret og helhetlig utfra sine forutsetninger? Det eneste kriteriet som er beholdt i den nye barnelovens ca. 50 år gamle historie. Og trenger man egentlig en ed som sier at man skal fremme rett og hindre urett? Er ikke det ganske opplagt eller? Når det er sagt: Jeg har sett nok av eksempler på at advokater fremmer urett og hindrer rett. Både materielt og prosessuelt. Mens dommeren er godt plassert. Kanskje trenger vi en VAR (Video Assisted Referee) i domstolene.
Det var de stygge historiene fra barnefordelingssakene som satte fart i kravet om etikkundervisning i juss-studiet. Professor Lucy Smith, barnelovens mor, ga i offentligheten uttrykk for bekymring over tilstanden tidlig på 1990-tallet. Årene går og tilstandene er ikke blitt bedre, men etikk er kommet på det obligatoriske pensumet, også for etterutdanningen. Vi tillater oss å hevde at undervisningen med tilhørende pensum umulig kan være god nok. God nok til å hindre urett.
Som et slags råtips om hvor man kan begynne i motiveringen av etikkdelen av studiet, med eksempler hentet fra barnefordeling: Metodiske tilnærminger for å identifisere, juridiske og eller etiske grensedragninger, også kalt demarkasjonslinjer mellom det som er relevant etisk og det som ikke er det. Uttrykt mer konkret: hva som er innafor og hva som utafor «barnets beste». Da vil man også finne ut om uttrykket barnets beste gir mening. Om det er ment å bety noe.
Vi skal ikke svartmale juristetikken. For advokaters vedkommende haster det. 9. desember nærmer seg, det aller siste etterutdanningskurset i etikk. Hvilke sanksjoner man har overfor advokater som ikke fyller opp kvoten med 5 timer etikk pr år, vites ikke. En «list-of-shame» med kandidater på Advokatforeningens hjemmeside hadde vært opplysende. Det viktigste med etikken etter mitt ringe lekmannsskjønn er ikke å få det til å se passe moralsk og spiselig ut. Men å utvikle metodiske verktøy til å finne ut hva slags grunnlag man har for å si at et handlingsvalg er mer riktig enn et annet. Og for den del: at enkelte handlingsvalg er uriktige. Og dertil skadelige for berørte parter. Men da må man også berøres, føles at noe skurrer. Noen ganger stemmer moralitet og legalitet overens. «Det kan ikke utelukkes», som juristen sier. Uten ironi.
Ole Texmo
Referanser:
Jan-Fredrik Wilhelmsen og Woxholt, Geir: Juristetikk, Gyldendal Akademisk, Oslo, 2003.
Andreas Føllesdal: Å fremme rett og hindre urett. Juristetikkens begrunnelse og grenser. 2007.
Advokatforeningen og Haraldsen, Haakon I. Innføring og oppgavesamling i Advokatetikk, Universitetsforlaget, Oslo 2016.
Marianne K. Bahus: Juristetikk. Rollemoral, integritet og kognitiv dissonans. Fagbokforlaget, Bergen, 2020.
